4 nov

Også du, min bror Contador

Det har vært kjent en stund, men sannheten kryper først nå inn i venene til spanjolene. Flaggene fjernes ett etter ett fra balkonger. Skuffelsen over sykkelhelten er total. Få setter lit til hans noe desperate forklaringer om hvordan det kunne finnes spor i hans ellers ubesudlede blod.

Det er vel ikke tvil om at Spania er et ungt demokrati. Det er en god del som fortsatt tar snarveier for å oppnå posisjoner og egne fordeler. Vi ser det tydelig i politikken og det skjer helt sikkert i næringslivet, selv om de ikke har vært gått etter like mye i sømmene.

Åpenhet er eneste vei til et rent samfunn. Man får aldri til det 100 prosent, men det må være målet.

Makt har vært forbundet med privilegier i Spania, som i mange andre land. Noen tror at det fortsatt er slik. At man, fordi man har en posisjon i politikken, kan tillate seg ting. Privilegier som kommer dem selv og familie og venner til gode.

Et sykdomstegn. Bare ved en politisk styring som setter søkelyset på denne problematikken kan det bli bedre. Det vil si PSOE i Spania. De har heller ikke vært fri for påtaler og skandaler. Men grunntanken strider i mot borgelige privilegier. Det er det som er medisinen i Spania nå.

Vi ser at Obama etter to år har fått motbør fra tvilende amerikanere. Hva tror de egentlig det er mulig å oppnå på to år? Obama har jobbet hardt. Innenriks. Dessuten har han hatt et navn å ta vare på utenriks.

Det er, etter min mening. et tegn i tiden, at politikere i posisjon gis meget begrenset tid til å etablere et nytt system

Jeg kan sammenligne med et regime jeg kjenner godt. Kultur, kor. Å danne et kor, skape musikk, tar tid. Det skal skapes tillit, innføres nye måter å dirigere på, bokstavelig talt, og sluttproduktet skal bli spiselig for de fleste. Det skjer ikke. Får man til musikken er det likevel bare noen som liker den.

Nå kom jeg langt utafor Contador her. Men han er vel også langt utafor….

Del dette:
15 sep

Valgthriller

Det blir nok sånn, nå. 86 – 83. Folket har talt, og de har talt vel!

Klokken 01.15 gikk jeg og la meg. Da hadde Sponheim begynt å slikke sine sår, radarparet Jensen og Hagen hadde sparket til ham, der han lå nede, og Høyre svingte begeret over god framgang. Jens var valgets vinner på alle måter.

Egentlig hadde jeg håpet at

  • Arbeiderpartiet skulle gjøre et brakvalg og komme seg i en posisjon der de kunne regjere alene
  • Fremskrittspartiet hadde blitt mindre enn Høyre
  • Rødt skulle fått inn vaktbikkja si i Oslo

Men sånn gikk det ikke. Kanskje ved neste valg?

Krf, Senterpartiet, SV og Venstre er i ferd med å bli så små at de nesten ikke kan regnes med i rikspolitikken. Polariseringen rundt statsministerposten har vært for høyt hevet til at de har kommet til med sine greier. Kanskje kan Hareide redde et skakkjørt Krf. Kanskje kan SV bli tryggere på egen politikk i et regjeringssamarbeid, slik at vi får litt flere opposisjonspartier. Vel, SV er i regjering, men jeg mener at de gjør seg best i opposisjon, jeg da.

Jeg hadde ønsket meg en ren Arbeiderpartiregjering. En regjering som kunne vært mer handlekraftig ved å søke støtte fra sak til sak i Stortinget. Av dette kunne vi fått flere morsomme konstellasjoner underveis og større handlkraft. I stedet skal disse tre partiene skrelle så mange lag av sin politikk at de blir tannløse og utydelige på flere viktige spørsmål. Det er jeg ikke sikker på at landet er tjent med.

Bedre enn Siv Jensen som statsminister selvfølgelig. Hun hevdet flere ganger i går at hennes velgere var de tøffeste i landet.

– De har foretatt et selvstendig valg, sa hun.

Hva med de øvrige velgerne? Har ikke de foretatt et selvstendig valg? Hørt på makan til tull!

Så får vi håpe at Høyre vokser seg kraftige og større enn FrP fram til neste valg, slik at det ikke blir noen tvil om hvem som er de borgerliges statsministerkandidat. Erna framstår som kunnskapsrik, altomfattende og inkluderende. Strake motsetning av Siv Jensen.

Men hva med Venstre? Skal vi tro på en ny fugl Fønix?

Del dette: