22 mar

Glad vi kom hjem i går

Nok en gang har terrorister skapt frykt gjennom meningsløse handlinger. Denne gang i Brüssel. På en helt vanlig mandag. I går kom vi hjem etter en vellykket langhelg i London. Terror var innom tankene flere ganger, men tok ikke overhånd.

Nå kommer våren snart til å vinne over vinterens klamme hånd. La oss stå sammen om kampen mot terror!
Nå kommer våren snart til å vinne over vinterens klamme hånd. Kampen mot terror kan ikke sammenlignes med dette. Men la disse vakre vårblomstene fra Hyde Park symbolisere samhold og fred blant oss mennesker.

 

Terror er den mest meningsløse handlingen noen kan gjøre. I verdenssamfunnet har vi gjennom mange år nå, hele dette tusenåret, blitt kjent med denne nye, uforutsigbare faren for menigmann. Alle kontinenter blir rammet, og selv ikke den mest iherdige etterretning kan avdekke nye planer.

Det terroristene ønsker er å skape frykt og oppmerksomhet rundt sin sak. De oppnår dette gang på gang. Den beste måten å møte dette på, som samfunn, mener jeg fortsatt er å vise hverandre omtanke og leve som vanlig. Ikke la frykten få tak. Den lammer og er skadelig for både enkeltmennesker og hele samfunn.

Da terroren rammet Norge i juli 2011, ble den møtt med roser, demokrati og kjærlighet. Å innføre massestempling av hele etniske grupper eller religioner er en fullstendig gal vei å gå. “Vår” terrorist har vært så irritert på at han får for lite oppmerksomhet at han måtte gå til sak mot Staten. Ikke fordi han lider, men fordi han ville i nyhetsbildet igjen. De som har greie på dette hevder at han vil bli veldig farlig når det har gått mange år, og han er en glemt mann i verden. Da kan han igjen ty til vold. Skremmende perspektiv.

La oss prise våren, ta vare på hverandre og la livet gå videre, uansett om verden raser. Kampen mot terror er viktig, og trenger støtte. Din støtte. Min støtte. La oss stå sammen!

Del dette:
21 nov

Avskaff frykten – for de ubetydelig ting

Jeg tror vi kvinner har et ekstra godt utviklet bekymringsgen. Vi omskriver det ofte til omsorg. Men når omsorgen går over alle støvleskaft går det ut over både den som viser og mottar omsorgen.

10406510_10152433292505950_1879619642170563838_n

Med årene blir kanskje mer fornuft blandet inn i bekymringene, og dermed blir det mer normale forhold. Det er slitsomt å leve med tanken på alt som kan gå galt. Det har jeg gjort mye av livet. Det er ikke måte på hva som kan ha skjedd når mannen ikke kommer hjem til forventet tid. Og det behøver ikke dreie seg om at middagen står på bordet. Det betyr ikke at han går glipp av noen ting egentlig, så det er ikke der det ligger. Det er hva som kan ha skjedd, som jeg ikke har kontroll over. Det skal ikke lange forsinkelser til før jeg maner fram indre bilder av stygge ulykker, overfall eller andre grusomheter.

Så kommer han, da. Blid og sliten. Han har bare gjort det og det, og det tok litt lengre tid… Muligheten for å ringe inn senere ankomst hadde ikke falt ham inn et øyeblikk. Jeg har begynt å slappe av mer i forhold til dette nå. Hva kan jeg egentlig gjøre i ulykkesøyeblikket uansett? Egentlig ingen ting. Annet enn å være der. Delta, på en måte. Jeg har begynt å tenke at det sikkert ikke er noe galt. Og jeg har det litt bedre med det. Samtidig som jeg blir veldig glad når Sørensen dukker opp. Uskadet.

 

Hvis alt skulle være overlatt mitt kontrollregime, ville det knapt eksistere avvik. Så kjedelig! Så nå skal jeg gå rundt og være glad og litt likegyldig til alt som ikke går helt som jeg hadde tenkt. På den måten får man noen overraskelser også. Positive, til og med! Dermed må jeg også altså trene på å like overraskelser…

God helg!

Del dette:
30 nov

Menigmannsdiagnostikk

Etter at de psykiatrisk sakkyndiges rapport om ABB ble lagt fram i går, kom reaksjonene umiddelbart. Selvfølgelig. Rapporten var ventet, og mange av oss ble overrasket.

Debatten har rast på Twitter i etterkant. Og i andre medier. Alt fra Justiskomiteens leders fantastiske oppfordring til Regjeringen om å be om ny ekspertvurdering, til  Elin Ørjasæters generelt lave tiltro til psykiatrien. Landet blir fattigere hvis man sykeliggjør terroristen.

I dette ligger frykten for en rask tilfriskning etter at terroristpasienten blir tvangsbehandlet på en lukket avdeling. At han om noen år skal være en fri mann og komme ut og gjøre nye, fryktelige ting. Bare fordi stempelet i panna ikke er der lenger.

Jeg forstår etterlatte over overlevendes reaksjoner når det gjelder oppstyr rundt den treårige vurderingen av fortsatt tungen psykiatrisk behandling. Spesielt i denne saken, som garantert vil være mat for media i mange år. Det er faktisk det eneste jeg forstår i protesthavet.

For: Hvem ble minst overrasket over diagnosen? Nemlig forsvarere og de som har hatt med ABB i perioden etter han ble pågrepet. De hadde forventet at han ble erklært strafferettslig utilregnelig.

Hvordan kan menigmann gå ut og mene noe om mannens psykiske helse i det hele tatt? Vi har ikke vekslet et ord med ham. Noen har møtt ham før terrorhandlingene. Ofrene møtte ham 22. juli. De kan si litt, men en så alvorlig diagnose er ikke bare lett å avsløre med en gang. Selv psykiaterne brukte mye tid før de ble sikre.

La nå ekspertgruppen vurdere rapporten. Er det den minste tvil, ja så skal han gjøres gjenstand for ytterligere observasjon og diagnostisering. Når rettssaken starter i april neste år skal det ikke være tvil.

ABB vil uansett aldri bli å se i det åpne rom. Til det er hans gjerninger for grusomme.

Del dette: