Dette kunne blitt et fint innlegg om hvor viktig det er å la seniorer få innpass i maktens korridorer. Hvor mye vi har å tilføre samfunnet sammen med den yngre garde.
– Det er ikke feil å ha møkk på fingra, men det spørs hva slags møkk…
Men, nei. Dette handler om gjennomsnittsalderen på Trump-administrasjonen. I hvert fall deler av den. Jeg tror ikke de jeg ikke har fått med meg trekker gjennomsnittsalderen vesentlig ned. For den er altså 61 år. Det er to som klart trekker gjennomsnittet ned; FN-ambassadør Nick B Haley (44) og stabssjefen i Det hvite hus; Renee Priebus (også 44). Den eldste er 78 år! Det er handelsminister Wilbur Ross. Stakkars arme mann! Han skal få litt å streve med!
Verre enn alt dette er Trumps nepotisme-tilsnikelse ved å la sin svigersønn få en betydelig rolle. Det er strenge regler for sånt! Hittil er alle ministre velberget gjennom sine syretester i Kongressen. De har vel vært på kurs for å lære hva de skal svare?
Jeg høres sikkert negativ ut. Men jeg må innrømme at jeg etter måneder med Trump i daglige doser ikke levner han mye verdi. I betydningen hva jeg mener verdi er. Og jeg tenker med gru på hva han kan stelle i stand. Han er en forfører i ulveklær!
– Det er ikke feil å ha møkk på fingra, men det spørs hva slags møkk…
Jeg tror at langtidsplaner om reiser til både USA, Asia og Russland bør legges på is. Her kan det bli utrygt. Europa ser ikke veldig trygt ut heller med sin Marie le Pen som stormer fram på meningsmålinger for presidentvalg i Frankrike neste år.
Det står om menneskeverd nå! Det står om hvorvidt vi skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Det står om historien. Skal vi stille oss historieløse eller ta opp kampen for alle menneskers rett til menneskeverd?
(Bloggposten er skrevet for over tre år siden, men ikke tidligere publisert)
I kveld hadde vi gleden av å huse en del av mine kollegaer fra året på den norske skolen i Rojales. Jeg hoppet av etter seks måneder. For å sikre meg at jeg forblir i deres minnekrets, inviterte vi dem hit på en terrassefest i solnedgang.
– Et godt utdrag av disse kollegaene!
Gode mennesker med humør, livsvisdom og framtidsutsikter troppet opp.
Det som gjorde mest inntrykk var talen en av kollegaene holdt. Det var for det første overraskende at det i det hele tatt ble holdt tale (fra andre enn meg). For det andre ble jeg helt satt ut av innholdet.
Han snakket om hva et nav egentlig er. (En allegori til NAV, som mange har som hovedsponsor her i Spania.)
Men navet presenterte han som et samlingspunkt, et drivverk for aktivitet, for noe som vi, JaSol, i dette tilfellet, har gått foran og satt i gang.
Det var rørende!
Men egentlig er det jo sant. Vi har igangsatt en del gjennom disse åtte årene vi har bodd her. La meg mimre og ramse opp:
Quiz på La Luna
Servering av selvlaget rett på La Luna på fredagskvelder to ganger (Gyros første gang, og Chili con carne andre gang)
Allsangkveld, også på La Luna
Grilling på vårarrangement på La Luna
Golfturneringer av ymse slag
Quiz i Quesada
Mitt Spania – nettmagasinet for alle som er glad i Spania
Golfleksjoner
PC-hjelp og kurs i heimen
Sykebesøk
ivaretakelse av medmennesker i nød
medvirkning til nye venner
Hvis vi gjennom noe av dette har gjort en forskjell for folk, er det fantastisk. Da blir klaging, syting og misunnelse av null interesse.
Da vi flyttet fra alt har vi ikke lenger peiling på hva som skjer. Haha. Og det er jo kanskje like greit.
Her vi havnet? Her lever vi et mye mer anonymt liv. Deilig!
Det er i disse dager ti år siden vi med freidig mot satte avtrykk på spansk jord for første gang. Etter lange prosesser og oppgjør av jordisk gods, belaget vi oss på et nytt, givende liv ved Middelhavet. I et land der solen alltid skinner.
Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca
Det freidige motet burde vi kanskje ha tørket av oss, for det var på langt nær alle som syntes det passet seg å komme her og tru at du var noe til kær. Vi bommet. Og fikk så det smalt. Janteloven var minst like mye utbredt i Spania som i gamlelandet. Og kanskje enda mer, siden det norske miljøet var svært begrenset.
Hederlige unntak fantes. Og vi er glade for å ha blitt kjent med dyktige fagfolk, hyggelige mennesker og trivelige samarbeidspartnere. For de har vært der. Og er der.
Bortsett fra at det regnet omtrent sammenhengende i en uke rett etter ankomst, har ikke været gjort skam på seg i nevneverdig grad. Men det er først det siste året, hvor vi har bodd på Gran Canaria, at vi kan si vi savner det å kunne tillate seg en lat dag innendørs, mens det pøser ned. Det gjør det jo ikke her! Her må man ut i sola, dagstøtt. Som om det er noen plage…
Spansk byråkrati og bankvesen har vært en tålmodighetsprøve å forholde seg til. Helsevesenet har gått over all forventning å ha med å gjøre. Jeg synes jeg er blitt svært godt behandlet i alle ledd. Betryggende når man er avhengig av jevnlig besøk på legekontoret. Vel er det tungvint mye, men det er system.
Men at jeg skal måtte være uten bankkort i bortimot en måned, i beste fall, fordi bankfilialen på fastlandet ikke kommuniserer med filialen her på Gran Canaria, er ikke greit. Godt å ha Sørensen da!
Han er det for øvrig godt å ha uansett. Det står mer og mer klart for oss at vi må benytte tiden vi har sammen. Det fulgte ingen livstidsgaranti med Sørensen. Ikke i forhold til min livstid. Derfor vet ikke vi heller hvor lenge vi har hverandre. At vi til sommeren legger ut på hver vår tur i ukesvis må tilskrives midlertidig utilregnelighet i planleggingsøyeblikket. Jeg har allerede begynt å grue meg… På den annen side har vi samtaletemaer til langt utpå høsten. Mest om hans spennende reise til Østen, framfor min tur til min barndoms dal på Østlandet, men dog!
Det er enkelt å leve utendørs i Spania. Det har alle, uten unntak, fortalt meg som den fremste fordelen, når jeg i journalisttjeneste har spurt hva som er best med Spania. For mange ville vintrene blitt triste og ensomme, og helsa ville skrantet mer og mer. Her kan man bevege seg utendørs hver dag hele året. Og folk tar vare på hverandre.
Jeg ville ikke byttet bort disse ti årene, for den motgangen vi har møtt har bygget oss sterkere og mer solid i møte med mennesker. Det er også godt å finne tilbake til de som betyr noe når veiene krysses. I dette landet skjer det hele tiden. Det er nesten ingen ting som er konstant. I det norske miljøet, i hvert fall. Folk flytter til og fra. Og det er et fåtall som bor fast. Man må venne seg til å tåle at båndene blir annerledes med folk da.
Å få runde av yrkesårene i skoleverket er for meg helt fantastisk. Jeg ser fram til flere år med Norges framtid. Det er både spennende og fasinerende å få være med og peke på vegen for de som er i begynnelsen av livet.
Sørensens pensjonisttilværelse er ganske travel den også. Når jeg har en fridag, hadde jeg trodd vi kunne gjøre noe sammen. Men nei, da. Da har han sine programposter som må utføres. Og bra er det. Vi holder helsa i sjakk felles, da. Turgåing har vært middelet, men nå er vi også eiere av en romaskin, som skal brukes når dørstokkmila blir for lang. Dessuten har vi meldt oss inn i det kommunale treningssenteret. At kroppen har godt av det er det ingen tvil om. At man er blitt så voksen at man ikke bryr seg om hvem som ser de pustende og tildels mangelfullt utførte teknikkene er også bra. Det blåser man en lang mars i! Jeg skal leve lenge, og da må man gjøre noe for det! Det kommer ikke av seg selv.
Om ti år?
Vi planlegger å flytte tilbake til fastlandet i Spania om fire år. På et helt annet sted enn der vi bodde. Vi lytter til mulighetene som åpner seg, for det tror vi på.
Her er noen portretter fra disse ti årene. Det må vel kunne stadfestes at det har skjedd et visst forfall…
Vi benker oss til på den anbefalte, rustikke restauranten oppi åsen over motorveien som raser gjennom Costa del Sol.
Gledelig jul og ta godt i mot det nye året!
Vi feirer at vi igjen har latt drømmene styre framtiden vår. Det er en av de siste dagene i november.
– Farvel du kvalme fangekrok, nå er det nok for en stakket stund!
Nydelig leilighet i Estepona er besett og vi har sagt at vi tar’n. Fra 15. april. Nå skal vi få luft under vingene og hente inspirasjon fra nye lokalområder i Vårt Spania.
Bare noen dager etter at karamellen tok slutt og var ferdigsugd, dukket det opp en mail.
– Det er ledig jobb her, og du er veldig velkommen!
Skulle det komme forviklinger i vår nyervervede framtidsvisjon? Ble det ikke den lekre leiligheten i Estepona på oss likevel?
Får man tilbud om jobb, og man samtidig står på terskelen til 60-årene, føler man seg som Syskenbånnet på Gjøvik, som var skolemodent før det fylte 5, og som har kontortid og kvitkledd assistent. Man er på høyden med de fleste!
Vi diskuterer fram og tilbake og vet at vi allerede har bestemt oss. Tenk å få lufteturen vår servert med jobb på kjøpet?! Sørensen er allerede full av ideer om hvor han skal legge sin ervervsmessige innsats.
To dager etter har vi fått leid ut huset vårt, og vi har leid leilighet på Gran Canaria. For det er altså dit reisen går. For seks måneder. Midt i julestria, der det ikke skal bakes en kake i år heller. Ikke at i reiser nå, i julestria, men alt må planlegges og tilrettelegges, da.
Vi passerer snart ni år i Spania. Vi har bydd på oss sjøl til glede og forargelse for mange. Nå kommer en ny fase, der vi tilnærmer oss miljøene vi møter på en annen måte. Kanskje er det vår tur til å høste litt? Eller i hvert fall ikke være så synlige, og dermed automatisk bli hoggestabber.
I året som ebber ut har vi opplevd veldig mye, i mange deler av landet. Mer enn nok til fortsatt å sette stor pris på at vi valgte å bosette oss her.
Nå skal vi feire jul med familiene våre. Gode juledager venter, før nytt eventyr starter i januar.
Et nytt fenomen på norske nettaviser i år er +versjonene. De du må betale for å kunne lese. Både VG og Dagbladet har dem. Har du gitt opp og betalt det de krever?
Jeg har hatt et prinsipp – jeg skal ikke betale for å lese nyheter på nett. Jeg har vært borti amerikanske sider som krever at du abonnerer og betaler, men har funnet ut at jeg godt kan klare meg uten.
I den siste tiden har begge de tabloide marerittene i Oslo fristet den gemene hop med godsaker som koster penger. Hittil har jeg stått i mot, men jeg vedder nesten på at innen året er omme har jeg punget ut, jeg også…
Et eksempel til etterfølgelse? I løpet av fem år har kanskje Mitt Spania også sine betalte artikler?
Av og til må man strekke strikken langt for å vite at man er på rett veg, og ikke trenger nytt spor.
For noen år siden var jeg nesten på nippet til å flytte tilbake til gamlelandet. Hadde ordnet meg jobb i lokalavisen, og tenkte at jeg kunne bo i huset til mor og far. For å ta meg av dem til daglig. Jeg som bodde i utlendighet.
Jeg kjente på tanken. På alle praktiske konsekvenser, for meg, for Sørensen, og for min videre framtid her. Jeg valgte å la være. Og slo meg veldig til ro med det. Jeg hadde prøvd ut tanken, men den var ikke god nok. Det var ikke dit jeg skulle.
Nå har vi en stund vurdert om vi skulle selge huset og finne noe mindre og nyere. Etter å ha hatt en megler på besøk ble vel resultatet at vi betalte antakelig altfor mye for dette huset i sin tid. Vi vil ikke få igjen så mye at vi kan kjøpe noe vi vil være fornøyd med nå.
Derfor er det en lettelse nå også. Vi blir her, og jeg er glad og takknemlig!
Er nemlig glad i huset vårt. Møblene, bøkene, sengene, kjøkkenet. Etc.
Vi vil dog gjerne jobbe på sikt med hvordan vi kan unnlate å være her akkurat i juli og august. Når det kryr av ferierende spanjoler. Vi unner dem ferien, men må de breie seg så voldsomt akkurat utenfor vår stille port? Vi tar de hensyn vi synes vi må. Men det er tilsynelatende ikke nok. Man blir litt lei.
Men altså – jeg er så glad og lettet for at vi skal bo her fortsatt. Nå legges det planer for tilpasset oppussing! 🙂
I desember melder trangen seg til å oppsummere. Gjøre opp status. Vurdere året som er gått og minnes det som har skjedd.
I så måte har dette vært et begivenhetsrikt år. Det har vært mye død. Mange kjære er gått bort. Nå sist, mor. Som ville ha blitt 94 år i disse dager. Som Fabian Stang har sagt det – jeg savner henne ikke. Hun hadde et fullt liv. Et rikt liv. Hun betød mye for mange, og for oss som hun ga liv til. Det er vemodig å tenke på at far er alene, men han har gitt uttrykk for at han vil leve. Han er en hardhaus, og ikke bygd på følelser. Ikke slike følelser. Han finner glede av det livet byr ham nå. Faktisk. På sykehjemmet.
Året har vært preget av oppgjør. Oppgjør med mennesker som ikke har bidratt positivt i livet mitt. Oppgjør med gamle tanker, oppgjør med uvesentligheter. Og oppgjør med tanken på at jeg har så god tid til å gjøre alt mulig…
Så mange av mine gode venner døde i år. I en altfor tidlig alder. Det har preget meg, og vil prege meg.
Som jeg vet at mor ventet på og lengtet etter – en ny tilværelse etter døden, slik tror jeg man også kan oppleve i dette livet. Når året ebber ut kan jeg faktisk bare takke for det jeg har lært av fortiden. Og jeg ønsker framtiden velkommen!
I år skal vi feire jul i Spania. Det har vi også gjort et år før også. Som da, skal Geir være sammen med oss julaften. I år også med Rosa. Det blir koselig å gjøre i stand gjesterommet igjen. Etter at Stavanger-banden forlot oss i august, har anden etage stått tom. Bortsett fra de hete nettene jeg søkte tilflukt før temperaturene gjorde 1. etasjes soveromsherligheter attraktive igjen.
Selv om det har vært et år med mye sorg og negative opplevelser, har det også vært et godt år med familie og venner. Sommeren i år blir et særdeles godt minne.
Det var også dette året jeg overlot sønnen min som overhodet i min gren av familien. Med den største selvfølgelighet. Jeg er stolt og glad over begge mine barn.
Sørensen-min har stått last og brast også dette året. Nå går vi inn i vårt sjette år i Spania. Vi valgte rett den gangen. For oss. Så får det heller vært at andre har tatt feil i sine «kryssord».
Vi går et nytt år i møte med større ydmykhet enn på lenge. Helsa er så god som man kan forvente. Jobbmulighetene ser bedre ut enn på lenge. Vi har venner, vi har familie og vi lever!
God jul til kjente og kjære. Og skulle du lese som ikke kjenner meg, så er du omringet du også!
Spania fikk finanskrisen midt i fjeset for fire år siden. Ikke i noe annet land i Europa var boligbyggingen kommet slik ut av kontroll som her (og Irland). Det måtte sprekke. Og det gjorde det til gangs.
Byggsektoren er infiltrert med mange andre sektorer. Da entreprenørene sluttet å bygge boliger, gikk det ut over tjenesteleverandører til sektoren, som rørleggere, eletrikere, malere, møbelhandlere foruten restauranter og forretninger for øvrig.
Arbeidsledigheten har steget fra 8 % i 2007 til 22 % av arbeidsstyrken i år. De som har greie på det mener at arbeidsledigheten vil fortsette å ligge på rundt 20 % fram til minst 2014. I løpet av de årene er en hel ungdomsgenerasjon tapt for arbeidsmarkedet.
Om Europa blir reddet fra en avmektig avgrunn vil bli avgjort i løpet av de kommende månedene. Vil Italia og Hellas klare å beskikke sitt bo, få ned utgiftene og betale gjelden sin? To solide teknokrater har overtatt roret i disse to landene. Det er et utrolig press på dem for å redde Europa. Vi sitter og holder pusten, nesten bokstavelig talt.
Hvis troen på Europa blir borte, blir det liten stas å være nordmann i Spania eller andre EU-land. Trolig vil Norge trekke seg fra EØS-samarbeidet hvis det går åt skogen. Da kan vi like gjerne emigrere til Marokko, hvis det er vennlig klima vi ønsker. Farvel skatteavtaler, farvel fri flyt av arbeidskraft, farvel handelsfordeler.
Foreløpig ønsker jeg ikke å være så pessimistisk. Jeg håper og tror at EU lærer at den historien de spiller en del av nå. Løsere forbindelser, respekt for egenart og mer selvstendig ansvar i medlemslandene. Kanskje det er resepten?
Jeg har fulgt Paradise Hotel denne sesongen. Ut fra et sosiologisk ståsted. Jeg ville se hvordan unge, ubeskrevede medieblad ter seg på TV. Hvordan de legger grobunn for sitt videre liv blant kjendisene. For det er det de drømmer om. Det har skint igjennom hos en del. Særlig på slutten. At Paradise Hotel skal være springbrettet fra en anonym tilværelse som bartender, student eller hva de nå enn er, til et glamorøst liv på TV. Han sa det selv, Niklas, som vant. Han drømmer om en jobb innen media.
Få er de som kommer seg videre. Gaute Grøtta Grav er en av dem. Første vinner av Farmen, deretter programleder. Christer Falk er en annen. Første vinner av Robinson, nå programleder. Noen flere har ikke trådd fram som spesielt lysende stjerner. Og nei, jeg har ikke glemt Petter Pilgaard.
Som medieforskeren i NRK sier i – Får ingen karriere med reality – er det ikke noe spesielt flatterende og tiltrekkende med unge, middels intelligente ungdommer som drikker seg dritings på TV. Det spiller ikke så stor rolle hvis de fra før er bartendere og make-up artister, men skulle du ha planer om en seriøs karriere, er det drepen.
Det sier litt når flere av deltakerne etter avsluttet serie uttrykker ønske om en videre karriere på TV. Hva har de i kofferten som gjør dem kvalifisert?
Det er betenkelig når søkingen til disse seriene blir større og større for hvert år. De som søker må da ha en urealistisk forventning? Det som også forundrer meg er hvor lett de tar på oppførselen sin på hotellet. De ler det vekk. Og sier «jaja». Det er skummelt.
Jeg kan ikke få meg fra å tenke på en episode fra årets sesong, der deltakerne skulle prøves i allmenkunnskap og historie. De kunne svært lite. Av vanlig kunnskap. Og når man ser hvordan bloggene til deltakerne overflømmes av tenåringer (og yngre?) som er fra seg av beundring over deltakeren, blir jeg virkelig bekymret.
Forhåpentligvis finnes det klokere foreldre der ute… Skjønt jeg er litt i tvil…
