14 okt

Førstereis med forviklinger – men uten komplikasjoner

Så har vi vært på tur. Førstereis på to hjul i svingene, og ellers. Deler av høstferien gikk med, og turen gikk til Tenerife. For deg som enda ikke har vært på motorsykkeltur, kan det muligens være et par tips å plukke opp.

IMG_2675

– Fred Olsen har fergetrafikk mellom Kanariøyene, og har raske båter og effektivt mannskap. 

  1. Vi som bor i Syden tenker sjelden på været. Det er rundt 350 soldager her på Gran Canaria, og da vi skulle til naboøya, tenkte vi ikke i vær-baner i det hele tatt. Forskrekkelsen var derfor stor da vi sto opp til silende regn i Agaete søndag morgen. Vi hadde intet regnutstyr whatsoever! En nødløsning ble langtidslån av et lite håndkle fra hotellet, for å tørke av seter etc. Det fikk vi bruk for flere ganger, for å si det slik… Tenerife kan ikke skilte med soldager i samme antall som Gran Canaria, tydeligvis. Det kom en skur rett som det var. Tunge, mørke skyer hang dessuten nedover fjellsidene hele tiden. For oss noviser var det nok til å bli skeptiske.
    IMG_2689
    – Det så ikke akkurat lovende ut da vi la ut på fergetur i øsende regnvær.
  2. Båt fra Agaete til Santa Cruz er en fantastisk rask og effektiv måte å hoppe på. Etter å ha sjekket inn, var det bare å vise pass både på tur og retur. Båten tar fra mellom 60 og 80 minutter, avhengig av vindretning. Man sitter i gode stoler med utsikt til havet. Havet så helt flatt ut, men det var gode dønninger likevel. Ikke skremmende på noe vis, siden vi møtte dem forfra, og ikke fikk dem sidelengs. Fra Tenerife kan man øyhoppe videre. Det kommer vi til å gjøre en annen gang. Helt sikkert!
  3. Kommunikasjonsutstyr er faktisk både nyttig og hyggelig. Det var blitt montert inn høyttalere og mikrofon i min nye hjelm. Den var på ingen måte bygget for dette utstyret. Resultatet var at jeg satt med nedbrettede ører i over en time. Det var temmelig smertefullt, om jeg selv må si det. Hele greia ble derfor avmontert i min hjelm. Sørensen har en annen type hjelm, med plass til høyttalere. Han hadde derfor full kontakt med dette damemennesket som viser deg veg via google maps. Ikke helt presis, men vi fant hele tiden fram. Det må vel være et mål å få seg tom-tom på øret, tenker jeg… Det kan være hyggelig å småprate når man tøffer av gårde på små veger, men i full fart på motorveiene, er det lite man oppfatter uansett. Vi får seg om det bedrer seg med bedre utstyr.
  4. Selv om dette var min andre tur til Tenerife på en uke, var jeg ikke kjent. Man blir ikke lokalkjent av å mellomlande på en flyplass… Vi var derfor helt avhengige av GPS. Den førte oss til La Laguna, der vi hadde booket “det” hotellet for to døgn. Vi måtte gå både en og to ganger rundt kvartalet før vi fant noe hotell, og i mellomtiden hadde jeg prestert å legge fra meg reisemappa med pass og papirer. Jeg ble nesten hysterisk! Men fant den heldigvis igjen. Hotellet var 4 stjerners, akkurat som det i Agaete (Puerto de las Nieves). Rommet var stort. Det var det. Verken frokost eller ekstratilbud kunne måle seg med SPAet (med gratis tilgang til basseng) i Puerto de las Nieves.
    Byen var kjempefin, og vi koste oss virkelig. Mandag skulle være den store utfluktsdagen, men den opprant med regn… Akk, igjen, altså! Hva gjør man da? Vi fant ut at det beste var å utforske kollektivtransporten. Det er jo noe vi ellers alltid gjør på våre reiser. Vi fant rutebilstasjonen. Vi spurte i luka, etter buss til Orotava, og fikk beskjed om at den skulle gå om fem minutter. Vi møtte opp på bussen – neida, den gikk ikke til Orotava. Etter et par forsøk til uten å finne noen buss som gikk til Orotava, vurderte vi situasjonen som så stabil, at vi ville forsøke oss på motorsykkelen likevel….
    IMG_2696
    – Ut på tur, aldri sur!

    Turen til Orotava var kjempefin! Den tok ikke mer enn 30 minutter, på motorvei nær sjøen på vestsiden av øya. Etter sightseeing og lunsj, bestemte vi oss for å ta en mindre veg oppi fjellene, og kanskje over til Güimar, der Tor Heyerdahl har satt sine spor med pyramidebygging etc. Vi tok fatt, men møtte duskregn og tunge skyer. Å snu er ingen skam, så vi tok oss tilbake til La Laguna. Dette var mandag 12. oktober, som er en av Spanias to nasjonaldager. Man feirer Cristopher Colombus, eller Cristóbal Colón, som han heter på spansk. Dagen kalles ellers både Día de Hispanidad og Día del Pilar. Altså var det meste stengt. Vi samtalte oss gjennom ettermiddagen, og avsluttet dagen med middag på en lokal restaurant.

  5. Avreise var allerede tirsdag. Da hadde vi tenkt å surre rundt i Santa Cruz i det dårlige været… Men denne dagen opprant med strålende solskinn. Vi tok derfor hjelmene på og satte av gårde til Güímar. Vi nådde dit, og forsøkte å finne pyramidene. Konsentrasjonen ble nok litt forstyrret av voldsomme, svarte skyer. Vi liker dem ikke, spesielt i kombinasjon med motorsykkel. Igjen snudde vi, dro ned til sjøen, fikk oss en cola zero og kunne studere de innfødte, før vi dro tilbake til Santa Cruz og fergen. Det var for øvrig et kapittel for seg… Det sto INGEN skilt om hvor vi skulle kjøre. Det ble derfor ganske stresset, men vi nådde det!
    IMG_2698
    – Kjekt med tohjuling i bytrafikken, og andre trafikanter viser respekt.
  6. Jeg har lært meg å like fart på motorvegene. Det går mellom 90 og 100 nå. Kanskje skal vi komme så langt at vi fyller fartsgrensen helt til 120. Hvem vet? Kanskje skal vi også med tiden investere i gore tex bukser, som gjør at vi kan komme oss tørrskodde fram i all slags vær.
Del dette:
23 aug

Hvor tøff må man være?

På mange måter i livet er jeg ganske tøff og uredd. Gi meg et menneske, en forsamling, en pøbel, og jeg tar oppgaven på strak arm, uansett. Men når det kommer til fysiske utfordringer er jeg en regelrett pingle.

IMG_2545

– På et bilde ser det jo svært så greit ut, men når vinden river og sliter i deg, er det ikke moro!

Sørensen har kjøpt seg schwær motorsykkel. En 650 kubikk. Riktignok en scooter, men den brummer og går fort! Jeg er liksom eksosrype jeg, da. Blir kjørt til og fra jobb av min skyssengel. Første turen holdt jeg på å få apoplektisk anfall. (Selvfølgelig er dette bare en talemåte, men jeg synes a p o p l e k t i s k  er et deilig ord å uttale. Derfor slenger jeg rundt med det. Prøv du også!)

Turen, ja. Siden vi må kjøre på en motorveg, er fartsgrensen mellom 90 og 120. Sørensen dro til opp i 90. Jeg satt stiv og glemte nesten å puste. Det var en svært ubehagelig opplevelse. Det virket som først hodet, alene, og deretter hele kroppen bare skulle flagre av gårde utover åkrene. Såpass fysikk skjønner jeg, at det ville vært kul umulig, og samtidig overleve for å skrive dette. Men vi snakker altså om følelser og opplevelser. De er helt uimotståelige. Husk det til neste gang du får behov for noe uimotståelig i en samtale.

Da vi kom fram til bestemmelsesstedet for prøveturen, var jeg helt ferdig, og uttrykte min frykt for at dette aldri verden ville gå. Deretter forsøkte jeg å innprente noen pedagogiske prinsipper innenfor hjelmen til Sørensen:

– Når man har med litt redde og nervøse passasjerer å gjøre, må man senke farten til et nivå der passasjeren føler seg bekvem.

Sørensen så gjorde på hjemturen. Vi tøffet nedover motorveien i mellom 50 og 60 km/timen. En helt annerledes opplevelse.

Har du bruk for leiebil når det blåser for mye til å kjøre motorsykkel? Klikk her.

Etter to uker kan han nå være oppi 75 uten at jeg kaster meg av.

MEN i går skulle vi liksom på en lørdagstur. Bilen er på verksted, så motorsykkelen var eneste mulighet. Sørensen hadde så lyst på en sånn stor pepperkvern. Vi fant ut at vi måtte til Vecindario, på kjøpesenteret der, for å finne det. Siden de siste to ukene hadde gått så bra, tenkte jeg at dette også måtte gå bra, selv om jeg VISSTE GODT at i Vecindario, der blåser det. Kraftig. Alltid.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell for å vente til vinden har løyet, ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Vi kom litt forbi San Augustin før det ble så ille at jeg skrek rett ut. Jeg turte ikke mer! Dette var langt fra forsvarlig ut fra min målestokk. Sørensen, som ALLTID er en gentleman, svingte av på nærmeste veg, og tøffet en landevei tilbake til utgangspunktet, i et langt lavere og leveligere tempo.

Vel hjemme måtte han si seg enig i at det ikke hadde vært noen behagelig tur for ham heller. Særlig ikke med et hylende kvinnfolk bakpå… Så vet vi det altså, at skal vi til Vecindario, eller forsåvidt, forbi der, så blir det bil heretter!

———————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette: