25 mar

Nytt kamera! Nytt liv!

Etter 11 år med mitt Nikon D50, var tiden inne for utskifting.

Spørsmålet var: til hva? (Bildet er kun til illustrasjon)

Jeg sverger til NIKON. Jeg har jo tross alt lært meg disse forskjellige kodene på «hjulet» man bruker for å velge lys, lyd, mørke, natt, etc. Altså autofunksjonen… Den er den viktigste av alt. Skulle jeg liksom begynne å forholde meg til Canon sine særegenheter? Enn si Sony? De er jo helt gærne! Nei! NIKON har det vært, og NIKON  skal det værra! Dessuten hadde jeg et fabelaktiv objektiv, som går fra 18 til 200 mm (zoom).

Så ble det NIKON. D5300. Ikke det nyeste. Ikke det hippeste. Men det står jo i stil til eieren, ikke sant? Vi kan bli gamle sammen, om vi passer på hverandre ordentlig! Dessuten var det adskillig rimeligere enn det nyeste de reklamerer for, som kun kan betjenes av ingeniører.

Nå skal det sies at mitt nye også har vært innom ingeniørbransjen. Det var skrekkelig mange knapper man ikke behøver for å ta bilder. Selv for nettmagasiner, hovedstadsaviser, glansede magasiner og alt man tenker at man kan ha bruk for de kommende sesonger. Min ilske personlighet kommer fram. «MÅ DET VÆRE SÅ VANSKELIG»?

Da er det Sørensen trer fram fra intet og forsøker å løse flokene. Beundringsverdig nok, løser han de fleste. (Det er jo egentlig skrekkelig irriterende. Da har man ingen gode argumenter til neste fight).

For andre gang i mitt liv skjønte jeg brått grunnen til at jeg ikke ble fotograf. Første gang var da jeg deltok på fotokurs hos Simen Myrberget i Oslo i 2007, eller 2008. Jeg husker ikke. Jeg husker at jeg overnattet hos min nevø i Urtegata under kurset. Kanskje han kan minne meg på årstallet.

Ikke at det er så viktig å huske nederlagene. Men…

Hva skal jeg med dette, da?

Fra høsten er jeg fri fra alle åk. I form av arbeidsavtaler. Da skal jeg tilbake til det frie liv, som jeg tross alt har levd i Spania i ni år før jeg dro fluksens til Gran Canaria for 2,5 år siden. Jeg tar sjansen på en sponsoravtale med NAV. Selv om den ikke er noe å snakke om. I hvert fall om jeg hadde flyttet tilbake til Norge. I Spania klarer jeg meg godt. Og sammen med Sørensen blir det jo enda bedre. Og sånn skal det fortsette!

Så skal jeg ta bilder som tar pusten fra deg og andre. Det kan være at investeringen var verdt det! —-

Del dette:
25 feb

For man skal ikke ta noe for gitt

Jeg har påstått en del år at data er blitt mer komplisert. Ingen har forsøkt å motsi meg. Altså er ALT mer komplisert!

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Jeg skulle i dag forsøke å ordne opp i mine lagre i skyene. Jeg synes ikke jeg har hatt behov for denslags. Jeg liker å ha kontroll her. På skjermen min her, lokalt! Der kjenner jeg igjen mor, far, søster, bror og alle andre.

Jeg mente jeg hadde betalt altfor mye for den sky-tjenesten. 3 Terrabyte, eller bit, eller noe sånt! Det betalte jeg for hver måned. Så jeg tenkte at det har jeg ikke bruk for, og skulle søke på HELE fordømrade nettet HVORDAN man endret det. Så kom det en mengde spørsmål. Jeg svarte så godt jeg kunne.

FOR Å GJØRE EN LANG HISTORIE KORT!!!!

ALT FORSVANT! Det vil si; ALT som jeg hadde gjemt på det datamessige skrivebordet. Bilder, dokumenter, og alt!

Heldigvis hadde den copycaten, eller backupen, som jeg tror vi har betalt en hel haug for, begynt å fungere dagen før.

Så i dag da, altså, satte jeg igang backup for noen timer tilbake. Og joda, ALT kom tilbake! Far som døde, og bror i sin  egen kiste og hele greia! Det var jo min historie! Jeg hadde ikke levd de timene mellom! Det var som om historien forsvant mellom tastene. Minnene var der, men dokumentasjonen var borte. Og hva er egentlig vi mennesker i dag uten dokumentasjon?

Jeg har grått og grått i hele kveld. Ved minnene. Som er her. Og som gjør meg til den jeg er. Ingen kan noen gang si at jeg ikke skal sørge. Ingen kan noen gang si at du ikke skal sørge. Selv om sorgen din tilhører en helt annen historie.

For å trekke det ned til et forståelig punkt. Skal man ha noe for evig – lagre det i skyen!

Er ikke alt blitt mer komplisert, synes du? Før kunne vi skrive og skrive. Sende meldinger og bilder. Dele dokumenter, om så var. I dag må man forholde seg til  minnet. Det går radt med noen Mb når man surfer hiten og diten. Jeg liker ikke sånt. Og i hvert fall ikke når jeg skal lese min favoritt. Min nettside av alle nettsider! OG nei, dere får ikke vite hva det er for en side. For den kommer senere i livet…. muhaaaa

Av og til vil jeg tilbake. Til der alt startet! Ha en god kveld!

Del dette: