24 jan

Diabetes – en kronisk og alvorlig sykdom

 Diabetes, eller sukkersyke, som mange fortsatt kaller det, er en livsstilssykdom, som i tillegg er arvelig. I vår familie har vi som har litt ekstra på kroppen, arvet den. Og vi får den tidligere og tidligere. Det som før ble kalt en gammelmannssykdom, rammer i dag yngre og yngre mennesker.

Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.
Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.

 

De viktigste livsstilsfaktorene er

  • inaktivitet
  • for mange kilo på kroppen
  • dårlig kosthold

Alle disse henger jo nøye sammen, for øvrig. Det er faktisk bare å begynne i en ende, så løser de andre seg etter hvert. Om man mener alvor.

For det må man faktisk gjøre, om man skal ha et godt liv med diabetes. Det skumle med denne sykdommen er at man har ingen symptomer i hverdagen. Man merker ikke at blodsukkeret er høyt. Og måler man ikke, kan man leve i denne ulykkelige uvissheten lenge om gangen.

I Norge er det sånn at alle med diabetes blir omsluttet av spesielt god oppfølging. Jeg hadde en makeløst god fastlege på Roa i sin tid. Han samtalte, uten å belære. Han oppmuntret og utfordret uten å klandre. Det var for meg en god måte å bli møtt på.

Om du ikke vet så mye om diabetes, kan du lese mer her. Det handler altså om at hormonet insulin, som produseres i bukspyttkjertelen ikke lenger virker godt nok (type 2), eller ikke virker i det hele tatt (type 1). Dermed blir sukkerinnholdet i blodet for høyt, og sukkermolekylene virker ikke lenger energifremmende, som de egentlig skal. Da er du altså i trøbbel.

Når sukkerinnholdet i blodet er høyt, over tid, øker risikoen for andre følgetilstander. Som nyresykdommer, øyesykdommer som kan føre til blindhet, nevropati i føtter og hender, dårlig blodomløp i beina, noe som øker risikoen for at sår ikke gror. Snikende symptomer, som kommer over tid.

Det er den daglige innsatsen som avgjør om, eller når, du skal få noen av disse følgesykdommene.

Jeg har i det siste året møtt en del mennesker som har fått konstatert diabetes, men som ikke tar det så alvorlig. De lever som før, og passer på å spise mindre sjokolade før de skal til legen for kontroll.

Det de kanskje glemmer er at legen måler sukkernivået i blodet de siste seks ukene, langtidsblodsukkeret (HBA1c). Da kommer det for en dag…

Du lurer ingen andre enn deg selv ved å sluntre unna. Jeg selv er det beste eksemplet på at det er vanskelig å være flink hele tiden. Men skal du kunne skeie ut litt, er det viktig å ta det igjen på mosjonsfronten. Du forbrenner flere kalorier, og jevner sukkernivået med mosjon.

Det er heller ingen god idé å vente til du kjenner symptomene, får ubehag eller direkte plager, før du tar det alvorlig. Det er jeg selv som er min beste diabeteslege/sykepleier. Det er mitt hovedansvar å leve med diabetes. Ingen andre kan gjøre det for meg.

I mange år har jeg slitt med depressiv holdning til stikk i fingeren. Det som skal til for å ta den nødvendige blodprøven for å måle blodsukkernivået. I disse perioden har også blodsukkeret utviklet seg mest negativt. Måler man jevnlig er det enklere å ta seg inn. Det er ikke den sjokoladebiten på julaften som ødelegger bildet. Men sjokoladebiten til kaffen hver ettermiddag året rundt.

Nå har jeg kommet dithen at jeg har begynt på insulin. Hele det siste året har jeg gått med altfor høyt blodsukker. Men på grunn av flytting og bytte av legekontor, har hver ny lege utsatt oppstarten. Til slutt sa jeg så klart jeg kunne (på spansk) i fra at nå var det på tide å gå fra snakk til handling. I dag er tredje dagen med insulin. Jeg skal ikke påstå at trenden allerede er nedadgående, hva gjelder blodsukker, for i går hadde vi en særdeles aktiv dag i de canariske fjell. Jeg skal fortsette å gå turer, hver eneste dag, som vi har gjort den siste måneden. For nå kan blodsukkeret mitt, takket være en penn jeg stikker i bukfettet, eller andre steder, være med på å gjøre det slik at jeg får kontroll over mitt diabetes-liv igjen. At jeg får bedre overskudd og energi, at jeg sover bedre, at humørsvingningene uteblir. Dette blir jo fint for andre enn meg også…

Foreløpig har jeg «bare» fått nevropati. Det er ubehagelig nok! Til gjengjeld fikk jeg det altfor raskt, i følge min fastlege. Det gikk bare fem år. Jeg vil ikke ha flere sidesykdommer! Og jeg skal gjøre mitt for å unngå dem!

Be om at du sjekkes for diabetes neste gang du er hos legen. Det er en enkel blodprøve som skal tas i første omgang. Mange går med uoppdaget diabetes. I flere år. Så snikende er sykdommen.

Hvordan takler du din diabetes?

Del dette:
22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:
24 sep

Jeg bestemmer alt!

Jo eldre jeg blir, desto mer innser jeg at jeg har lagt stein på stein. Både i positiv og negativ forstand. Men nå har jeg snudd trenden! Til min fordel. For alltid!

Measuring glucose level
– Før var det forbundet med ubehag å måle – nå er det en glede hver gang!

 

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Jeg er arvelig belastet. Ingen tvil om det. Min far fikk det da han var vel 70, jeg fikk det da jeg var 44, og min sønn har fått det i en alder av 35. Neste generasjon må slite med diabetes når de er i skolealder, antakeligvis. Altså den typen som før ble kalt aldersdiabetes.

I de 16 årene som er gått siden min diagnose ble stilt, har det gått opp og ned. De første årene var jeg pinlig opptatt av hva jeg hadde i meg, og regulerte sykdommen med glans. Så kom det tider der den utviklet seg, og medisiner måtte til. Min kloke lege, Dr. Ødegaard i Lunner, sa at uansett måtte jeg regne med at sykdommen utviklet seg, og at jeg måtte ha flere medisiner for å holde den i sjakk.

Senere har jeg hørt av Dr. Hexeberg at man kan fint bli kurert for diabetes om man følger hennes kostråd. Min sønn følger det rådet. Det kan hende det er det lureste han har gjort i sitt liv. Mest av alt fokuserer han på fysisk aktivitet. Spiser han pizza, tar han de igjen i motbakkene.

Jeg tror på en mellomting for min del.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Vår husstand, bestående av Sørensen og meg selv, innførte streng lavkarbo, med ketose som den høyeste mulige rang, for noen år siden. Sørensen responderte øyeblikkelig og ble nesten 15 kilo lettere. Jeg gikk ned tre kilo. Men fikk et desto hyggeligere blodsukker. Det var vanskelig å opprettholde dette kostholdet, da vi ikke tilllot oss nesten noen ting utenom våre faste blomkålorgier med smør og nøtter. For å sammenfatte det litt summarisk.

Så falt vi tilbake til våre synder med spaghetti, rundstykker og det som verre er. Det er helt normal kost for noen. For meg, og andre diabetikere, er det reine gifta!

For at jeg ikke skal trette dere alle ut med mine tap og seire, kan jeg opplyse om at vi fra august i år har gjennomført et passende lavkarbo kosthold her i huset. Vi har kuttet ut poteter, brød, pasta og ris. Det serveres juice fra Sørensens nyanskafne maskineri hver morgen. Det er ikke alltid helt lavkarbo, men det inneholder så masse gode ting for dagen, at det slukes rått og godt!.

Dernest spises det tunfisk med sjampinjong, løk og majones. Dessuten fersk dill. Men jeg er litt skeptisk hver morgen. Det sies jo at tunfisken gjør at man får nerveskader? Håper noen kan avkrefte at tunfisk på Gran Canaria inneholder denslags. Som forårsaker denslags….

Så baker vi brød, da vettu. Med korn og nøtter, egg og olivenolje. En mor til to av mine elever hadde lest om vår streven etter et godt brød, og sendte med guttene sine prøver på sitt brød til meg. Kan du tenke deg! Takk! Men jeg syntes faktisk at nøttebrødet vårt var bedre… Ikke til forkleinelse! For Ingunn har funnet koden for sine gutter! Bravo!

For noen uker siden målte vi blodsukker her om kvelden. Det har nærmest vært for en selskapslek å regne i vår familie. Nå, når sønnen er på besøk. er vi jo to klare diabetikere. Det var overraskende bra for mitt vedkommende.

I kveld var det ny måling. Her er resultatene:

Sønn: 7,2
Mor: 6,3
Sørensen: 8,1

Kun de som er inne i millimolens verden vil forstå dette fullt ut. Målingen ble foretatt etter inntak av taco. Herrene inntok tre grove torillas. Jeg ikke, men rødvin. Selvfølgelig har jeg inntatt mine medisiner. Også min sønn. Sørensen har ikke fått konstatert diabetes. Men det er kanskje på tide?

Først og fremst er dette en hyllest til kostholdet. I januar var jeg på nippet til å måtte begynne med insulin. Nå skal jeg spørre fastlegen om vi ikke kan kutte ut noen medisiner. Det er fullt mulig å ta styring! Uansett!

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

 

Del dette:
24 aug

Konkurrenter i blodtrykk og annet

Mens Sørensen har vært på sin 7-årlige helsesjekk med blodtapping, er jeg litt mer under hyppig oppsikt av helsevesenet. Skjønt her er det fullt mulig å lure seg unna, om man tør…

Measuring glucose level
– Sånn måler man blodsukkeret til hverdags, for deg som ikke vet det. Bildet er lånt fra Diabetes-info.

 

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Da vi flyttet til Gran Canaria i januar var det med nød og neppe at fastlegen slapp meg av gårde. Som mangeårig diabetiker med god kontroll på blodsukkeret, hadde det skjedd saker og ting det siste halvåret som ikke så bra ut på testene. Det var høyst betimelig å starte med insulin. Etter 15 år med kostholds- og tablettregulering av blodsukkeret.

Men, fordi innføring av insulin trenger tett oppfølging den første tiden, sendte han meg til Gran Canaria med streng oppfordring om å være i aktivitet, spise ordentlig og i det hele tatt.

Det har vært ganske stressende å få fastlege her på øya. Ingen ting fungerer som på fastlands-Spania, og jeg påstår at man ligger minst fem år etter i utvikling her.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Da jeg omsider, etter flere ukers gråt og tenners gnidsel, endelig løste koden for hvordan man skaffer seg fastlege her på øya, fikk jeg nye tabletter og beskjed om å komme igjen og måle etter tre måneder. Blodsukkernivået var fortsatt høyt, men ikke sååå høyt. Sa de. Jeg er ikke enig. Det er ikke bra å gå med så høyt blodsukker som jeg har målt det siste året, over tid.

Nuvel. Det er her konkurransen med Sørensen kommer inn i bildet. Vi bestemte oss at vi etter sommeren skulle satse på et nytt regime hva gjelder kosthold. Vi har vært i god aktivitet helt siden vi kom, så den skal bare videreføres.

Nå gjelder det lavkarbo igjen. Og på to uker har blodsukkeret allerede vist en pen nedgang. Sørensen viser fram magen sin hver dag, og man kan faktisk se den er betydelig mindre allerede.Vafler er ikke lenger attraktivt. Ei heller vanlig restaurantmat. Forrige søndag spiste vi ute. Reker og avokado. God helsekost! Det har vi til hverdags også!

Hurra for helsen og muligheten til å bestemme sjæl! Spør jeg legene her om dette kostholdet, er de helt i mot. Akkurat som norske leger var for noen år siden. De kommer vel etter her også. Men jeg vet at det kun er en ting som gjelder om man skal få god kontroll på blodsukkeret (som diabetiker) – nemlig å spise mindre karbohydrater. Det er så innlysende at det er helt banalt.

Hva sverger du til når det gjelder helsen?

——————————————————-

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
9 jul

Søvnløs galskap

Jeg vet nøyaktig hvorfor jeg forble søvnløs i natt. Enda klarte jeg ikke motstå fristelsen. Hvorfor er vi så svake mennesker? Ja, for jeg regner med at det er flere enn meg…

Fristende, men farlig. I hvert fall for meg. Og i hvert fall i så store mengder.
Fristende, men farlig. I hvert fall for meg. Og i hvert fall i så store mengder.

Jeg har hatt diabetes i mange år. Som reguleres med tabletter, kosthold og mosjon. Noen ganger blir jeg forferdelig lei av å være flink. Jeg har guilty pleasures så det holder. I går var det snakk om iskrem. Iskrem med peanøtter. Hvorav peanøttene ikke var det verste…

Når jeg inntar litt mer enn en liten porsjon sent på kvelden, vet jeg at det går ut over nattesøvnen. Men det er akkurat som om jeg glemmer det i gjerningsøyeblikket. Det er jo så godt, og man skal kunne kose seg litt, ikke sant?

Hvorfor skal man kose seg med noe som er gift for kroppen? Jeg var til stede på en helgekonferanse i Diabetesforbundet. Der serverte de mat som overhodet ikke var tilpasset gruppen. Jeg spurte hvorfor vi fikk sånt søl – poteter, sauser med masse mel, desserter og annet søtt. Det var da replikken kom: Man må jo kunne kose seg!  Det er ikke kos å gi kroppen noe den reagerer negativt på!

Denne tordentalen kom fra en godt voksen mann, som lever godt med sin diabetes, nettopp fordi han tar hensyn til hva kroppen har godt av. Jeg har tidligere i perioder levd på kosthold som inneholder lite karbohydrater – altså svært lite poteter, ris og pasta, blant annet. Kroppen min hadde det så bra da, og blodsukkeret var under full kontroll.

Hvorfor gikk jeg bort fra det?

Godt spørsmål! Når sommeren er over, og hotellmat og reisemat er et forbiganget stadium, skal vi her i huset gjøre noe med kostholdet. Når vi kombinerer det med den fysiske aktiviteten vi har lagt oss til det siste halve året, skal ungdommen gjenoppstå. I hvert fall kroppslig…

Kostreform er en god side, som gir masse god informasjon.

Har du gode tips til blodsukkerstabiliserende mat? Det er nemlig ikke bare diabetikere som trenger det.

———————————————————————————————————————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg henne på Facebook

Del dette:
12 jun

Så lenge man lever og har helsa

– Slit den med helsa, sier vi gjerne, eller sa, da vi ga bort bruksting, som strikkegensere eller annet.

Å bestemme hva som er viktigst i livet endrer seg fra alder til alder. Da jeg var riktig ung, og nybakt mor, var det mine innerste ønsker at mine barn skulle få det godt i livet og skikke seg vel.

De har jo det, selv om livet ikke på noen måte har vært noen dans på roser. De er blitt dem de er fordi livet har lutret dem, formet dem, etter de utfordringene og motgangene livet hadde å by på. Og formingen er ikke over. Ikke for meg heller, når sant skal sies. Vi formes og blir produkter av det livet vi lever, hele livet.

For de fleste av oss er helse en selvfølgelig ting når vi er unge. Hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og åreforkalkning er tilstander vi kun kjenner av omtale.

En sosialmedisiner sa en gang at å ha god helse betyr at du ikke er tilstrekkelig utredet.

Når vi vipper over 50-tallet og beveger oss videre, er det ofte at diagnoser blir stilt. Helt naturlig. Vår livsstil og tro på evig god helse har skylda. Samt noen dårlige gener, muligens…

Selv fikk jeg en kronisk diagnose før jeg fylte 44 år. Min diabetes syntes veldig utholdelig i forhold min venninne som på det tidspunktet allerede hadde gjennomgått sin første kreftoperasjon. Jeg hadde flere venninner som kjempet mot det samme; kreft. En kusine også.

Nå, 15 år senere, er alle de med kreft døde, og hos meg har diagnosen utviklet seg. Allerede for ti år siden kom den første følgesykdommen. Nå står nyresviktutredning for tur. Jeg er ikke lenger så begeistret for å ha fått en diagnose som er til å leve godt med. Den er nemlig ikke det. I lengden. Selv om man er flink så skjer det saker. Snikende. Og det er nærliggende å legge skylden på seg selv.

Takket være en klok og elskelig fastlege i Norge, har jeg skjønt at det ikke er så enkelt. At det ikke er min skyld. At selv om jeg er kjempeflink, så vil dette utvikle seg. Så lenge man ikke har fått rekvirert kokk på blå resept, forsetter man å skeie ut i matveien fra tid til annen.

Det forkynnes fred og gode dager om man følger lavkarboens filosofi. Jeg har selv hatt god nytte av den. Men så skjer det ting likevel. Og så får man en ny skyldfølelse. I tillegg til alle de andre skyldfølelsene man har hatt oppigjennom livet. Fordi man ikke har vært flink nok, passet på godt nok, sluntret unna, tenkt på andre ting. Etc.

Jeg har en forholdsvis godt regulert diabetes. Jeg skeier aldri fullstendig ut. Jeg går ikke amok i en sjokoladehaug, eller sukkertøypose, eller skolebrød-brett. Jeg drikker verken øl eller søte likører.

Samtidig har jeg altså diagnosen hengende over meg. 24 timer i døgnet. Jeg må huske å ta tablettene mine. Jeg tror jeg har glemt dem mindre enn fem ganger på disse 15 årene. Jeg må planlegge dagen måltidsmessig. Jeg må huske på å ta med medisiner om jeg skal være borte lenge. Jeg må antakelig også huske å måle blodsukkeret ofte…. Der synder jeg. Jeg har en sterk aversjon mot disse stikkene i min egen kropp, som skal fortelle meg om jeg har vært flink eller ikke.

Jeg har kontroll! Jeg vil leve!

Jeg har planer for å motvirke de dårlige tendensene. Etter flere år med golf, har tennis vekket min interesse. Sørensen er også med! Nå har vi lagt opp til en tennisleksjon i uka. Og jeg spiller med tennisdamer i Quesada en gang i uka. Fra nå av! Dessuten skal vi spille golf. Jeg skal trene meg opp til å GÅ 18 hull. Sist vi forsøkte gikk jeg 7. YEAHH!!

Og så har jeg kjøpt en kettlebell, dah!

Fysisk bevegelse er viktig! Jeg har ekstremt vondt i et parti der rygg forlengst har blitt til rumpe. En for kort sene, antakelig. Den er vanskelig å kurere. Men jeg VIL!

Jeg vil være oppegående og sprek! Det skal forhindre ytterligere følgesykdommer. Kanskje… I mens lever jeg! For fullt!

 

Del dette:
23 mai

Arv og uhell

Jeg er et menneske som fikk diagnosen Diabetes Mellitus for 15 år siden.

Da jeg kom ut fra legekontoret med en diagnose i hånda, var jeg kjempeglad for at det «bare» var diabetes. Jeg hadde nemlig en venninne med kreft.

Hun tapte sin kamp mot kreften sju år etterpå. Jeg er her fortsatt!

De første årene var jeg så til de grader dedikert til min diagnose. Jeg saumfarte alle varer på Rimi for karbohydrater. Jeg gikk ned utallige kili (!) i vekt den våren.

Senere ble det ikke så enkelt.

Min gode lege i Lunner fortalte meg at uansett hvor «flink» jeg var, ville sykdomme utvikle seg.

Jeg har hatt mange gode år og perioder med god regulering av min diabetes etter dette.

Men, som min gode lege i Lunner sa, det vil utvikle seg.

Nå skal jeg utredes for nyresvikt.

Jeg er moderat angrepet, hvis jeg tolker blodprøvene rett.

Jeg er desperat. Hvor finner jeg informasjon? Hva kan jeg gjøre?

Alt jeg har lest til nå, er at det går bare én veg…..

Virkelig fortrøstningsfullt!

 

Del dette:
11 mai

Pillene trilles tilbake dit de kom fra

Etter en seriøs omveltning av kostholdet i casa JaSol, er det oppådd visse helsemessige gevinster som vi ikke uten wiederøe kan la passere uten omtale.

Fra 1.1.13 ble det igjen innført lavkarbo i dette hus. Det vil si at vi konsentrerte oss om ferske råvarer uten tilsetninger. Kylling, fisk og svinekjøtt, og noen ganger storfekjøtt. Selvsagt har vi også inntatt kjøttdeig, men aldri mer enn én gang per uke.

Dessuten masse grønnsaker. Først og fremst brokkoli, blomkål og andre grønnsaker som vokser over bakken. Tomater, agurk, avokado, reddiker og noen få gulerøtter har også vært til stede på kjøkkenet vårt. Og vanlig løk og sjarlottløk også.

Smør eller olivenolje, majones, fløte, fete oster og egg hører også med.

Allerede etter noen uker med dette kostholdet normaliserte blodsukkeret seg, med de medisinene jeg gikk på. (Er diabetiker type 2 for de som ikke kjenner meg).

Da jeg skulle til legen denne uken for å fornye resepter og behandlingsopplegg for kommende år, tok jeg for første gang kommandoen og presenterte mine forslag. Jeg hadde forberedt meg godt på spansk, og han forsto meg utmerket. Han var enig i at jeg godt kunne kutte ned på medisinen, for å se om det gikk bra. I praksis betyr det fire tabletter mindre per dag!!!!

Da vi hadde gjort fra oss på spansk, gikk jeg over til engelsk, og han var mer enn veltalende på det språket også. Han hadde til og med noen norske ord å by på! Hva gir du meg! Drømmen var å jobbe i Norge som lege.

Jeg fortalte at jeg hadde god bruk for ham her…

Ved neste konsultasjon skal vi vurdere ytterligere nedtrapping av medisinbruk. Blodtrykksmedisiner. Det er tross alt en god stund siden jeg var utsatt for utmattende og helseskadelige mediefolk til daglig…

Jeg er veldig godt fornøyd med tingenes tilstand. Jeg (vi!!) er veldig flinke i hverdagen, men fører ingen asketisk livsstil. Det viktigste er dagene mellom nyttår og jul, og ikke de mellom jul og nyttår, for å bruke et kjent ordtak i matkretser.

Del dette:
31 aug

Føling – en bedragersk følelse

Som garvet diabetiker har jeg selvfølgelig hatt føling. Det har artet seg på mange vis, fra kvalme, svimmelhet, svette til full koma. I går fikk jeg stifte bekjentskap med en ny variant.

Vi hadde akkurat slått ut på hull 18 (golf). Mens vi arbeider oss oppover dette ulidelig lange hullet, får jeg rare tanker i hodet. Raske sceneskifter fra drømmer blandet med virkelige hendelser. Jeg strever for å gripe tak i det, samtidig som jeg forsøker å konsentrere meg om spillingen. Det er nummeret før jeg må erkjenne at jeg er i ferd med å bli gal.

Vi nærmer oss greenen. 50 meter igjen. Jeg skal slå mitt siste slag for å komme fram.

– Hva gjør jeg her? Hva slags jern passer til dette slaget?

Mannen min tror at jeg vil forberede meg godt for å komme skikkelig opp. Sannheten er at jeg ikke aner hva jeg skal gjøre. Jeg klarer ikke å vurdere. Køllene i golfbagen står der, og sier meg ingen ting. Hvor langt er 50 meter?

– Bruk 9-jernet, sier han. Husk å slå ned på ballen.

Jeg slår ned på ballen og får til et nærmest perfekt slag, dog noe kort.

Vi gjør oss ferdige, pakker sammen og drar hjem.

– Jeg tror vi hopper over cavaen i dag, jeg har mer lyst på brus, sier jeg.

Cava er blitt en selvfølgelig avslutning på enhver golfrunde. Det er alltids noe å feire med sprudlevann i høye stettglass…

Hele veien hjem kjemper jeg for å holde tak i virkeligheten. Alt svinger rundt meg. Tankene i hodet tiltar, og jeg tenker at jeg er glad jeg ikke kjører bilen. Bra med brus hvis jeg må legges inn… Dette er helt villt!

Vel hjemme henter vi brus, og jeg sanser meg og tar med en skål cashewnøtter i det jeg kommer på at jeg ikke har spist noe under golfrunden.

Oppgjørets time er kommet. Jeg klarer fint å summere slag og regne ut poeng. Men tallene sier meg ingen ting. 36 poeng.

– Er dette bra?

Mannen min ser forundret på meg.

– Selvfølgelig er det bra! Det er noe av det beste du har gjort! 103 slag totalt!

Sakte, men sikkert vender virkeligheten tilbake. Sammen med inntaket av nøtter. Forholdsvis raske karbohydrater… Jeg begynner å forstå at det er føling jeg har hatt. Jeg behøver ikke tenke på akkuttinnleggelse på psykiatrisk avdeling. Jeg er ikke blitt psykotisk.

– Kan vi ikke ta den cavaen nå, spør jeg.

Joda!

Enda en lærdom er lagt til. Jeg legger sammen de siste døgnene. Veldig sen kveld lørdag. Vi var borte i hyggelig lag. Spiste kl 20 ca. Deretter kortspill og både vin og brandy utover kvelden og natta. Jeg la meg ikke før kl 06. Søndag spiste vi en god frokost før vi dro ut på golfbanen. I det varme været drakk jeg 3 liter vann, og kjente ikke at jeg var sulten. Jeg bruker alltid å spise noe under golfrunden. Men ikke i går.

Moralen er: lev regelmessig og sunt! Og unn deg en cava innimellom!

Del dette: