Da erklærer jeg at jeg er i gang med trening igjen. Det er vel ca fire år siden jeg hadde økter med høyere puls enn vanlig hvilepuls over tid. Så dette føles godt!
Dette er kanskje meg om fem år
Denne gangen kom jeg over en artikkel på VG der Camilla Lorentzen presenterte et opplegg med kettlebells som bare skulle ta 20 minutter. Sånt har jeg sansen for! Kanskje skal jeg studere Lorentzen mer, for hun har en blogg med det treffende navnet Fitnok.no. Helt passe for meg som ikke har ambisjoner om å bli verken det ene eller det andre utover å holde kroppen sammen over tid.
Tilbake til programmet. Jeg skrev det ut. For å ha oppskriften tilgjengelig. Det som var synd var at jeg ikke fikk se bildene der øvelsene ble demonstrert, men jeg tror jeg fikk med meg det meste. Bortsett fra i øvelsen GLUTEBRIDGE.
Bildet er lånt fra artikkelen om Camilla på Vektklubb.no
Sånn skulle den se ut. Siden jeg ikke orket å legge meg på et flatt gulv, tok jeg senga til hjelp. Det ble ikke mye løft, og dessuten, ser jeg nå, at jeg ikke hadde føttene i gulvet. Ikke rart det ikke ble noe løft! Gleder meg til neste gang jeg skal prøve. Øvelsen kan fint gjøres i senga!
Kettlebellen har jeg hatt i mange år. Fra tidligere prosjektstart med gode hensikter. Min veier 8 kg og er tung nok! Foreløpig i hvert fall.
Det fine, som sagt, var at disse øvelsene, som skulle være unnagjort på 20 minutter, er alt man trenger for å trene hele kroppen. I dag må jeg innrømme at jeg bare to en runde. Meningen er at man skal ta to… Men når jeg ser på hvor ung og sprek Camilla ser ut, synes jeg det var greit at jeg tok en! Allerede nå tenker jeg nemlig på morgendagen, og at det er trapper som må gås da. Tidligere erfaring med brå treningsstarter er at jeg ikke klarer å gå trapper dagen etter…
Jeg skal forsøke å gjøre dette tre ganger i uka. Jeg sa «forsøke». Så får vi se hvor lenge det holder. Jeg kommer ikke til å si fra om det ikke holder. Men gjett, om jeg fremdeles holder på i september! Da skal du få høre det! Gjett om!
Har du gode tips du bruker til å holde deg i form?
Da jeg vokste opp var appelsiner det mest eksotiske å få tak i. Men det var vel også vår generasjon som best minnes lange skiturer med en appelsin-rast i solhellinga.
– Mango- lånt av nrk.no
Appelsiner er fortsatt godt, det, men det har kommet så mange andre fristende vitaminbomber til siden 50-tallet.
Min absolutte favoritt for tiden er mango. Den dyrkes her på Gran Canaria, men dyrkes mest i Sør-Amerika og Asia. Det finnes mange avarter av mangoen, men felles for dem alle er at de er stappfulle av C-vitaminer, akkurat som appelsinen. Dessuten er det mye fiber, som hjelper godt til med fordøyelsen. Men først og sist er det smaken og utseendet som gjelder. Med sin fantastiske gulfarge lyser den opp i enhver salat eller dessert. Søt og god, uten altfor mange sukkerarter, kan den trygt anbefales i litt mer enn moderate mengder.
Her i huset har vi forsøkt mango i kyllingsalaten i stedet for ananas. Det blir ikke ananas heretter, for å si det slik…
Selv her på Gran Canaria er ikke mango å få kjøpt året rundt, og når det ikke er sesong, blir det fort dyrere enn andre sesong-frukter. Man behøver likevel ikke store mengder for å få dekket sitt behov, for eksempel av vitaminer. Hele 41 % er C-vitaminer, og 21 % er folat (B-vitamin som jobber for gravide og for oss generelt når vi blir litt trøtte utpå dagen).
Jeg har ikke betalt av noen for å skrive dette. Det er pur glede over denne fantastiske frukten som inspirerte meg til denne skrivelsen.
Med tvungent nettavhold i tre uker, samt hektisk bla, bla, bla, er det nå over en måned siden jeg forfattet noe til denne bloggen. Jeg tenkte at en ny begynnelse kunne bestå i en kort oversikt over hva 2015 brakte med seg. Artig for meg, og kanskje for deg også?
– Fantastisk, canarisk fjellandskap
Januar var ikke veldig gammel før vi shinet opp og reparerte småting i huset vårt i Torrevieja. De siste ting måtte gjøres, da vi sto på farten til Gran Canaria for det neste halve året. Huset skulle leies ut, og vi skulle omtrent møte leieboerne i døra da vi dro.
Det finnes likhetstrekk mellom den beslutningen vi tok for 10 år siden, med å flytte til Spania, og denne med Gran Canaria. Det var likevel to viktige forskjeller; jeg hadde en konkret jobb å gå til, som lærer på den norske skolen på Gran Canaria, og oppholdet var tidsbestemt til seks måneder. Det kunne jo ikke gå galt!
Sørensen måtte avvikle sine jobb-engasjementer, men framholdt at noe av det han drev med kunne videreføres over nett. Det er mye i dag som kan det!
JANUAR, FEBRUAR OG MARS
20. januar ble min første skoledag, som kontaktlærer for VG2. Ingvild, som hadde vært min forgjenger, var av det særdeles gode slaget, og alt var tilrettelagt og bare å ta fatt på og videreføre. Jeg ble svært godt mottatt av både elever og kollegaer. En god opplevelse når man kommer midt i skoleåret. Ganske raskt dukket Ann opp på ferie. Vi møttes, noe som alltid er like magisk!
Vi hadde skaffet oss leilighet i Puerto Rico. Den var helt grei, men vi ble vel ikke helt bergtatt av selve stedet. Mange på ferie koser seg der, men vi så dessverre ikke sjarmen i det hele tatt. Men, det var jo bare for et halvt år, så…
Mens jeg underviste og koste meg, tok Sørensen fatt på en aktiv tilværelse i de canariske alper, så å si. Han fikk noen gode kontakter i det internasjonale geocach-miljøet. For ham var det strålende!
Vi var forrresten begge aktive turgåere – klimaet på Gran Canaria er helt uovertruffent. Selv om det ble sagt at det var spesielt kaldt den vinteren, var det likevel noe helt annet enn vi var vant med på fastlands-spania. Innen utgangen av mars var det klart at jeg fikk fornyet tillit på skolen, dermed var det duket for et lengre opphold enn vi opprinnelig hadde planlagt. Begge var likevel happy, og leietakeren vår på Costa Blanca, ønsket å leie videre. God løsning!
Mars var også måneden vi dro til København en hel uke for å feire meg. Tenk det, da! 60 år. Nå begynner det å bli gammelt! Vi hadde en veldig koselig tur, der vi inviterte familie og venner til en middag fredagskvelden. På grunn av at flyene ikke akkurat går hele tiden til og fra Las Palmas, måtte vi dessverre reise tidlig lørdag morgen. Men gjestene viste stor deltakelse og sto opp til frokost sammen med oss. Vi fikk også overraskende besøk av Anne med mann i midten av måneden. Koselig!
– Sildedbord i Nyhavn… Mmmm!
APRIL, MAI OG JUNI
Mai og juni føyk av gårde med koselig nasjonaldagsfeiring på skolen samt avslutning av skoleåret. Avskjed med både elever og lærere som sluttet.
Jeg hadde meg en uke i Stavanger rundt St.Hans. Veldig koselig å dele noen dager med datter og barnebarn. Selv om vi frøs veldig på St.Hans-arrangementet i byen. Koselige dager med min barndomsvenninne på hennes hytte hører med som en bonusordning når jeg er på de trakter. Jammen besøkte vi nok en barndomsvennine som holder til i traktene. Stor og flott opplevelse hele uka.
– Det var kjempekaldt i Stavanger denne midtsommeraftenen!
JULI, AUGUST OG SEPTEMBER
Da jeg kom hjem sto flytting for tur. Siden vi skulle bli lenger, ønsket vi et annet bosted. Etter mye om og men falt valget på en romslig leilighet i 3. etasje i den spanske puebloen El Tablero. Vi bodde oss til der et par tre uker, før vi tok bilen over til fastlandet for å hente mer stæsj. Vi trengte stavmikseren, siden vi skulle være der over lengre tid. Vi befant oss på gamle trakter på Costa Blanca, og fant ut at vi var ferdige med det området. Ingen uro i magen, ingen spenning i kroppen. Vi hilste på gamle venner vi setter pris på, og dro igjen. Huset er der, og det skal selges etter hvert. Når vi en gang flytter fra Gran Canaria er det ikke for å bo der vi bodde.
I store deler av september var min førstefødte her. Alltid stas! Han er den første til å komme på besøk, hvor enn vi er! Nå planlegger jeg gjenvisitt til sommeren!
– Vi var innom Sevilla både på tur opp og ned i sommer.
OKTOBER, NOVEMBER OG DESEMBER
Høsten kom med nye plikter og opplevelser. I oktober dro vi på vår første lengre motorsykkeltur til Tenerife. En fin opplevelse, men det både blåste og regnet. Det skal det jo ikke gjør når man er på slik tur…
– Flere av oss har begynt å sette pris på motorsykkellivet.
Vi har begynt som quiz-deltakere. Morsomt!
Mot slutten av året har vi lagt opp til et helt nytt regime når det gjelder fysisk fostring. Bootcamp med aktiviteter hver eneste dag har vært gjennomført fra og med 20. desember. Og vi har også laget en ukeplan for januar videre. Vi feiret jul her, og takket være nye, gode venner, har vi vært samlet til opptil flere juleselskaper. Trivelig!
Dessuten har vi startet et nytt prosjekt. Sørensen & Kalbakks podcast. Vi har alltid trivdes med å jobbe med felles prosjekter. Derfor har denne nye utfordringen vi har gitt oss selv vært morsom for oss. Og jammen er det en god del som hører på våre ukentlige samtaler om dette og hint.
Året 2016 skal stå i helsens tegn. Har man ikke den, er det svært lite annet som er noe å bry seg med. Eller, la meg si det slik, man må gjøre det beste ut av det som er. Noen har skavanker, sykdommer og plager som gjør at livet er annerledes. Men la det annerledes livet bli best mulig! Det er den enkeltes ansvar.
I dag er det to personer som bidrar med blogginnlegg til denne facebook-siden. Vi er interessert i komme i kontakt med flere!
– Det er mange flotte steder å vise bilder fra i Spania, eller her, som i Teror på Gran Canaria
Har du en blogg, eller kunne du tenke deg å begynne og blogge? Nå kan du publisere dine innlegg om Spania eller livet som godt voksen med gode historier og tips til gode reisemål, aktiviteter eller andre ting. Vi tar det forbeholdet at du holder deg innenfor vanlige retningslinjer som gjelder på facebook.
Gjør Mitt Spania til et sted mange gjerne stikker innom i løpet av dagen for å få sin dose gode ord, en god latter eller annet.
Det var det jeg fikk! Seks minutter! Etter å ha forberedt meg i ukesvis, og terpet på spanske formuleringer, som var helt greie. Helt forståelige. Men det ble altså med seks minutter!
– Ny resept er i havn. To medisinsorter færre enn før. Yuhuu!
De som har fulgt meg har lest om mine begredelige bekjentskaper med kanarisk helsevesen. Jeg gråt mine modige tårer mer enn en gang da jeg kom ut fra Centro Salud i Arguineguin med uforrettet sak våren 2015. Etter ni år i Spania var det komplett umulig å få til en regelmessig avtale om utdeling av resepter på verdig vis. Altså hva JEG mente var verdig. Derfor mine tårer.
Det jeg har tatt inn over meg etterpå er at mange utlendinger kommer til Gran Canaria hver vinter. De oppsøker offentlig spansk helsevesen for å bli traktert med medisiner og behandling. Uten sikkerhetsgaranti. Det vi snakker om der er helseflyktninger i bokstavelig forstand.
Men jeg hadde tross alt jobbet og betalt skatt i mange år…
Nu vel. Det ordnet seg til slutt.
Så flyttet vi til en annen kommune, og i dag var tiden inne for å oppsøke min nye fastlege for å ta opp greier og ugreier og be om nye resepter. Sistnevnte var greit. Det hørtes ut som en vanlig prosedyre. Etter at han hadde spurt meg om livsløp og levesett. Ingen ting å skjule der. Jeg er stolt hver gang noen spør meg om jeg røyker. Nehei! Det er SEKS år siden jeg sluttet! Han spurte om jeg drakk alkohol. Ja, sa jeg. Vin. Greit! Og mosjon. Jada. I helgene. Der VET jo jeg at jeg kan bli bedre.
Men altså. Aldri har jeg møtt med bedre selvtillit på legekontroll enn i dag. Med blodsukker som en unghingst. Det gjorde, merkelig nok, ikke stort inntrykk på doktor’n. Ikke før han begynte på reseptblokka. Da kuttet han ut både det ene og det andre, og erstattet noe.
Resultatet er at jeg nå har kvittet meg med to sorter medisiner. Det høres sikkert helt meningsløst ut for de fleste, men det betyr masse for meg! Jeg er lei av å telle piller! Kanskje han neste gang – om et halvt år eller så, foreslår at vi tar noen nye blodprøver… Det var det jeg reagerte på, at han bare godtok mine tolkninger. Greit. Dr. Ødegård i Lunner gjorde det. Men en villt fremmed doktor på Gran Canaria? Kanskje jeg utstråler en hemmelig kompetanse?
Eller så kan det hende at det faktisk er det faktum at han kun hadde seks minutter til rådighet. Det kan være den hele og fulle sannhet. Jeg har aldri ventet så kort tid for å komme inn til en lege noen sinne. Det er jo flott. Men det var faktisk mer jeg hadde på hjertet i dag. Sorry Diana! Du får vente noen uker før du får helseattesten! For ikke å snakke om et par andre ting. Det er jo litt skummelt da. Tenk om man tror man feiler noe alvorlig? Og så går minuttene? Hm, det var greit å komme inn til tiden, men ikke greit å måtte bestille time kanskje en eller to ganger til før jeg får svar på mitt.
Da vi flyttet til Gran Canaria i januar var det med nød og neppe at fastlegen slapp meg av gårde. Som mangeårig diabetiker med god kontroll på blodsukkeret, hadde det skjedd saker og ting det siste halvåret som ikke så bra ut på testene. Det var høyst betimelig å starte med insulin. Etter 15 år med kostholds- og tablettregulering av blodsukkeret.
Men, fordi innføring av insulin trenger tett oppfølging den første tiden, sendte han meg til Gran Canaria med streng oppfordring om å være i aktivitet, spise ordentlig og i det hele tatt.
Det har vært ganske stressende å få fastlege her på øya. Ingen ting fungerer som på fastlands-Spania, og jeg påstår at man ligger minst fem år etter i utvikling her.
Da jeg omsider, etter flere ukers gråt og tenners gnidsel, endelig løste koden for hvordan man skaffer seg fastlege her på øya, fikk jeg nye tabletter og beskjed om å komme igjen og måle etter tre måneder. Blodsukkernivået var fortsatt høyt, men ikke sååå høyt. Sa de. Jeg er ikke enig. Det er ikke bra å gå med så høyt blodsukker som jeg har målt det siste året, over tid.
Nuvel. Det er her konkurransen med Sørensen kommer inn i bildet. Vi bestemte oss at vi etter sommeren skulle satse på et nytt regime hva gjelder kosthold. Vi har vært i god aktivitet helt siden vi kom, så den skal bare videreføres.
Nå gjelder det lavkarbo igjen. Og på to uker har blodsukkeret allerede vist en pen nedgang. Sørensen viser fram magen sin hver dag, og man kan faktisk se den er betydelig mindre allerede.Vafler er ikke lenger attraktivt. Ei heller vanlig restaurantmat. Forrige søndag spiste vi ute. Reker og avokado. God helsekost! Det har vi til hverdags også!
Hurra for helsen og muligheten til å bestemme sjæl! Spør jeg legene her om dette kostholdet, er de helt i mot. Akkurat som norske leger var for noen år siden. De kommer vel etter her også. Men jeg vet at det kun er en ting som gjelder om man skal få god kontroll på blodsukkeret (som diabetiker) – nemlig å spise mindre karbohydrater. Det er så innlysende at det er helt banalt.
For en stund siden kom jeg over en oppskrift på et brød bestående bare av nøtter, egg og olivenolje. I dag var dagen for å teste det ut!
– Man burde kanskje allerede her ha skjønt at det var littt mye væske???
Vi hadde nesten alle nødvendige ingredienser i huset, bare brødform manglet. Etter å ha sjekket ut statusen hos åpne forretninger i nærområdet, måtte man tage hva man havet i så måte.
Siden vi nå har knappet alvorlig inn på karbohydratene, må man bruke fantasien for å få til gode, varierte måltider som både er sunne, og smaker godt.
Brødet ble kjempegodt, og vil gjøre seg som nistemat når jeg får bakt en ny porsjon. Jeg tok nemlig 5 desiliter olivenolje i stedet for 0,5… Det gjorde en forskjell, som jeg tror man skal være lykkelig for å få endret på.
Her har du oppskriften, som jeg fant på VG nett for en stund siden:
4 egg
0,5 dl olivenolje (!!!)
1 klype havsalt
1 klype rosmarin (jeg brukte oregano, og vil tro at man kan bruke akkurat det man ønsker selv)
500 g nøtter (min første steking inneholdt valnøtter, gresskarfrø og litt cashewnøtter).
Pisk eggene
Tilsett olivenoljem salt og eventuelt krydder om du vil ha det. Rosmarin, timian, paprikapulver eller chili er gode smakstilsetninger.
Vei opp valgfrie nøtter og frø, og bland det sammen med eggene. Du trenger ikke hakke opp nøttene. (Kjempelettvint!)
– Ja, her skal det litt mirakler til om man skal kunne kalle det brød! Vi får vente til det er avkjølt…
Hell blandingen over i en brødform på ca en liter kledd med bakepapir. Stekes ved 160 grader i 50 minutter. Jeg brukte varmluft, og stekte ved 150 grader. La brødet avkjøle seg helt på rist før du skjærer i det. Jeg hadde ikke rist, men tror det var den enorme mengden olivenolje som ødela konsistensen… Blir spennende å se om det blir bedre å skjære i når det har stått i kjøleskapet.
Baker en ny porsjon i morra, jeg! Det var nemlig så godt at dette kommer til å bli en favoritt her i huset. Og man trenger nok ikke mer enn en skive!
– Det gikk an å skjære, ja, men det hang vel ikke så veldig godt sammen, om sant skal sies!
Har du en god brødoppskrift som er LIKE lettvinn, og LIKE god?
Det er særlig to ganger i året at ukeblader og tabloidaviser er opptatt av å gi oss de enkle løsningene på hvordan man skal bli slank og vellykket. Etter jul, og etter sommerferien. Svært ofte handler det om kosthold. Kan man virkelig spise seg fin?
– Det er bedre å drikke hvitvin i små mengder eller som en kur alene…
Vi kvinner har ett felles område, i hvert fall de aller fleste av oss. Vi har slanket/slanker oss. Med de underligste virkemidler. Fra hvitvin (den var så vellykket for meg at jeg mistet tre dager i løpet av en uke). Eller det kan være kun flytende føde, for å rense kroppen. Urtete, askeavkok og bark er blant de mer ekstreme anbefalinger.
For noen år siden kom lavkarbo som en virvelvind over landet. «Fettkur» ble den kalt, for de som var i mot. Man framhevet alt det smøret og fløten og fete oster man kunne gafle i seg mens man gikk på denne fettkuren.
I dag snakker ikke så mange om lavkarbo. Kostholdet som ordet er basert på, er imidlertid mer og mer populært. Til og med norske helsemyndigheter innser at vi ikke bør spise alt dette sukkeret og melet som et normalt norsk kosthold tradisjonelt har vært basert på.
Altså; mindre sukker, mer fett. Om det er enumettet eller flerumettet er det ikke lenger så stor diskusjon rundt. Man har sett at det farlige kolesterolet ikke øker om man spiser mer fett.
I flere tiår har det vært allment akseptert at mettet fett fører til økt forekomst av hjerte- og karsykdom. Ny forskning setter imidlertid spørsmålstegn ved om dette er korrekt. En del nye studier peker nemlig i retning av at hovedårsaken til folkesykdommer som hjerte- og karsykdommer, overvekt og diabetes mellitus type 2 heller er å finne i et for stort inntak av raffinerte karbohydrater. (Jan Helge Halleraker, lege)
Det som kom lite fram når man kritiserte lavkarbo var at dette kostholdet består av ren mat. Ingen blandingsprodukter og boksemat. Det er vel spesielt dette som har vist at et kosthold med mindre karbohydrater, som sukker, hvetemel og søt frukt, blant annet, er langt å foretrekke framfor gammeldags mat med mye poteter og fint brød. Denne artikkelen fra Helsemagasinet Vitenskap og fornuft, viser at et kosthold basert på rene varer, mindre sukker og mer grønnsaker og proteiner til og med kan bedre forholdet for mennesker med AD/HD.
Også for å forebygge demens; ikke minst Alzheimers, pekes det på fet fisk og mindre karbohydrater, som et godt kosthold.
I det hele tatt er kosten man tradisjonelt spiser rundt Middelhavet, anbefalt. Og den består jo nettopp av fisk, oliven, olivenolje, grønnsaker og hvitt kjøtt. Dessverre har krisen som rammet landet gjort at mange spanjoler har måttet gå på akkord med helsen. Pommes frites, pasta og annen «billig dritt» har tatt bolig i mange hjem, dessverre.
Selv har jeg hatt diabetes i 16 år. I en periode for noen år siden kjørte vi her i huset knallhardt på et lavkarbo kosthold. Kuttet ut brød, pasta, ris og poteter. Trappet opp både proteiner og fett for å få energiinntaket og behovet i balanse. Vi kjørte på med dette i rundt seks måneder. Blodsukkeret var jevnt og på et nivå som jeg tidligere bare hadde kunnet drømme om. Formen ble generelt bedre, vondter i kroppen ble færre. Sørensen fikk også forbedringer i sin kropp.
Hvorfor sluttet vi? Det var den gangen vanskelig å være sosial, være på besøk, for ikke å snakke om å være på reise. Hotellfrokoster er ikke det verste. På bedre hoteller har de ofte god variasjon i frokosttilbudet. Men ellers, da gitt. Og så ble det jo rett og slett litt for mange fristelser… Karbohydratrik mat har jo alltid vært noe man belønner seg med.
Senere en gang, prøvde vi igjen i en periode. Blodsukkeret ble like fint. Kroppen like så. Denne gangen tillot vi oss gourmetiske utskeielser en gang i uka. En dag er fridag. Da var det mye enklere.
Nå går vi i gang igjen. Et forsøk for livet! Og denne gangen skal det holde!
Vi har alle vårt. I dag er det et begynnende samfunnsproblem å trene for mye. Være for fokusert på kropp, og forsake familie og venner til fordel for utseende og helse
Det er rart med det. I alle år har norske helsemyndigheter mast på at vi må bevege oss mer, spise sunnere og ta vare på helsa vår. Nå er det stikk motsatt. Det blir for mye av det gode!
Hvilken poengsum jeg fikk? 7
Jeg er godt innafor en normalt norsk livsstil. Jeg skeier ikke ut verken på den ene eller andre måte. Vel, noen ville vel kanskje si at jeg kunne bevege meg litt mer, da. Og det oppfordres det også til i artikkelen, når sant skal sies.
Er du i faresonen for å trene for mye?
Forresten; takk til Dagbladet igjen, for god folkeopplysning…
For ikke mange månedene siden forlot jeg de magiske 50-årene. En ny milepæl oppsto. Man er i kategorien som uten blygsel kan abonnere på «Vi over 60″, hvis det skulle være noe, liksom.
Flott feiring av 50-årsdag med egen konsert og tapas. En dag man kunne nyte ovasjoner. Det var noe nytt. Uten hemninger mottok jeg hyldninger dagen lang.
Man stoppet å være fertil. Og overgangen ble nokså tydelig i form av nedsunken hud. Veldig merkelig. Alt ville nedover. Men håret holdt seg bra, uten nevneverdige gråtoner. Stolt av det, var jeg, som den eneste i søskenflokken uten tydelig grått hår.
Man brydde seg, om mulig, enda mindre om omgivelsene enn i 40-årene. Det var helt uaktuelt å gi etter for press fra verken den ene eller andre gruppen.
i mitt tilfelle tok man et kvantesprang og flyttet til Spania. Uten sikkerhetsnett. Fra en godt gasjert stilling hoppet man inn i en presumtivt utrygg økonomisk tilværelse. (Man har klart seg til dags dato, og ser ingen umiddelbar endring på det).
Formen blir dårligere. Spesielt etter 55 års alderen. Det man trodde man gjorde noe med da man fylte 50, i form av fysiske aktiviteter var egentlig ingen ting. Kroppen begynte også å si fra. Og man lyttet VELDIG til kroppen utover i 50-årene. Det kunne jo være noe dødelig på gang?
Man gledet seg sinnsykt til pensjonisttilværelsen. En tilværelse fri for jag etter daglige inntekter. En tilværelse der man igjen kunne hengi seg til sin lune veranda med et rent tastatur og en god story på gang. Jeg vet at den finnes. Den er allerede påbegynt…
Man hører om gjennomsnittlig medikamentbruk daglig, og vurderer å snike seg til apoteket neste gang man skal ha sin månedlige forsyning. Man har nemlig innsett at livsstilssykdommene har kommet for å bli. Overskuddet til å trene bort høyt blodtrykk og og snikende høye kolesterolverdier (om det nå egentlig er så farlig som de sier, da) er blitt borte. Det skal imidlertid på dagsplanen fra neste uke. I tillegg er alle diettene forsøkt.
Man innser at man må eldes med verdighet, siden man formedelst bosted i Spania ikke har råd til disse kremene som fjerner rynker og alt dets vesen i samme rekkefølge som de trenger seg på. Det er jo sjarmerende å ose av levd liv også da, ikke sant?
Man eier noen forestillinger om at velstelte negler gjør en yngre. Det er fullt mulig å leve med falske negler ved Middelhavet. Og det har man bestemt seg for at man skal til man ikke klarer å karre seg til neglestudioet lengre. Men andre inngrep, som man kun kjenner av omtale, blir aldri aktuelt.
Barnebarna blir større. De kan tillate seg å synes at mormor også er dum. Enda man har fortalt dem at de egentlig aldri skulle blitt eldre enn fem år. Fortsatt foreligger det en fortrolighet og gjensidig respekt som man forhåper vil vare langt inn i framtiden.
Egentlig er man mest redd for at hverdagene ikke skal fortsette som de er. At man skal bli mindre rørlig, at mannen skal bli rammet av noe, eller en selv, eller hva som helst som forstyrrer hverdagen og livet. Den følelsen kommer sterkere for hvert år.
Innimellom nyter man hverdagene og livet for øvrig.
