15 jul

Hvem er hun?

Å gå fra saklig journalist med informasjon og opplysningsarbeid som hovedingredienser, til å bli blogger med friske fraspark og humor er en befrielse for skribenten, men kan være vanskelig å takle for den som ikke har lært seg koden.

Hvem er så denne Spaniasol?

I 2006 kom hun flyttende til Costa Blanca med sin Sørensen. Sa opp godt betalt lederjobb og solgte leilighet. Uten returbillett, uten sponsor. I over ni år har hun altså tjent til livets opphold ved Middelhavets bredd. Stort sett ved hjelp av tastaturet. Hun har levert stoff til Vikingposten, drevet Boligmagasinet som Vikingposten hadde en kort periode, skrevet artikler for norske aviser og magasiner, og etter hvert drevet sitt eget nettmagasin – Mitt Spania.

Gjennom disse årene har hun truffet fantastisk mange flotte mennesker, men også observert mye rart. Da er det kanskje ikke rart at en farende skrivefant finner inspirasjon til noen sleivspark hit og dit.

Den som kun tar spøg for spøg
og alvor kun alvorligt
Han og Hun har faktisk fattet
begge deler dårligt

Piet Hein

Det kan være krevende å lese en del av mine innlegg, om du ikke evner å se det som står mellom linjene. Det vil jeg helt sikkert få en del pepper for. Men vit det, kjære leser, at om du har en dårlig dag og velter ut eder og galle, tar jeg det ikke så høytidelig. You can’t win them all! Det aller meste jeg skriver er dessuten mine opplevelser. Veldig udiskutabelt dette med opplevelser. Noen av artiklene fra Mitt Spania vil jeg republisere gjennom bloggen. De tidløse.

Vinteren 2015 flyttet vi til Gran Canaria. Det var meningen vi skulle være her i seks måneder. Nå blir vi på ubestemt tid. Jeg har full jobb ved siden av, og dermed måtte jeg skrinlegge mitt ektefødte barn; Mitt Spania. Men skrive må jeg jo. Det er selve livet! Derfor denne bloggen. På disse få ukene jeg har holdt på aktivt, har jeg fått enestående respons fra dere lesere. Noen kan sikkert tro at jeg hater Spania og alt dets vesen. Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg synes det er helt naturlig å kunne si fra om det jeg misliker. Gjerne med en snert og med smilet på lur. Det gjelder både spanske forhold, og nordboere som inntar territoriet og kaller det sitt.

Det er morsomt å blogge når man er 60 år. Jeg vet ikke om så mange andre. Jeg tenker ikke ta opp konkurransen med Norges toppbloggere, som stort sett henvender seg til barn og tenåringer. Jeg kommer ikke til å legge ut «dagens antrekk» og slike ting. Men jeg synes det er et spennende prosjekt å se hvor høyt opp på Blogglisten jeg kan komme. Foreløpig har jeg snappet borti 69-plassen. Dette prosjektet går parallelt med at jeg har behov for å ytre meg. Noe blir aldri postet offentlig. Andre ting synes nok noen aldri burde vært postet offentlig…

Har du spørsmål eller forslag til temaer jeg kan blogge om, send meg gjerne en mail på sol@jasol.eu. Så svarer jeg på spørsmålene i et eget innlegg.

Takk for interessen! Uten dere hadde jeg like godt kunnet skrive en dagbok.

Del dette:
29 jul

Min sønn – den førstefødte

Jeg har to fabelaktige barn. Av to kjønn. De har skikket seg bra i livet, og har begge en hedersplass i hjertet mitt. Nå skulle det likevel handle om sønnen.

Det tok ualminnelig lang tid å føde ham. Så lang tid at jeg måtte legges i full narkose og la andre ta ansvaret. I full tåke oppfattet jeg på et vis at jeg hadde født en sønn, men det tok noen timer før alvoret gikk inn på meg.

Her er han unektelig litt større.
Her er han unektelig litt større.

Far dro hjem og spilte Mozarts Requiem på kasettspilleren etter fødselen. Den er jo fin, da…

De første seks ukene tilbragte jeg i sengen, studerende på dette nye mennesket som jeg hadde satt til verden. Ikke kunne jeg ligge, ikke kunne jeg stå. Derfor satt jeg. Oppstøttet av masse puter. Og det var et fantastisk skue. Blikkontakt, smil og alt var fullkomment.

Etter hvert klarte jeg å gå selv, og så gleden i å stelle gromgutten.

Men de første seks ukene satt jeg der, altså. Og ble veldig enig med faren om at vi aldri kom til å omtale sønnen i sint ordelag. Aldri i verden!

Vel, det skjedde. Før man kunne ane.

Barneårene var krevende, men med masse positive opplevelser også. Fulgt av skole og kamerater. Det ble en del flytting, og ikke alle steder ble det like naturlig å knytte bånd.

Som voksen har min sønn alltid tatt ansvar. Vært en god selger, og fulgt opp.

Framfor alt har det alltid vært en fest å diskutere med ham. Til å begynne med var det mest spørsmål fra den unge. Etter hvert har det vært vektige argumenter fra begge sider, og gode råd også fra den kanten. Nå hender det rett som det er at han tar ansvaret.

Etter noen kvelders samtale, ser jeg det.Han kan faktisk være framtidens rådgiver. Han har gode råd å komme med. Han har en tung CV å skilte med. Skal kanskje slipes litt i framførelsen, men er altså veldig god!

Og så er han praktisk også. Undres hvor han har det fra… Tre lampeprosjekter i Casa JaSol har han stått for. Praktfulle lamper som fyller sin rolle i det møblerte hjemmet vi tross alt besitter.

Nå har han vært her i flere uker, men snart er det slutt. Han drar hjem til spennende oppgaver.

Godt å ha besøk av sønnen, da! Alltid!

Prinsessene mine får gleden av ett kveldsbad med onkel Eivind før han drar. De gleder seg nok maksimalt til det!

Del dette: