18 des

Kjære englene mine!

Jeg har noen i minne som jeg gjerne vil gi ekstra spalteplass her. Det kunne jo hende at de ellers gikk i glemmeboken? Måtte det aldri skje!

Engel154-37

Lisbeth – død 2002

Hun var min ledestjerne. Alltid våken for protester og kontradiksjoner når jeg følte trang til å utgyde min angst, min uro, min tro.

Hun utfordret meg på aktiv dødshjelp et halvt år før hun døde. Jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne drepe henne.

Hun døde fredfullt et halvt år senere. Jeg var der, som avtalt.

Ingebjørg – død 2011

Livsvenn og venninne siden tidlig på 70-tallet. Hadde levd med kreft i over 20 år. De siste årene sverget hun til naturmedisin. Fikk bedre livskvalitet, men døde til slutt. Jeg besøkte henne sist i august 2011. Da var hun sliten og tynn. Hun trodde enda at det var feilmedisinering som gjorde det. Det var det ikke… Hun døde senere på høsten. Etter plagsomt dødsleie.

Inger Marit – død 2011

Kusine

Vi var jevngamle. Lekte som barn, fikk barn omtrent samtidig, og hadde noe kontakt da. Hun ble tidlig syk. Det tok lang tid før de stilte diagnosen. Antakelig alt for lang tid.

Hun ble svekket gjennom årene. Kreften spredde seg til andre deler, og hun ble mindre til stede i verden. Hun døde etter uverdige måneder med smerter og lite forståelse for hennes situasjon.

Mor – død 2011

Rett etter dette døde mor. Hun var jo gammel, og lengtet etter døden. Det var greit. Hun sovnet inn uten at noen var der, faktisk. Jeg tror ikke at det gjorde noe.

Far – død 2012

Knappe to måneder etterpå var det far sin tur. Jeg hadde bestilt tur, for å besøke han og mor… Da jeg kom 18. januar var han svært dårlig. Det var liten kontakt å oppnå. At han kjente meg igjen den kvelden var helt fantastisk!

De siste to døgnene sov Tone og jeg der. Vi  var der hele tiden. Terje og Eivind var også der. Da far døde holdt vi ham i hendene alle fire. Vakkert! Men så trist.

Jeg strevde mange måneder med dette.

Nå er minnene gode, og livet går videre.

Nelson Mandela – død 2013

Den foreløpig siste av de beste – Nelson Mandela åndet ut i desember. Kanskje kan unge Malala bli hans etterfølger som et forbilde for verden?

Takk for tiden dere var her!

Del dette:
30 sep

– Blir jeg liggende som en grønnsak, så skyt meg!

Debatten om aktiv dødshjelp blusser opp fra tid til annen. VGnett har i dag en artikkel der legene får komme til med sine synspunkt rundt aktiv dødshjelp.

Jeg har personlig hørt flere mennesker uttrykke ønske om hjelp til å dø hvis de blir lamme eller så syke at det ikke er noe håp om å bli frisk og rørlig igjen. Jeg har også en gang fått konkret spørsmål om å bidra til avslutning av livet til en god venninne, som ikke holdt ut livet som kreftsyk lenger.

Det er to aspekter, minst, ved denne debatten. Pleietrengende eldre vil føle et ytre press på seg for å avslutte livet før det skjer naturlig fordi de mener de er til byrde for familie og samfunn. Til dette er det bare å sitere overskriften på ovennevnte artikkel på VGnett: “Det er ikke uverdig å være hjelpetrengende”. Med eldrebølgen som kommer skyllende inn over hele den vestlige delen av verden i løpet av få år, vil presset bli enda større på de eldre. Nettopp fordi de blir så mange, og fordi både politikere og helseadministrasjoner vil måtte klø seg i hodet for å finne ut hvordan de skal få til en verdig eldreomsorg og pleie. Det blir helt klart behov for at pårørende tar en større del av ansvaret for oppfølging og omsorg. Samfunnet alene kan ikke klare dette.

Mange føler uro ved tanken på å dø. Kanskje ikke så mye selve døden som det som man må igjennom på forhånd. Vil det bli smertefullt, vil det ta lang tid, vil jeg beholde verdigheten, vil jeg bli til byrde? Spørsmålene er mange. De som uttaler at de vil skytes hvis de blir liggende som en grønnsak har muligens dette i tankene. Dette er et samfunnsmessig ansvar først og fremst, men også et ansvar for pårørende. Nærhet og omsorg i alle livets faser hører naturlig til familien. Familien har de siste 30 årene blitt frarøvet ansvar, eller fraskrevet seg det. For mange flere oppgaver enn eldreomsorg.

Informasjon om hva man kan forvente under utviklingen av en sykdom, f.eks. bør være selvskreven informasjon som legen gir. Jeg er svært usikker på om det å skåne pasienten er det beste. Å vite, kunne forberede seg, er av det gode for det aller fleste.

Den andre siden av saken går på smertelindring og pleie. Min tidligere omtalte venninne gjorde om testamentet sitt i den perioden som gikk fra hun ba meg hjelpe henne til å dø og fram til hun døde et halvt år senere. Takket være henne ble det etablert et hospice i hjemkommunen hennes. En egen enhet for pleie ved livets slutt. Verdig pleie. Hospice-tanken er mye bredere enn vanlig sykepleie. Man har omsorg for hele mennesket i den fasen hvor det ikke lenger er mulig å være hjemme. Et flott tiltak som burde utvides til alle landets kommuner. Et tilbud til alle som er i livets siste fase.

De som er redde for å bli en grønnsak og dermed vil skytes, har ofte sett folk være utsatt for en ulykke. De blir lenket til rullestolen. For mange er det en helt utenkelig situasjon. Livet blir snudd på hodet. Jeg har snakket med såvidt mange som er blitt rammet av akkurat dette, at jeg er overbevist om at det går an å finne ny mening med livet, selv etter en drastisk ulykke, eller for den del sykdom, som snur livet opp ned.

Å velge døden framfor livet er ingen løsning. Vi er tross alt ikke herre over liv og død.

Debatten innehar mange flere aspekter, som jeg lar ligge i denne omgang.

Del dette: