12 feb

Da verden mistet sin uskyld

For en overskrift! Verden har vel ikke vært uskyldig siden Adam og Eva befant seg i Edens hage. Vel å merke FØR de spiste det skjebnesvangre eplet. Men jeg skal holde meg til nær fortid.

Den arabiske våren! For en optimistisk tid! For et oppgjør med diktatorer og for en seier for folkerøsten og demokratiet!

“Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.” (sitat: Globalis).

Så fulgte den ene staten etter den andre. Vi husker Gadhafi ble styrtet i Libya, Mubarak ble tvunget til å gå av i Egypt, og folket jublet. Og vi jublet med dem. Skulle dette bli starten på varig fred og demokrati for statene i Midt-Østen?

Nei – hvordan kunne vi være så blåøyde? Det er ikke bare å styrte en diktator og tro at resten går av seg selv. Militære trådte til flere steder, og i bakgrunnen begynte noen ekstreme islamister å organisere seg. De erklærte etter hvert en egen islamistisk stat IS. Samlingen hadde foregått i mange år allerede, og i årene etterpå har denne ekstreme organisasjonen skapt frykt over hele verden. De har erklært at de er et anerkjent kalifat som vil legge mer og mer av verden under seg. Deres suksess består i å legge mer og mere land under seg. Et kalifat regnes som den ypperste styringsform for en muslimsk stat.

Hadde vi ikke før begynt å fordøye alle opprørene og begeistringen i Nord-Afrika og Midt-Østen, fikk vi vår store nasjonale terror-katastrofe hjemme i Norge. 22. juli 2011 vil for alltid bli stående som den dagen Norge mistet uskylden. Da en av våre egne med kaldt blod drepte 79 mennesker.

Vi har senere hatt flere store terror-angrep i Europa og er noe av det som truer folk flest i deres hverdag. Selv om det statistisk sett er veldig få som dør i terrorangrep framfor trafikkulykker, hjerteinfarkt og kreft, for eksempel.

Været har vært et hyppig samtaleemne, med ekstreme variasjoner i den ene eller andre retningen som stadig oftere viser seg mange steder i verden.

I det vi gikk inn i 2017 har vi fått et nytt tema for frykt. Først Trump i USA, og høyrepopulister på framgang også i resten av den vestlige verden. Dette har på mange måter en parallell til den arabiske våren. Misnøyen mot det etablerte og lederne av landet. Derfor fikk vi Brexit, derfor kan vi oppleve at flere høyeekstreme blir statsministre og presidenter i Europa i den nærmeste framtiden.

Hvor skal dette ende?

Del dette:
4 aug

Steder jeg alltid har hatt lyst til å dra til – ønske nr 1

Vi blir oppmuntret til å drømme. Gjennom tabloidaviser og ukeblader. Gjennom trash-TV og reiseguider. Nå skal jeg røpe hvor jeg alltid har hatt lyst til å reise.

Bildet er lånt av World Adventurer
Bildet er lånt av World Adventurer

I utgangspunktet er jeg skrekkelig hjemmekjær. Men når jeg pakker kofferten, er jeg kjempegiret på å nå reisemålet. I år har jeg til og med kjøpt ny koffert. Min gamle var utrangert, etter 20 år i tjeneste.

Hva er så mine ultimate reisemål?

I en serie bloggposter vil jeg peke på drømmestedene for meg på jord. Noen er mer oppnåelige enn andre, men foreløpig er de fleste altså bare på drømmestadiet. Bli med å drømme du også!

Sør-Amerika er kontinentet. Jeg har vært der før. Og opplevd at det ikke akkurat var tilpasset moderne turisme. Men jeg ønsker heller ikke det. Da jeg var der, (jeg kunne nå ha sagt “sist jeg var i…”, men sannheten er at jeg kun har vært i Sør-Amerika en gang), mellomlandet vi i Caracas i Venezuela, og fløy videre til Isla de Margarita. En øy midt mellom ingenting og Karibien. To fantastiske uker, men for mitt vedkommende ble det mest sol og bad. Det var det som var behovet den gang. Neste gang vil jeg gjerne utforske mer. Og da er ikke denne øya tilstrekkelig, selv om den har fire forskjellige klimasoner.

Jeg har mest lyst til Cuba. Og jeg er inkonsekvent nå. Cuba er IKKE Sør-Amerika! Men likevel en drøm for meg! Folket, kulturen og atmosfæren.

Deretter vil jeg til Brasil! Jeg har en journalistkollega som bor og jobber i Brasil. Derfor tror jeg at vi vil få en uforglemmelig opplevelse i et skummelt land. Blant kriminelle og gode. Selvsagt skulle jeg også ha sagt at jeg vil besøke regnskogen. Men det vil jeg ikke. Jeg er ikke modig nok. Jeg tror det er for mange ugreier der. I form av insekter og andre dyr…

Hva er det som trekker meg til Sør-Amerika? Jeg tror det handler om det opprinnelige. Om urbefolkning. Og mennesker som har klart seg gjennom politiske kriser og naturkatastrofer. Og så kommer det godt med å ha bodd noen år i Spania. Da har man noen ord å prate med.

Når reiser vi?

Det finnes ingen konkrete planer om det. Blir det da noe av? Desto mindre konkret, jo mindre sjanse for at det blir noe av. Men drømme kan man jo alltids. Og om få år er man heltidsdrømmer.

Hvor går din drømmereise?

Del dette:
19 jan

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Det meldes om fullt kaos og storm mot sentralbordet i TV2 etter at både Hotel Cæsar og Criminal Minds (!) ble tatt av lufta til fordel for nyhetssendinger om terroraksjonen i Algerie forleden.

Ytringene som ble presentert på Twitter og facebooksiden til såpeserien gir et tydelig bilde av en oppvoksende slekt (eller de kan faktisk være godt velvoksne) som aldri har kjent krise og alvor på kroppen.

Det er skremmende. Også i lys av 22. juli, som gjorde det meste med de fleste av oss. Trodde vi. Så er altså Juni og Jens August mye viktigere enn at et ukjent antall mennesker er tatt som gisler på et øde område i Algerie.

“Folk som er interessert i detta må kunne følge med på internett. Vi skal se Hotel Cæsar!”

Hvordan har vi kommet hit?

Jeg tror at den totale mangelen på nød og fare i Norge i lang, lang tid gjør noe med folk. Man blir suverene molboere i annerledeslandet Norge. Langt fra bomber og arbeidsløshet og resesjoner. De som leser overskrifter og knapt nok det får ikke med seg hva som foregår nedenfor Svinesund. Det blir for fjernt. Og hundrelappen ga vi jo ved siste TV-aksjon til ett-eller-annet… Det finnes fattige, ja! Men mange av de fattige er ikke egentlig fattige. Ikke hvis man ser på verdenssamfunnet.

Et knapt år etter rettssaken mot Norges største terrorist startet har man helt glemt hva det er å kjenne frykt. De færreste har jo kjent frykt direkte på kroppen. Voldsfilmer og dataspill med voldelige innslag fjerner virkeligheten. Det er bare å stoppe spillet, så er hverdagen der.

Av og til ser vi groteske konsekvenser av volden på TV og dataspill. Massakre i USA og andre steder er eksempler. Vår egen terrorsak rundt 22. juli handlet også om det samme. Antakelig.

Hvor lenge skal vi stå her og tåle?

Del dette: