4 mar

Best før

Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)

 

Del dette:
2 jul

Nytt, ukjent kapittel – det går sikkert bra!

Da var Mitt Spania et avsluttet kapittel. Jeg har brukt utrolig mye tid på det. Nå venter nye utfordringer. Jeg skal fortsatt skrive, gjennom bloggen min, så dere blir ikke kvitt meg så lett! Jeg håper du vil følge med på bloggeriene også!

Viktig å vite hvilket fokus man skal ha!
Viktig å vite hvilket fokus man skal ha!

Å gå solo, kaste loss uten sikkerhetsnett, er ganske tøft. Jeg har gjort det minst to ganger i mitt liv. Første gang var da Sørensen og jeg bestemte oss for å flytte til Spania. Vi hadde planene klare. Sørensen skulle jobbe med data, holde kurs og tøffe hjem til folk på scooter. Jeg hadde bare bestemt meg for å skrive.

Så ankom vi Spania da. Blåøyde og optimistiske. Vi ante ikke at de norske miljøene var gjort opp av 5 x bygdedyr. Det ble en tøff start. Det ble anklager og anmeldelser. Det ble utrolig behandling fra såkalte «seriøse» aviser på Costa Blanca. Vi fikk vel hakeslepp både Sørensen og jeg. Etter forholdsvis få år innså vi at det var best å gjøre seg uavhengig av andre. «Redaktører» i diverse publikasjoner var ikke annet enn resirkulerte tomsinger fra gamlelandet. Når de skulle regjere og kjempe seg i mellom, måtte det bli mye rart.

Man forsøkte seg med egne publikasjoner i det små, og fikk pepper. I det norske miljøet på Costa Blanca finnes det ikke noe slikt som en fri presse….

Jakter du dårlige redaktører, eller annet? Lei deg bil, gitt! Klikk her.

Ikke desto mindre startet man omsider sitt eget. Mitt Spania. Som følge av at man selv som nyankommet til Spania savnet troverdig og korrekt informasjon om hva man sto ovenfor. Hva man kunne oppleve, hvordan man skulle finne seriøse meglere etc etc. Det har gått godt i over tre år. Ikke minst takket være trofaste sponsorer som har holdt meg flytende.

Men så fikk man jammen på sine gamle dager tilbud om jobb innen faget man faktisk i opprinnelsen er utdannet i. Så nå er det og blir det lærergjerning på den norske skolen på Gran Canaria. Blant annet i mediefag. Det er jo helt utrolig!

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Kanskje på Gran Canaria for å sjekke den norske skolen? Det lønner seg. Å bruke denne linken til å booke hotell, altså

Denne våren har gått bra. Så går man på et nytt år, med ydmykhet og krumme tær! Det er så morsomt! Og videregående elever er både spennende og flinke. Derfor tok jeg farvel med Mitt Spania. Jeg makter ikke jakte gode, troverdige artikler samtidig med at jeg skal bidra til at norsk ungdom blir dugelige mennesker etter å ha vært på Gran Canaria et år, eller flere.

 

Del dette:
11 jun

Min spanske overgang

Dette er et innlegg som jeg skrev i 2007, etter at vi hadde bodd i Spania i ett år. Det ble publisert i nettmagasinet overgang.no.

Livet består av valg. Noen valg er enklere enn andre. Etter fylte 50 gikk jeg helt klart inn i en ny ungdom. Barnebarn var på plass og måtte nytes og besøkes.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Sørensen dukket opp som troll av eske og ga med sitt blotte nærvær illusjoner om at det finnes en god måte å gå alderdommen i møte på. Sammen. Når sant skal sies var det kanskje ikke så mange flere ungdomstegn, men det holdt! Til å holde motet oppe, og gå på et nytt tiår i livskransen. Alternativet ville for øvrig vært uhørt.

Sørensen viste seg å ikke være en illusjon. Omtrent det første vi gjorde var å si opp abonnementet på selvangivelsen og medlemskapet i ligningskontoret. Ikke at vi begynte å jobbe svart, men vi meldte overgang til Syden. Nærmere bestemt Spania. I skrivende stund har vi passert halvannet år med botid ved Middelhavets bredd. Vi begynner så smått å snakke om sølvbryllup. Det er bare 24 år igjen, og med vårt livsmot og ungdommelige vesen, blir det en smal sak å oppnå, tenker vi.

For ved Middelhavet holder vi oss unge og slanke. Alt som var av stive skuldre, vonde hofter og snev av manglende kontroll på blodsukkeret, er nå i sin skjønneste orden.
– Muy bien, todo es muy bien, kunne min elskelige spanske fastlege konkludere etter halvårsprøver av både lever, nyrer og andre organer forleden dag. Ikke at jeg hadde trodd noe annet heller, jeg er i mitt livs form! Takket være golfen og treningen hos brødrene Ballisto, og Sørensen. 

Garanterer deg rimeligst og beste bil etter dine kriterier. Hvor som helst. Klikk her.

Vi kommuniserer ganske godt, legen min og jeg. På forhånd har jeg lest meg opp på nyttige spanske gloser. Dertil vet jeg at han har noen få engelske gloser på lur hvis vi skulle bli totalt opprådde. Og alt er gratis. Legebesøk, blodprøver, sårskift og det du trenger. Medisiner kan jeg enten kjøpe direkte på apoteket, eller få på resept. Sistnevnte gjør et ubetydelig inntrykk på lommeboka.

Vi kommuniserer godt Sørensen og jeg også. Særlig ved den hellige morgenstunden på frokostterrassen vår. Med te og kaffe. Ikke at vi sier så mye, bestandig, men vi sukker godt og lenge, og oppdaterer hverandre på dagens gjøremål. Samtalene om livet, døden og kjærligheten, er det som oftest jeg som bringer på bane, med tilsynelatende akklamasjon fra Sørensen. Helst om kvelden foregår dette. Ved det samme bordet. Da tenner vi levende lys, har cava i de høystettede glassene og lever godt. Vi lar ikke et eneste øyeblikk av nytelse unnslippe.
Hvordan kan det gå til, spør du kanskje. 

Jeg vet at vi fokuserer kraftig på vårt gode liv. Med ryggsekken full av minner og erfaringer, kan man alltids ta fram noen eksempler som ikke er til etterfølgelse. Og lære av dem. Det er heller ikke så vanskelig å fokusere positivt her nede. Nå i oktober teller vi stadig opp noenogtyve grader, har fortsatt shorts og t-skjorte som daglig antrekk, og hvis vi virkelig vil, kan vi kaste oss ut i Middelhavet og forfriske våre brune legemer. For brune er vi jo, året rundt. Ikke ferie-i-syden-brune, riktignok. Det passer seg ikke for oss som bor her. Vi tenker jo tross alt på rynker og andre aldringstegn fremskyndet av for mye sol. Men passe brune. Nok til at familie og venner blir tilstrekkelig misunnelige når de ser bilder, eller vi kommer på besøk midtvinters. 

Det er for øvrig de som oftest kommer hit. Vi er blitt utrolig populære etter at vi meldte overgang. Når de kommer anstigende med sine solbriller og nyinnkjøpte sommerantrekk, henviser vi dem til vår uavlatelig rengjorte og klargjorte gjesteavdeling. De oppfordres sogar til å delta i den hellige morgenstunden på frokostterrassen. I morgenkåpe. Som selvfølgelig er til utlån i gjesteavdelingen. Det er hyggelig med besøk!

Nordmenn i Norge har sine klare formeninger om oss som bor i Spania. Vi er trygdemisbrukere, alkoholikere og driver dank på den norske stats bekostning.
Sørensen og jeg er ikke sponset av noen, vi. Her driver vi vårt stadig voksende konsern og tilbyr tjenester til de som vil ha. Og det er det nok av etter hvert, heldigvis. Ikke jobber vi svart heller. Vi holder oss med en durkdreven forretningsfører som sørger for at vi betaler litt skatt og moms og avgifter som hører til et moderne forretningsliv. For selv om jeg snart kan begynne å si at jeg snakker litt spansk, ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å studere spansk lov på noen år. Ei heller forstå det spanske byråkratiet fullt ut. Derfor er forretningsføreren et must.

På booking.com finner du gjestenes omtale av hotellet. Gull verdt ved din neste bestilling.

De fleste vi har snakket med etter at vi flyttet gir uttrykk for at vi har gjort det de drømmer om. Vi lot drømmen bli virkelighet. Det er bortimot en menneskerett å forfølge sine drømmer. Og dette livet medfører goder vi ikke ante så mye om: Vekkeklokke er et remedium vi nå kun har til pynt. Arbeidsdagen er innrettet etter hvordan det passer oss, og fritiden tilbringes for det meste ute. Vi golfer! Jeg begynte etter at vi kom hit, og er på ingen måte klar for de store, internasjonale turneringene. Det vil i praksis si at jeg aldri kommer til å spille sammen med Suzann Pettersen. Ikke Sørensen heller, men han er skrekkelig god da, sammenlignet med meg. Uansett har vi stor glede av det, på hvert vårt nivå.

Om vi savner lutefisk og lefse og alt dette? Nei. Vi har fått så mye annet, at lutefiskens skjelvende deilighet godt kan seile sin egen sjø.

Del dette:
29 jul

Min sønn – den førstefødte

Jeg har to fabelaktige barn. Av to kjønn. De har skikket seg bra i livet, og har begge en hedersplass i hjertet mitt. Nå skulle det likevel handle om sønnen.

Det tok ualminnelig lang tid å føde ham. Så lang tid at jeg måtte legges i full narkose og la andre ta ansvaret. I full tåke oppfattet jeg på et vis at jeg hadde født en sønn, men det tok noen timer før alvoret gikk inn på meg.

Her er han unektelig litt større.
Her er han unektelig litt større.

Far dro hjem og spilte Mozarts Requiem på kasettspilleren etter fødselen. Den er jo fin, da…

De første seks ukene tilbragte jeg i sengen, studerende på dette nye mennesket som jeg hadde satt til verden. Ikke kunne jeg ligge, ikke kunne jeg stå. Derfor satt jeg. Oppstøttet av masse puter. Og det var et fantastisk skue. Blikkontakt, smil og alt var fullkomment.

Etter hvert klarte jeg å gå selv, og så gleden i å stelle gromgutten.

Men de første seks ukene satt jeg der, altså. Og ble veldig enig med faren om at vi aldri kom til å omtale sønnen i sint ordelag. Aldri i verden!

Vel, det skjedde. Før man kunne ane.

Barneårene var krevende, men med masse positive opplevelser også. Fulgt av skole og kamerater. Det ble en del flytting, og ikke alle steder ble det like naturlig å knytte bånd.

Som voksen har min sønn alltid tatt ansvar. Vært en god selger, og fulgt opp.

Framfor alt har det alltid vært en fest å diskutere med ham. Til å begynne med var det mest spørsmål fra den unge. Etter hvert har det vært vektige argumenter fra begge sider, og gode råd også fra den kanten. Nå hender det rett som det er at han tar ansvaret.

Etter noen kvelders samtale, ser jeg det.Han kan faktisk være framtidens rådgiver. Han har gode råd å komme med. Han har en tung CV å skilte med. Skal kanskje slipes litt i framførelsen, men er altså veldig god!

Og så er han praktisk også. Undres hvor han har det fra… Tre lampeprosjekter i Casa JaSol har han stått for. Praktfulle lamper som fyller sin rolle i det møblerte hjemmet vi tross alt besitter.

Nå har han vært her i flere uker, men snart er det slutt. Han drar hjem til spennende oppgaver.

Godt å ha besøk av sønnen, da! Alltid!

Prinsessene mine får gleden av ett kveldsbad med onkel Eivind før han drar. De gleder seg nok maksimalt til det!

Del dette: