18 nov

Når pappa gir blaffen

Dette er en kronikk jeg har sendt til flere store aviser i Norge. Det er ingen som har vært interessert i å trykke den. Nå som til og med John Arne Riise innrømmer at han har sluttet å betale bidrag for to av barna sine, skjønner du kanskje at det kan gjelde nesten hvem som helst. Les, del og være med og ta opp denne kampen! Takk!

– Pappa og jeg er på tur, vi <3

 

Hvert år slipper flere tusen foreldre unna bidragsbetaling til barna sine. De har kanskje aldri betalt en krone, eller de har sluttet å betale underveis. Bidrag skal i henhold til Barneloven betales til barnet er 18 år, om ikke lenger, i enkelte tilfeller. Hva slags folk er dette, som bare gir blaffen?

I september 2017 fantes det 51 709 bidragspliktige foreldre. (NAV) De skulle betale bidrag til 70 260 barn. I de aller fleste tilfeller går dette stille og rolig for seg. Enten har foreldrene selv blitt enige om størrelsen på bidraget og hvordan dette skal utbetales, eller så har foreldrene latt offentlig rett bestemme størrelsen i henhold til gjeldende regler.

Noen av disse barna faller mellom alle stolene som er satt fram i Barneloven. 1622 bidragspliktige har siden april 2006 ikke betalt noe, verken frivillig eller gjennom tvangstiltak. NAV har ikke eksakte tall på hvor mange barn som er så uheldige å ha en slik forelder, men tar man forholdet mellom det største tallet som ble nevnt og antall barn, vil det ikke være langt unna 2 200 barn.

Barneloven § 66 1. Ledd fastslår: ” Foreldra skal bere utgiftene til forsyting og til utdanning av barnet etter evne og givnad og etter dei økonomiske kåra til foreldra, når barnet sjølv ikkje har midlar til det. Innbyrdes har begge foreldre skyldnad til å skyte til det som trengst etter evne.”

 Det er altså ingen tvil om at begge foreldrene har et likeverdig ansvar for barna som de felles har satt til verden. Det er et ansvar som varer og rekker i mange, mange år. Uten at vi har noen statistikk på det, antar vi at det dreier seg om pappaer. Det er mulig det vil bli oppfattet feil, men likevel velger vi å påstå det. Det skal mer til for at en mor glemmer sitt barn. Lar være å ta kontakt, lar være å sende bursdags- eller julegaver, eller uteblir fra avtalt samvær.

Her er statistikken vi har mottatt fra NAV Innkreving over de som ikke betaler. I tillegg til det bidragsyter er skyldig, kommer en post som Staten forskutterer i påvente av penger fra pappa. Det er høyre kolonne i tabellen. Privat gjeld er det pappaene (eller mammaene) skylder i tillegg til det Staten har lagt ut for dem. (NAV)

Norske bidragsansvarlige skylder barna sine nesten 260 millioner kroner. Det vil si nesten 120.000 kroner per barn. Og dette er tall som strekker seg fra 2006 og fram til i dag. For en del av barna vil det kunne legges til mange, mange tusen til denne summen.

Det er grunn til å understreke nok en gang at det i de aller fleste tilfellene går helt greit med bidragsbetalingen. De aller fleste foreldre er ansvarlige og vil det beste for barna sine. Det er tydelig.

Hva med de pappaene og mammaene som drar seg unna sine forpliktelser som foreldre når samlivet er gått i oppløsning?

Det finnes altså 1622 personer som bor enten i Norge eller i utlandet som hver eneste måned svikter barna sine. NAV Innkreving forsikrer oss om at de bruker alle lovlige midler for å inndrive skyldige bidrag. Likevel uteblir pengene.

– NAV Innkreving klarer ikke å identifisere hvor mange av de som aldri har betalt noe som er selvstendig næringsdrivende, men vi har inntrykk av at det er en liten gruppe. Det er praktiske utfordringer som gjør det vanskelig, men ikke umulig, å bruke utleggstrekk som virkemiddel ovenfor denne gruppen. Når den selvstendig næringsdrivende er MVA pliktig eller f-eks bonde eller reindriftsutøver, så motregner vi når det er mulig i MVA refusjoner eller landbruks-/reindriftstilskudd med videre, sier Cato Lindbäck fra NAV Innkreving.

Han legger til at når den bidragspliktige bor i utlandet vanskeliggjøres inndriving av pengene enda mer.

Vi kjenner til fra andre deler av samfunnet at de som ønsker å oppnå trygd eller andre ytelser fra samfunnet gjerne opparbeider seg en spesiell kompetanse på hvordan man kan sno seg i gråsonen. Gjennom årene er nok mange blitt avslørt, men stadig nye forsøk fører fram til en høyst etterlengtet trygdeytelse basert på feil grunnlag.

Slik er det også med disse fedrene som gir blaffen. Vi har selv hørt hvordan en fembarnsfar har sittet og fortalt hvordan han må unngå å eie noe, han må holde så lavt formelt forhold til arbeidslivet slik at han ikke må betale moms, og aller helst samarbeide med arbeidsgivere som ikke synes det er så fryktelig nøye med all denne innrapporteringen. Ja, vi har hørt det. Og vi har merket det. Vi vet om familier som må sette bremsene på i forhold til klær, fritidstilbud, ferier etc fordi pappa gir blaffen.

Dette er helt klart et I-landsproblem, men likevel er det forbitrende at over 2000 mannfolk – nå generaliseres det kraftig – skal kunne spasere fritt uten forpliktelser mens det går tilsvarende antall mammaer rundt og spinker og sparer for at pengene skal strekke til.

I tillegg vil det i disse tilfellene også ofte være sånn at samværet med pappa opphører. Når avtaler brytes gang på gang, blir belastningen for stor og savnet ubeskrivelig. Det er ikke enkelt for en 12-åring å se at det ikke er hans/hennes skyld at pappa ikke kommer, som avtalt.

Vi går mot jul. Den viktigste familiehøytiden i året. I år vil 2.200 barn igjen være spente på om de får gave fra pappa.  Eller om det ikke blir noe i år heller. Vil pappa kanskje komme på overraskelsesbesøk? Nei, det vil han nok ikke. Etter lang tids fravær fra barna vil det også for pappa være svært vanskelig å starte på nytt.

Men utfordringen kan uansett gå til de som bestemmer i dette landet: Gjør det som skal til for at alle som har vært med å sette et barn til livet skal være med og forsørge. Hva med tvangsarbeid deler av året, der betalingen går rett til Statens Innkrevingssentral?  Da har jeg i hvert fall ikke bare klaget over uansvarlige pappaer, men kommet med et konstruktivt forslag til Familie- og Barnedepartementet.

God jul!

Kilde: NAV Innkrevingssentral november 2017

Del dette:
21 jun

8 ting jeg ikke angrer på

Det hevdes at mange gamle mennesker angrer på alt de ikke tok seg tid til, eller turte, gjennom livet. Det er en mer positiv innstilling å huske alle de tingene man IKKE angrer på. Her har jeg åtte punkter. Listen er heldigvis ikke uttømmende, og den er satt opp i uprioritert rekkefølge.

  1. Jeg angrer ikke på at jeg valgte pedagogisk utdanning. Selv om jeg har tilbrakt mange år utenfor skoleverket, har jeg hatt veldig bruk for pedagogikken i mine øvrige jobber. Som også, for øvrig, har inneholdt både veiledning og opplæring av folk. Nå er jeg så heldig at jeg får praktisere innenfor det jeg i sin tid utdannet meg til, i de siste årene før jeg velger å pensjonere meg.
  2. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte å få barn, og til og med ble velsignet med to stykker. De har vært, og er, til stor glede, inspirasjon og gir livet en ekstra dimensjon. At det også følger barnebarn med i denne sammenheng er en ekstra glede som ikke kan forklares. Det er bare vi som har opplevd det som vet…   IMG_0002.JPG
  3. Jeg angrer ikke på at jeg slo mine pjalter sammen med Sørensen for 11 år siden. Selv om hverdagene innhenter oss også, er det gode hverdager. Vi er verdens beste venner (stort sett), og har delt eventyrene med nye og ukjente marker.  IMG_2578
  4. Jeg angrer ikke på at ovennevnte Sørensen og jeg i januar 2006 bestemte oss for å flytte til Spania, og deretter gjorde det så raskt som overhodet mulig. Det har vært annerledes år enn vi ellers ville ha erfart om vi hadde blitt i Norge. Helt klart ikke uproblematisk, men riktig. Helsemessig har gevinsten vært stor for oss begge. Det har gitt erfaringer og kompetanse på områder vi knapt kunne ha drømt om.   IMG_0049.JPG
  5. Jeg angrer ikke på at jeg takket ja til et kort vikariat på den norske skolen på Gran Canaria i januar 2015. Er jeg heldig får jeg fortsette noen år til, helt til jeg kan ta ut pensjon.– Det stig av hav eit alveland - Gran Canaria ser ut til å være dynket i skyer. Det var helt annerledes da vi landet.
  6. Jeg angrer ikke på at jeg sluttet å røyke for snart sju år siden. Det er det viktigste jeg har gjort for helsen min, og Sørensen sympatisluttet sammen med meg. Ingen av oss kan tenke oss å begynne på igjen. Eller, jeg har for spøk, sagt at jeg vil begynne å røyke igjen når jeg blir 90.
  7. Jeg angrer ikke på at jeg dirigerte kor i årevis. Til sammen 20 år ble det, tror jeg, med smått og stort. Selv om jeg på den tiden ikke klarte å porsjonere ut kreftene, slik at jeg til slutt ble så ferdig med kor at jeg aldri mer kommer til å engasjere meg i denslags. Det var magiske år, spesielt de med Jevnaker korforening på 80- og 90-tallet.
  8. Jeg angrer ikke på alle de fantastiske stundene jeg har begitt meg inn i sangens og musikkens verden. Enten i en konsertsal, eller gjennom hodetelefoner i heimen. Musikk gir livet et løft som ikke noe annet kan måle seg med for mitt vedkommende.

Når jeg ikke vil skrive en tilsvarende liste over ting jeg angrer på i livet, er det fordi det rett og slett gir et negativt fokus på nåtid og framtid.

Har du ting du er bevisst på at du ikke angrer på?

Del dette:
14 jun

På nett eller ikke på nett

Som mormor burde jeg kanskje sitte i gyngestol og strikke sokker til jul. Vel, det gjør jeg ikke. Men jeg er kjempeglad når barnebarna sender meg glimt fra sin hverdag gjennom sine digitale kanaler.

Her kan man også være på nett
Her kan man også være på nett

Hadde vi ikke hatt facetime, skype, imessage eller Facebook, hadde det blitt stusselig med kontakt. Både med barn og barnebarn. Det er den nye verden. Og jeg aksepterer og lever i den.

Trenger du leiebil for å besøke familien? Klikk her.

Jeg var faktisk en av de første i min familie som la meg inn på Facebook i 2006. Og hadde før det vært beboer både på en særdeles aktiv Dagblad-chatteside ved årtusenskiftet, Blink og Nettby. Jeg var og er ganske virtuell av meg. Det må man være når man bor 6000 kilometer fra barn og barnebarn.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell i nærheten av barnebarna dine. Alltid godt utvalg.

Så får det heller være at det glipper litt på noen av de nye mulighetene. Snapchat tror jeg aldri blir min greie, for eksempel. Det kaller jeg ekstremsport. Kanskje fordi yngste barnebarnet skulle lære meg det i fjor sommer. Det gikk i en slik fart at jeg ikke oppfattet noen ting, faktisk. Men jeg klarer meg uten, da. Dessuten tror jeg det finnes sosiale medier jeg ikke har hørt om en gang. Det er helt greit! Jeg har faktisk innsett at jeg ikke kan ha oversikt over alt.

Det er en god erkjennelse. Er du mye på nett?

Del dette:
26 sep

… og dette sies fra en som har hatt folkets tillit i en årrekke

Høyesterett dømte tidligere ordfører Øygard til 2 år og 3 måneders fengsel for gjentatte overgrep mot et barn under seksuell lavalder. Det ble også anført at han hadde misbrukt sin stilling som ordfører for å få henne til sengs.

Det var da store ting at de fastslo at dommen fra Tingretten var for mild!

Faksimile fra VG nett 26.9.13.
Faksimile fra VG nett 26.9.13.

Selv sier Øygard at sannheten nok vil komme for en dag en gang. Det er nøyaktig samme setning som overgriperen mot min datter sa. Han mente den gang at sannheten ville komme fram da datteren min ble voksen (18 år), og kunne innrømme “alt sammen”.

Da hun fastholdt sin historie, innrømmet han overgrepene. På sitt vis.

Det er tydelig at denne mannen, som altså har hatt lokalfolkets og til og med landets statsministers tillit i en årrekke, tror han kan snakke seg ut av dette. At sannheten kommer for en dag. Den sannheten han vil ha.

Den kommer ikke!

Det pinligste nå, i tillegg til hans ynkelige framtoning, er hvordan han har forblindet henne som har vært kona hans i en menneskealder.

Fy for skam!

Jeg føler stor grad av politikerforakt. Det er én av følelsene mine rundt dette. At en mann som Øygard har forført og forblindet en hel kommune, og langt utover de grensene. At ingen har gjennomskuet ham!

Det er kanskje bare disse to elskerinnene han har hatt som har gjort det. Man kjenner lusa på gangen.

Gå og son dommen din, Øygard, og spar oss for flere martyrier nå!

 

Del dette:
13 feb

Hvem kunne reddet Kristoffer?

Det er gått åtte år siden vi ble rystet av saken der åtte år gamle Kristoffer døde, og stefaren ble dømt for å ha forårsaket hans død.

I disse dager kommer alt opp igjen etter morens sak er oppe i retten igjen, etter at hun anket sin dom om passiv medvirkning til guttens tragiske død.

I kjølvannet av denne saken dukker det opp en rekke enkeltpersoner og institusjoner som ikke har tatt ansvar overfor Kristoffer.

Når den lille gutten gang på gang stiller med blåmerker både i ansiktet og andre steder, burde dette vekke interesse fra både skole, mor og andre voksne. Ingen har reagert, bortsett fra mormor. Alle har toet sine hender og latt være å varsle. Derfor måtte Kristoffer til slutt dø. Fordi et svin av en stefar metodisk og med dødelig hensikt skadet ham. Til slutt med et slag som forårsaken et 17 centimeter (!!!) langt brudd i kraniet.

Tenk hvordan han led! Gjennom mange år, men spesielt de siste timene før han døde. Jeg kjenner det tungt i magen.

Vi må aldri glemme Kristoffer! Hans tragiske historie kan kanskje få oss til å reagere neste gang vi har mistanker om noe som ikke er som det skal. For det er mange tilsvarende tilfeller rundt omkring. Nabokjerringer skal være observante og invadere, om nødvendig. La dette ikke skje igjen!

 

Del dette:
8 mar

Jeg har et barn som baker

Ikke bare baker hun boller og brød, men hun lager også fårikål og kjøttkaker og andre godsaker.

Barnet mitt blir 30 år i år. Hun er verdens nydeligste jente, og har født to prinsesser som også liker å bake og lage mat.

Siden det nesten var et must i min ungdom at man måtte ha husmorskole for å klare seg gjennom livet som kvinne, trodde jeg at jeg skulle falle tvers gjennom.

Men jeg har altså fostret opp to barn. Hun som baker, og han som lager utrolig god pizza eller andre lekre retter. Han baker brød også, altså.

Hvordan kan det ha seg?

Jeg tror svaret ligger i at de fikk slippe til på kjøkkenet som barn. Uten forbehold. (Så vidt jeg husker…)

Så på Kvinnedagen 2011 er jeg glad for at ungene mine er blitt voksne, dugelige mennesker som klarer seg selv og betyr mye for andre.

Dette er også en hyllest til alle andre mødre som også har gjort det samme. Fedrene har sin egen helligdag i Spania, så her velger jeg å hedre mødrene på kvinnedagen i tillegg til morsdagen.

Del dette:
12 jan

Nyheter til å spy av

Nyheter overrasker som regel ikke mer. Overgrepssaken i Nord-Østerdal gjør det. Til de grader at jeg blir kvalm.

Det er blitt avdekket grove overgrep mot barn i Alvdal. Barn/unge som ikke har hatt tilstrekkelige ressurser til å stå opp og varsle, kanskje. Ikke desto mindre er overgrepene avskyelige og uten enhver unnskyldning.

Man kjenner til saker der vedkommende overgriper har påberopt seg en rolle som seksuell veileder av småjenter. Forstår ikke voksne menn at de virker frastøtende med sin fysiskhet på unge jenter? Selv om jentene kan provosere. De er ikke utrustet til å forstå hva de kan vente.

De aller fleste har heller ikke provosert.

Når man er under fem år skulle man rett og slett bare blir omfattet av god omsorg. At noen kan fravike fra dette prinsippet er så urovekkende og motbydelig at det er vanskelig å skrive ordene man nettopp skriver.

Jeg har vært på incestsenter og hørt om ettårs jenter som har fått sine indre organer ødelagt for livet på grunn av en voksen manns trang til penetrering. Det er sykt, men sant!

Hvis noen av oss noen gang får mistanker om at det foregår mishandling av barn, må vi rett og slett bekrefte dette utsagnet: Er du i tvil er du ikke i tvil.

Jeg syndet mot det én gang…. Jeg gjør det aldri mer!

Del dette:
11 jul

Rettferdighet – respekt

Jeg forsøker å innprente jentene mine (barnebarna) at det er viktig å vise respekt. Vi hadde en hel formiddag om dette. Respekt er egentlig godt nedlastet hos barn. Med normale input.

Jeg har erfart at det vanskeligste punktet å vise respekt på er når det går på det innerste. Personligheten.  Da kryper man tilbake til skjellene.

Mennesker er svært lik dyr! Når det kommer til respekt….

Del dette: