9 aug

Valgets kvelere

Nå er tiden kommet. Det kvesses klør og spisses formuleringer. Velgere skal tas med storm og bringes til valgurnene for politiske vinninger.

978x

Erna og Jonas får mange anledninger til å krangle i høst. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix (hentet fra dagbladet.no 8.8.15)

Man ser det hele på avstand når man bor på Gran Canaria og skal snakke om kommunevalget i Norge. Men det er flere steder det også er valg. Ikke minst i Spania. Og jammen har de begynt å bruse med fjøra de ulike kandidatene som skal kjempe om å bli republikanernes presidentkandidat i USA om to år, også. Sirkus Trump!

Norge først
Erna og Jonas har møtt hverandre til første dyst. Durkdrevne Erna, som er vant til å turnere motstandere i debatter med høy temperatur valset over Jonas, som mest har talt til sine egne, og fått stående applaus. Dessuten har de ikke så mye å krangle om. Høyre og Ap er ganske like på mange områder. Det er først når Siv starter sitt maskingevær at man ser forskjellene. For jammen vil hun ikke fortsette å gi skattelette til de privilegerte nå når norsk økonomi sliter med arbeidsplasser som legges ned. Tør vi heller foreslå å se på lettelser for små og mellomstore bedrifter? Det er her verdiene har størst mulighet for å skapes. De kveles av forskrifter og retningslinjer og avgifter og skatter. Det er ikke sånn man stimulerer til økt satsning.

Så får vi se hvorvidt de største profilene makter å trekke denne valgkampen ned til kommunenivå. Det er tross alt her det skal velges. Samarbeidskonstellasjoner er helt forskjellige fra kommune til kommune. Heldigvis. Så får vi kanskje se noe til hva flere mener om kommunesammenslåing?

Jeg tror temperaturen blir høy, og så håper jeg at kommunepolitikerne vinner dette valget. 14. september.

Spania
I november er det fire år siden Mariano Rajoy gikk seirende ut av den politiske nasjonale maktkampen. Det var en regjeringslei Zapatero (PSOE) som gladelig overlot styrepinnen, tilsynelatende. Landet var midt inne i sin verste krise på mange år. Tallenes tale ble mer negative for hver dag som gikk, og folket ville ha endringer. Det fikk de. Og Rajoy med sitt Partido Popular skulle redde landet. Han fikk ikke mye spillerom. Det meste av den økonomiske politikken de siste årene er et resultat av EUs føringer. Det skal Rajoy ha, han har tatt signalene fra EU-eliten i Brüssel, og Spania har gjennom hestekuren snudd skuta og seiler nå opp som en økonomisk trygg havn i Europa. Ikke uten at noen har tatt skade, selvfølgelig. Det har gått hardt utover både undervisning og helse. Mange spanjoler har slitt. Store folkemengder fra Sør-Amerika har forlatt landet. Like så nordafrikanerne. Spanjoler med høy utdanning har også flyktet landet for å få jobb. Blant annet i Norge. Ungdomsledigheten er fortsatt på over 50 prosent. Man får en hel generasjon uten tilknytning til arbeidslivet. Når kompetansen også har forsvunnet, vil det bli store utfordringer i kjølvannet av den langvarige krisen. Og da innbefatter jeg dyktige håndverkere av både søramerikansk og nordafrikansk opprinnelse.

Hva skjer så til høsten? Det har poppet opp nye politiske partier de senere årene, som kommer til å utfordre de tradisjonelt sterke. Podemos er det partiet som har overrasket mest. Ved EU-valget i 2014 fikk de åtte prosent av de spanske stemmene. Podemos (= vi kan) er et venstreorientert protestparti, som kjemper mot korrupsjon og sosiale forskjeller. Det blir spennende å se om de har tyngde nok når det kommer til stykket.

Regjeringspartiet PP har forberedt seg godt, blant annet ved å innføre en ny lov der man slår hardt ned på protestaksjoner mot den politiske ledelsen i landet. Det ligner mer på rester fra Francos regime enn noe annet. Det kan godt hende at Rajoy  må pakke snippesken og gå ved årets valg i Spania. For oss som bor her er det spennende å følge med.

USA
Det er lenge før man skal gå til valg på ny president i USA. To år. Men nå er tiden inne for å posisjonere seg i forhold til eget parti, og hvem som skal bli partiets presidentkandidat. Det ser ikke ut til at Hillary Clinton har noen alvorlig konkurrent fra det demokratiske partiet. På den andre fløyen foregår det derimot diverse. Finans- og golfkongen Donald Trump har kastet seg inn i kampen for sitt kandidatur. Og det på en så uortodoks måte at det virker utrolig at noen kan ta ham seriøst. Uten erfaring overhodet fra politisk arbeid, spesielt utenrikspolitisk, framstår han som en klovn i glasshus. Dette ligner på en tidligere president, hvis bakgrunn var fra Hollywood, og hvis fornavn rimer godt på Donald. Han har sagt at han ikke uten videre vil støtte noen annen republikansk kandidat hvis han blir forkastet. Han kan tenke seg å stille som uavhengig kandidat. Det morsomme er at han ikke har noen sjanse selv, republikanerne får dermed heller ingen sjanse, siden noen tross alt vil stemme på den uavhengige. Dermed seiler Hillary opp som favoritt til å vinne plassen i det hvite hus. Kanskje er det økonomisk best også? Kanskje hun har et lager av gamle klær og kjøkkenutstyr stående i et kott i det hvite hus fra forrige gang hun bodde der.

Jeg bør kanskje nevne Hellas. Det har vært stille derfra en uke nå. Statsminister Tsipras har vært i utrolig hardt vær. Hadde han tatt en litt annen holdning fra han startet i januar 2015, ville kanskje ikke alt ha kommet så brått på nå. Men vi får se. Om Hellas får ettergitt gjeld, var kanskje strategien riktig likevel?

Det blir ingen kjedelig høst og vinter. Og tenk, alt dette i et år det ikke er OL!

————————————————————-

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
21 des

En kilo vin, takk, og en livshistorie på kjøpet (Repost fra sommeren 2003)

Et vellykket ferieprosjekt fra ende til annen. Etter lang tids chattebekjentskap og et par timer i toppetasjen på Grand var vi klare for 2 uker i Hellas.

Vi var av det slaget som aldri ville ha truffet hverandre hvis det ikke hadde vært for chatten. Vi bodde på to vidt forskjellige plasser i landet, og hadde få muligheter for tilfeldige treff i forhold til jobb, interesser og annet.

Så dro vi da, venninner som vi erklærte oss, fordi vi fortjente det. Til Daskalopetra på Chios, i 2 uker, med havutsikt og air condition.

Vi skulle i hvert fall ha hvert vårt soverom, det var vi enige om. Tilårskomne som vi var. Og iveren var stor da vi entret vårt hjem for 14 dager, etter å bære den ene senga ut i stua. Hvordan de hadde fått den inn på soverommet ble en stor gåte! Vi levde godt med to senger, med nattbord i mellom og innstilling for Low, Medium eller High på air conditionen.

Etter få dager oppførte vi oss som et ektepar på sølvbryllupsreise. Ikke SÅNN da, men vi minte hverandre om at det var tid for lunsj og en frukt og en siesta og sånn. Helt naturlig. På sin plass, på en måte.

En kveld vi gikk for å spise middag, hadde vi tatt oss en ouzo på terrassen med havutsikt først. Vi gjorde ikke det så ofte, men akkurat den kvelden gjorde vil det altså. Og deretter gikk vi til stamrestauranten. Hovedkelneren hadde fri. Det oppdaget vi ganske raskt. Han satt nede i et hjørne og drakk. Han hadde et godt øye til min romvenninne, uten at hun følte at det opphøyet verken livet eller ferien. Han var gresk kelner. Punktum.

Vi bestilte vår mat, og en kilo vin. Vi fniste litt over mengdemålet på vin der i gården. En kilo, liksom. Det var jo ganske festlig. Vel, vi spiste og drakk, og merket oss kelneren i sideblikket. Han ble etter hvert svært sosialt anlagt, til tross for at han hadde fri, eller kanskje nettopp derfor?

Nuvel, frimodige som vi var, takket vi ja til å sette oss ved bordet hans etter at vi hadde gjort opp for vinen og maten.

Vi startet vår underlige samtale. Som skulle vare minst 30 minutter.

Det hører med til historien at Nikos, som kelneren het, ikke kunne et ord engelsk. Jeg, som hadde frekventert greske øyer i fleng, og dertil hatt en greker gående på bås et par år, kunne noen gloser. Det viste seg å være svært verdifullt.

Vår venn Nikos hadde nemlig mye på hjertet! Han fortalte og fortalte, og jeg, som var utpekt som den mest språkmektige av oss, oversatte! Ja, jeg oversatte! Til og fra gresk! Helt vanvittig!

Følte meg nesten som i en babelsk forvirring med motsatt fortegn. Jeg skjønte hva Nikos sa, og oversatte til min venninne. Det var ikke så viktig hva hun sa… Kvelden endte godt! Nikos hadde fått utgydt sine kjærlighetserklæringer med unnskyldninger om hvorfor han ikke kunne inngå ekteskap med min venninne (han hadde en mor på naboøya som trengte tilsyn, og han skulle reise dit om få dager). Min venninne fikk den glede og oppmuntring det ligger i en ektefødt beiling fra en innfødt greker, uten å måtte ta forholdsregler om fortsettelsen.

Jeg selv? Fant det utrolig fascinerende å være simultantolk uten å kunne språket!

Del dette:
8 nov

Går fra PAPAndreo til PAPAdemos

Den greske regjeringen har fått en ny PAPA. La oss håpe den nye har evnen og motet til å få med seg den jevne greker SAMT den privilegerte overklassen, på innstramming og krisepakker som må til for at samfunnet skal kunne fungere igjen.

Landet er ikke ulikt verken Italia eller Spania. Det er et ungt demokrati. Å bevege seg fra et system der de få fikk privilegier mengden aldri fikk ta del i, til å bli avkrevd skatt og samfunnsbidrag fra alle, er ikke enkelt. Vi snakker om bare litt over en generasjon siden militærjuntaen dominerte øyriket.

Systemene for å betale skatt er ikke gode. Det sies da også her i Spania at hvis alle betalte den skatten de skulle, både private og bedrifter, ville økonomien kunne rettes opp uten problemer.

Det er et tankekors at land driver mot den uunngåelige avgrunnen uten å være i stand til å gjøre noe med det. La oss håpe at Papademos, som har vært sentralbanksjef i Hellas i en årrekke har nok politisk tyngde, og ikke minst kløkt til å få massene med seg.

Lykke til, Hellas!

Del dette:
14 mai

Europa i krise

Under hele finanskrisen har det ulmet og brent under overflaten i flere land i Eurosonen. Hellas ble det første landet som ble avkledd, ydmyket og sendt i gapestokken foran statsledere med rynkede bryn og pekefinger.

Hva har grekerne gjort for noe galt? Etter at Sokrates, Pythagoras og en del andre glupinger gikk ut av tiden, har det utviklet seg en politikk som tilgodeser de som vet å sno seg og som har bekjente. For å si det hardt, brutalt og i korte trekk.

Da jeg leste opplistingen av Hellas’ synder, ble jeg litt heit. Det er de samme mekanismer som gjør seg gjeldende i Spania. Vi har en tung offentlig sektor med ansatte med masse privilegier. Vi har politikere som har sørget for at familier og venner er blitt tiltrodd stillinger og posisjoner som langt overgår deres kompetansenivå. Vi har politisk styre i kommunene som virker dysfunksjonelle fordi det kun tenkes kjepphester og ikke bærekraftig utvikling (ja, det faktisk på tide å børste støv av gamle fyndord) for nærmiljøet på tvers av partipolitiske grenser.

Korrupsjonsskandalene har rullet over store deler av Spania de siste årene. Det er særlig eiendomssektoren som har fristet utbyggere og politikere til å pleie en nærhet som er ødeleggende for et moderne demokrati.

EU’s redningspakke til Hellas og bidrag og støtte til og fra det internasjonale pengefondet har gitt verden tro på at Europa vil overleve. For en stakket stund. Etter en glad dag på børsen, er igjen tommelen vendt ned og markedet responderer negativt på utviklkingen.

Er det så rart, egentlig? Hva har skjedd med grekere generelt de siste ukene som gjør av vi har mer tro på at de vil legge vekk føydalismetendensene sine? Hard lut er presentert av statsminister Papandreou. Etter krav fra EU. Hva skjer? Jo “folk flest” protesterer og blir voldsomme. Generalstreik er varslet i neste uke. I protest mot av privilegiene forsvinner.

Det samme skjer i Spania. Her har statsminister Zapatero lagt fram en sparepakke som bare i år vil minske de offentlige utgiftene med ufattelige 47 milliarder kroner. Det skal blant annet gjøres ved at offentlige ansatte går ned i lønn med fem prosent. La meg ta et eksempel: Hvis man tjener 2.000 € i måneden (netto) blir det heretter 100 € mindre. Det går faktisk an å innordne seg dette. Problemet for de offentliges fagforeninger er en avtale med Staten i fjor høst som sa noe helt annet enn medisinen Zapatero nå forskriver. Javel. Trist, men synd. Men det er helt nødvendig! Vi andre, innvandrerne, har også måttet tilpasse oss et nytt, og sviktende marked. Sånn er det bare.

Er det viktigere for byråkrater i Spania å opprettholde lønnen enn å se at Spania klarer seg over krisen? Man kan undre seg. For 2. juni er det duket for generalstreik her også. På min fars 92-årsdag!

Jeg forsøker å tenke meg inn i situasjonen jeg levde i for noen år tilbake. Da jeg var fast ansatt i en trygg jobb. Med høy gjeld og alt som hørte med. I Norge. Ville fem prosent ha vært avskrekkende? Hvordan hadde jeg reagert? Jeg tror faktisk at jeg hadde hatt nok sosialistisk tankegang i meg til å tenke på fellesskapet. Dessuten hadde sikkert reisetrangen jeg den gang hadde avtatt kraftig på grunn av Eyjafjallajökull…

Et felles løft, en gedigen jobb for fellesskapet, venter. Dette blir en kraftprøve på hvor lurt det er å gå i takt….

Del dette: