30 des

Full fart eller jevn bedagelighet

Godt nytt år, kjære leser!

Vi er kommet dit hen at det snart er på tide å bla om til et nytt kapittel i livsboka, eller en ny renning i livsveven, om du heller liker det uttrykket bedre.

Jeg har det siste året fulgt med på en rekke unge bloggere, fordi jeg fram til sommeren jobbet med ungdom, og det var greit å vite hva de var opptatt av. Dessuten har jeg med både interesse og forferdelse observert hvor vanskelig det er å være ung i dag. Ikke bare gjennom bloggere, men også gjennom ungdom jeg kjenner ellers. Denne generasjonen kalles “Generasjon Perfekt“. ALT skal være 100 prosent. Skole, klær, øyebryn, kropp, resultater, trening etc. Det er ikke rart at de blir utslitt!

Jeg tror jeg vil forsøke på min måte å bidra til å senke skuldrene til disse unge, perfekte i 2018. Hvordan er jeg ikke helt sikker på enda.

Siden 2006 har jeg blogget med ujevne mellomrom. Det er gjerne gjennom siste året at det har blitt så som så. Man skal ha noe å komme med for å tiltrekke seg lesere. Og det er ikke enkelt bestandig. Særlig når interessene beveger seg fra opplysningsvirksomhet til det å fortelle historier. I høst har jeg skrevet noveller, inspirert av mennesker og opplevelser jeg har møtt og hatt i livet. Det første halvåret neste år vil i hovedsak dreie seg om å få dette utgitt som en novellesamling. Uttrykket i en novelle er annerledes og mer allmengyldig når man sammenligner med blogginnlegg. I hvert fall min type blogginnlegg. Kontakt med forlag er opprettet, men veien fram er lang, Kanskje kommer jeg ikke i mål noen gang. (Skremmende tanke). Men jeg føler for å ta mitt skriftlige jeg inn i en mer seriøs bane enn hittil. Dette også fordi jeg ikke har lyst til å binde opp alle mine dager i et nytt nettmagasin, som kunne ha vært et alternativ.

Det vil i korte trekk si at jeg går inn i det nye året med full fart, og har mye på tapetet. Det blir nok noen blogginnlegg innimellom også. Kanskje til glede for noen, irritasjon og til og med vrede hos andre. Jeg har et innlegg om bloggenerasjonen på beddingen, så du hører mer fra meg om dette i løpet av kort tid.

I mellomtiden håper jeg du finner gode planer for ditt 2018 som gagner deg og de du har rundt deg.

Del dette:
25 nov

Mot til å skrive

Jeg har sagt at jeg har en roman i magen. Etter mine begreper er den delvis født også. Men når jeg leser andre romaner, er jeg ikke i nærheten av å utlevere meg sånn.

Jeg er altfor opptatt av hva familien vil tro hvis jeg beskriver for bestialske og rå episoder i min roman. Tror de at jeg har opplevd alt dette? Tror de at jeg ønsker at jeg hadde opplevd alt dette?

Inntil de fire første kapitlene i romanen min er avsluttet har jeg tålt handlingen. Den er sterk, men ikke utleverende.

Etterpå må det sterkere lut til. Og jeg vegrer meg.

Hvorfor gjør jeg det?

Det er verst hvis barna mine ville lese det. Tror de mora er helt gal? Er hun gått fra forstanden? Har hun hatt det sånn?

Selvfølgelig har jeg ikke hatt det sånn, men for å få fantasiene nære nok har jeg hittil måttet relatere det til egenopplevde saker.

Jeg tenker av og til på hva Lars Saabye Christensen må ha opplevd som utgyter slike bestialske romanfigurer helt uten videre.

Antakelig har han ingen diagnose. Antakelig har han bare gitt blaffen i verden rundt, og forfattet seg gjennom alle disse grusomme familiene og relasjonene.

En gang var jeg til stede på en konsert der han leste tekster til forestillingen Skrapjern og Silke. Det var betagende der og da. Jeg kjøpte cd-en, men har aldri lyttet til den siden. Kanskje er det like greit min feil det, da. Jeg ble kraftig fasinert av konserten.

Jeg leter etter mot. Til å slippe til forfatteren i meg. Til å la gå.

Vi får se om det skjer en gang.

Del dette: