2 mar

Tenk om alt bare ble som jeg ville

Det er mye vi kan styre selv gjennom livet. Ved å velge, gjøre en ekstra innsats eller velge bort. Noe forblir kanskje bare ønskedrømmer.

– Petter Northug fra VM i 2011. Foto: Wikipedia

Mange med meg har denne vinteren savnet Petter Northug i verdenscup og OL. Vi husker hans enorme kapasitet når det virkelig gjelder. Innstillingen, vinnerskallen og evnen til å hente ut det som trengs. Selv om vi har fått en ny yndling i Johannes Høsflot Klæbo, er det bare Petter som er Petter! Jeg ser for meg et måpende publikum i Seefeld neste år under VM når Petter er tilbake i sitt livs form. Han setter alle som har mistet troen på ham på plass og blir VM-kongen på nytt. Eller kanskje ikke. Drømmen kan ingen ta fra meg.

– Jennifer Aniston. Foto: Wikipedia

Nå som både Brad Pitt og Jennifer Aniston er skilt på hver sin kant ligger alt til rette for århundrets gjenforening. Det var da ikke på noen måte ment sånn at de ikke skulle forbli hos hverandre. Nå har de tatt til takke med noen “nest beste” i årevis. Etter 12 år er det på tide å finne tilbake til hverandre. Først trodde jeg det bare var jeg som syntes det var på sin plass. Nå har jeg skjønt bedre. Den kulørte presse har stadige hint om hemmelige lapper og enda hemmeligere telefonsamtaler som har pågått i lengre tid. Jeg gleder meg til at de skal gjenforenes. Jeg tar ingen smålige bihensyn til mulig alkoholmisbruk hos herr Pitt eller andre mindre flatterende sider ved fru Aniston. De er som Elisabeth Taylor og Richard Burton. De er ment for hverandre. Drømmen kan ingen ta fra meg.

– Foto: Min An

For 12 år siden satt jeg på en lun veranda sør i Frankrike og startet på det som skulle bli min første suksess-roman. Jeg skulle skrive så tårene trillet hos leserne. Det skulle komme invitasjoner til både dette og hint, men mest av alt så jeg fram til bokbad med Anne Grosvold. De tre kapitlene jeg skrev ligger der uberørt av menneskehender. Anne Grosvold er pensjonert fra bokbadet sitt for lengst og min forfattertittel blir mer fjern for hver dag. Det er rart med det. Man behøver ikke være ung og uerfaren på livet for å føle seg usikker og sårbar. Drømmen kan ingen ta fra meg.

Det heter seg at drømmer kan bli sanne om man gjør noe med dem. Det er sjelden ting kommer rekende på ei fjøl. Så får vi se da, hvem av oss som når dem først; Petter, Jennifer/Brad eller jeg.

Hva har du gjort med dine drømmer, forresten?

Del dette:
11 jun

Min spanske overgang

Dette er et innlegg som jeg skrev i 2007, etter at vi hadde bodd i Spania i ett år. Det ble publisert i nettmagasinet overgang.no.

Livet består av valg. Noen valg er enklere enn andre. Etter fylte 50 gikk jeg helt klart inn i en ny ungdom. Barnebarn var på plass og måtte nytes og besøkes.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Sørensen dukket opp som troll av eske og ga med sitt blotte nærvær illusjoner om at det finnes en god måte å gå alderdommen i møte på. Sammen. Når sant skal sies var det kanskje ikke så mange flere ungdomstegn, men det holdt! Til å holde motet oppe, og gå på et nytt tiår i livskransen. Alternativet ville for øvrig vært uhørt.

Sørensen viste seg å ikke være en illusjon. Omtrent det første vi gjorde var å si opp abonnementet på selvangivelsen og medlemskapet i ligningskontoret. Ikke at vi begynte å jobbe svart, men vi meldte overgang til Syden. Nærmere bestemt Spania. I skrivende stund har vi passert halvannet år med botid ved Middelhavets bredd. Vi begynner så smått å snakke om sølvbryllup. Det er bare 24 år igjen, og med vårt livsmot og ungdommelige vesen, blir det en smal sak å oppnå, tenker vi.

For ved Middelhavet holder vi oss unge og slanke. Alt som var av stive skuldre, vonde hofter og snev av manglende kontroll på blodsukkeret, er nå i sin skjønneste orden.
– Muy bien, todo es muy bien, kunne min elskelige spanske fastlege konkludere etter halvårsprøver av både lever, nyrer og andre organer forleden dag. Ikke at jeg hadde trodd noe annet heller, jeg er i mitt livs form! Takket være golfen og treningen hos brødrene Ballisto, og Sørensen. 

Garanterer deg rimeligst og beste bil etter dine kriterier. Hvor som helst. Klikk her.

Vi kommuniserer ganske godt, legen min og jeg. På forhånd har jeg lest meg opp på nyttige spanske gloser. Dertil vet jeg at han har noen få engelske gloser på lur hvis vi skulle bli totalt opprådde. Og alt er gratis. Legebesøk, blodprøver, sårskift og det du trenger. Medisiner kan jeg enten kjøpe direkte på apoteket, eller få på resept. Sistnevnte gjør et ubetydelig inntrykk på lommeboka.

Vi kommuniserer godt Sørensen og jeg også. Særlig ved den hellige morgenstunden på frokostterrassen vår. Med te og kaffe. Ikke at vi sier så mye, bestandig, men vi sukker godt og lenge, og oppdaterer hverandre på dagens gjøremål. Samtalene om livet, døden og kjærligheten, er det som oftest jeg som bringer på bane, med tilsynelatende akklamasjon fra Sørensen. Helst om kvelden foregår dette. Ved det samme bordet. Da tenner vi levende lys, har cava i de høystettede glassene og lever godt. Vi lar ikke et eneste øyeblikk av nytelse unnslippe.
Hvordan kan det gå til, spør du kanskje. 

Jeg vet at vi fokuserer kraftig på vårt gode liv. Med ryggsekken full av minner og erfaringer, kan man alltids ta fram noen eksempler som ikke er til etterfølgelse. Og lære av dem. Det er heller ikke så vanskelig å fokusere positivt her nede. Nå i oktober teller vi stadig opp noenogtyve grader, har fortsatt shorts og t-skjorte som daglig antrekk, og hvis vi virkelig vil, kan vi kaste oss ut i Middelhavet og forfriske våre brune legemer. For brune er vi jo, året rundt. Ikke ferie-i-syden-brune, riktignok. Det passer seg ikke for oss som bor her. Vi tenker jo tross alt på rynker og andre aldringstegn fremskyndet av for mye sol. Men passe brune. Nok til at familie og venner blir tilstrekkelig misunnelige når de ser bilder, eller vi kommer på besøk midtvinters. 

Det er for øvrig de som oftest kommer hit. Vi er blitt utrolig populære etter at vi meldte overgang. Når de kommer anstigende med sine solbriller og nyinnkjøpte sommerantrekk, henviser vi dem til vår uavlatelig rengjorte og klargjorte gjesteavdeling. De oppfordres sogar til å delta i den hellige morgenstunden på frokostterrassen. I morgenkåpe. Som selvfølgelig er til utlån i gjesteavdelingen. Det er hyggelig med besøk!

Nordmenn i Norge har sine klare formeninger om oss som bor i Spania. Vi er trygdemisbrukere, alkoholikere og driver dank på den norske stats bekostning.
Sørensen og jeg er ikke sponset av noen, vi. Her driver vi vårt stadig voksende konsern og tilbyr tjenester til de som vil ha. Og det er det nok av etter hvert, heldigvis. Ikke jobber vi svart heller. Vi holder oss med en durkdreven forretningsfører som sørger for at vi betaler litt skatt og moms og avgifter som hører til et moderne forretningsliv. For selv om jeg snart kan begynne å si at jeg snakker litt spansk, ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å studere spansk lov på noen år. Ei heller forstå det spanske byråkratiet fullt ut. Derfor er forretningsføreren et must.

På booking.com finner du gjestenes omtale av hotellet. Gull verdt ved din neste bestilling.

De fleste vi har snakket med etter at vi flyttet gir uttrykk for at vi har gjort det de drømmer om. Vi lot drømmen bli virkelighet. Det er bortimot en menneskerett å forfølge sine drømmer. Og dette livet medfører goder vi ikke ante så mye om: Vekkeklokke er et remedium vi nå kun har til pynt. Arbeidsdagen er innrettet etter hvordan det passer oss, og fritiden tilbringes for det meste ute. Vi golfer! Jeg begynte etter at vi kom hit, og er på ingen måte klar for de store, internasjonale turneringene. Det vil i praksis si at jeg aldri kommer til å spille sammen med Suzann Pettersen. Ikke Sørensen heller, men han er skrekkelig god da, sammenlignet med meg. Uansett har vi stor glede av det, på hvert vårt nivå.

Om vi savner lutefisk og lefse og alt dette? Nei. Vi har fått så mye annet, at lutefiskens skjelvende deilighet godt kan seile sin egen sjø.

Del dette: