Når man når en viss alder, betyr ærlighet mer enn ære.
– njaaaa – det blir vel ikke toppscore for beina heller…
Klokt sagt, av meg, faktisk.
Men hva er det som skjer, i alderens øyemed?
Men min kropp ville jeg aldri trodd det hvis noen sa at jeg «var heldig som hadde så fin kropp oppi årene».
Man takker inni seg for at ingen gidder vise en oppmerksomhet på stranden. Vi VET at det ville ha vært falskt uansett! Vel, vel, det kommer kanskje litt an på oppmerksomheten…Når kommer egentlig badedraktene med skjørt på mote igjen?
Man er godt tilfreds med at på spanske strender skiller INGEN seg ut
Det er ikke viktig å måtte få rett alltid (bortsett fra i heimen…)
Med stor forbauselse finner man seg ganske aksepterende til mange nymotens ting (mine foreldre var da ikke det?)
Man takker for at man blir korrigert (nesten alltid)
Man heier på andre som får til ting bedre enn meg selv (i hvert fall noen ganger…)
Man tar det fortsatt som et ærlig kompliment når man får skryt for håret.
Har du flere ting du setter pris på av ærlige betraktninger? Denne listen var bare en begynnelse… 🙂
I disse ferietider leser man seg gjennom den ene «forskningsrapporten» etter den andre. Om ikke annet, så for underholdningens skyld. Nå dreier det seg om «sju tegn på at du er smartere enn gjennomsnittet». Følg med!
Man SER ikke så veldig intelligent ut heller, kanskje?
Artikkelen kommer opprinnelig fra Business Insider, men er oversatt og gjenfortalt i Nettavisen i dag.
De har altså funnet sju signifikante egenskaper som kjennetegner svært intelligente mennesker. Jeg liker jo å sammenligne meg med disse, selv om jeg alltid scorer ufattelig lavt på alle sånne oppgaver der man skal si hvilket tall som følger i en oppgitt tallrekke etc. Jeg kan ikke fatte at DET har noen betydning, liksom.
Det første punktet dreier seg om hvor du befinner deg hen i søskenflokken. Du bør være eldst for å være mest intelligent. Vel, jeg er nummer to. Derfor stryker vi det punktet.
Nummer to tror jeg mange i min generasjon kan skrive under på. Nemlig at man ble utsatt for musikkundervisning som liten. Jeg strevde meg gjennom utallige pianotimer, og spilte min kornett i skolekorpset i noen år. Det står riktignok ikke noe om at man skulle ha talent, eller ha gjort det til noe større når man ble voksen, men det er opplagt at eldstemann i søskenflokken hos oss har et stort fortrinn her også, om det altså betyr noe.
Om jeg ble ammet av mor, er tredje punkt. Det tror jeg da. Jeg har vel aldri spurt om det, men går ut fra det. Her tillater jeg meg å sette ett poeng. To til sammen så langt, altså, jfr. forrige punkt.
Punkt fire sier at man skal ha katt. Fysj! Jeg er ikke glad i katter! Og selv om de er nusselige som små, er de ikke noe å snakke med. 0 poeng her!
Jeg har ikke leflet med drugs da jeg vokste opp. Ikke i det hele tatt. Ikke etter jeg ble voksen heller. Og i følge artikkelen hjelper det ikke på å begynne etter at man har lest den, heller.
I punkt seks står det at man bør drikke regelmessig. Det er ikke nevnt alkohol med et eneste ord, men noe sier meg at det er alkohol som er ment når man spør om man drikker. Og i så fall kan jeg bekrefte det. Det er utvilsom også regelmessig.
Siste punkt kan jeg også med god samvittighet sette ett poeng på. Der står det nemlig at man skal være høy. Med mine 181 cm over havet, er jeg fortsatt over gjennomsnittet.
Til sammen fire poeng altså. Vel – det rakner ved med MENSA-tilhørighet her, da. Søren også! Denne forskningen, altså!
Gjennom årene er det blitt sagt mye rart fra denne munn. Ufrivillig morsomme eller fullstendig katastrofale uttrykk. I ettertid er det helt greit å le av seg selv. I stundens alvor, derimot…
Hvalkjøtt er godt, men da skal det være hval også… Bildet er lånt fra hvalprodukter.no
Jeg er av den mening at når jeg bor i Spania, skal jeg snakke spansk. Min beregning på forhånd tilsa at jeg etter tre måneder burde være noenlunde flytende i språket. Vel. Da hadde jeg nok ikke tatt i betraktning at alle jeg hadde med å gjøre i jobbsammenheng, snakket norsk.
Det er derfor slik at jeg den dag i dag mangler mange ord når jeg skal forklare noe, spørre om noe, og ikke minst få svar på det jeg spør om…
Mange misforståelser er oppstått. Som den gangen jeg sto og trodde jeg bestilte hvalkjøtt, for en superflott middag, (carne de ballena) og endte opp med hestekjøtt (carne de caballo). Ikke at jeg så forskjell der og da, og det var jo svært vanskelig å få tak i dette hvalkjøttet også. Men skal si at liflige minner fra barndommen da mor stekte løk til hvalbiffen, ble svært vanskelig å gjenskape når man forsøkte å steke biff av hestekjøtt…
Vi hadde håndverkere for noen år siden. De skulle skifte alle vinduer i huset, og det bråkte fælt! Vi bestemte oss for å ta en planlagt tur til Costa del Sol for å slippe unna. Jeg gikk ut til mureren og forkynte: Vamos a Costa del Sol. Han ble ganske forvirret og spurte; ahora? Claro que si! Og da jeg ba ham låse ordentlig når han dro for dagen, tror jeg det begynte å demre for ham at det var ikke han og jeg som skulle til Costa del Sol, snarere Sørensen og jeg… Flaut! Jeg tenkte ikke over blunderen før vi var langt borti de andalusiske sletter. Da kom det latterbrøl på latterbrøl.
Den groveste kom fra Sørensen en gang han skulle holde kurs for et advokatkontor. Det er jo høflig at kursholder presenterer seg selv. Han fortalte at han var instructor de golfo. Alle dere skjønner jo hva det betyr, ikke sant? Forsamlingen brøt ut i rå latter. Golfo er nemlig ikke golf, men et folkelig navn på en prostituert. Blant annet.
Jeg tar med en siste språkblemme, selv om den foregikk på fransk. Det var noen av oss som var på en helgetur til Paris for mange år siden. Det var også der viktig å praktisere språket. Vi hadde jo tross alt lært det på gymnaset, og det var bare å friske opp noen gloser, ikke minst tellemåten. Vi fant ut at vi kunne kjøpe tredagers-kort på metroen. Min reisevenninne ville forklare billettdamen at vi skulle reise rundt i byen i tre dager. Nous allons travallier… startet hun. Damen brøt ut i stor latter og klasket jeg på lårene. Hun var akkurat blitt fortalt at vi skulle arbeide på metroen i tre dager. Fransk for reise heter voyager. Dette kunne godt ha hendt i Spania også. Viajar og trabajar kan godt bli forvekslet, om man er litt tussete i hodet. I de fleste tilfellene møtes språkblemmer med humor. Takk og pris!
De aller fleste spanjoler er svært lykkelige for at vi prøver oss på deres språk. Da kan ingen forlange at det blir prikkfritt fra første stavtak. Så gå ut og snakk, du!
Å gå fra saklig journalist med informasjon og opplysningsarbeid som hovedingredienser, til å bli blogger med friske fraspark og humor er en befrielse for skribenten, men kan være vanskelig å takle for den som ikke har lært seg koden.
Hvem er så denne Spaniasol?
I 2006 kom hun flyttende til Costa Blanca med sin Sørensen. Sa opp godt betalt lederjobb og solgte leilighet. Uten returbillett, uten sponsor. I over ni år har hun altså tjent til livets opphold ved Middelhavets bredd. Stort sett ved hjelp av tastaturet. Hun har levert stoff til Vikingposten, drevet Boligmagasinet som Vikingposten hadde en kort periode, skrevet artikler for norske aviser og magasiner, og etter hvert drevet sitt eget nettmagasin – Mitt Spania.
Gjennom disse årene har hun truffet fantastisk mange flotte mennesker, men også observert mye rart. Da er det kanskje ikke rart at en farende skrivefant finner inspirasjon til noen sleivspark hit og dit.
Den som kun tar spøg for spøg og alvor kun alvorligt Han og Hun har faktisk fattet begge deler dårligt
Piet Hein
Det kan være krevende å lese en del av mine innlegg, om du ikke evner å se det som står mellom linjene. Det vil jeg helt sikkert få en del pepper for. Men vit det, kjære leser, at om du har en dårlig dag og velter ut eder og galle, tar jeg det ikke så høytidelig. You can’t win them all! Det aller meste jeg skriver er dessuten mine opplevelser. Veldig udiskutabelt dette med opplevelser. Noen av artiklene fra Mitt Spania vil jeg republisere gjennom bloggen. De tidløse.
Vinteren 2015 flyttet vi til Gran Canaria. Det var meningen vi skulle være her i seks måneder. Nå blir vi på ubestemt tid. Jeg har full jobb ved siden av, og dermed måtte jeg skrinlegge mitt ektefødte barn; Mitt Spania. Men skrive må jeg jo. Det er selve livet! Derfor denne bloggen. På disse få ukene jeg har holdt på aktivt, har jeg fått enestående respons fra dere lesere. Noen kan sikkert tro at jeg hater Spania og alt dets vesen. Nei, jeg gjør ikke det. Men jeg synes det er helt naturlig å kunne si fra om det jeg misliker. Gjerne med en snert og med smilet på lur. Det gjelder både spanske forhold, og nordboere som inntar territoriet og kaller det sitt.
Det er morsomt å blogge når man er 60 år. Jeg vet ikke om så mange andre. Jeg tenker ikke ta opp konkurransen med Norges toppbloggere, som stort sett henvender seg til barn og tenåringer. Jeg kommer ikke til å legge ut «dagens antrekk» og slike ting. Men jeg synes det er et spennende prosjekt å se hvor høyt opp på Blogglisten jeg kan komme. Foreløpig har jeg snappet borti 69-plassen. Dette prosjektet går parallelt med at jeg har behov for å ytre meg. Noe blir aldri postet offentlig. Andre ting synes nok noen aldri burde vært postet offentlig…
Har du spørsmål eller forslag til temaer jeg kan blogge om, send meg gjerne en mail på sol@jasol.eu. Så svarer jeg på spørsmålene i et eget innlegg.
Takk for interessen! Uten dere hadde jeg like godt kunnet skrive en dagbok.
Jeg er over de greiene med skilsmisser. Been there, done that. Several times… Når du gifter deg for tredje gang er det alvor, sies det. Jeg giftet meg med Sørensen for tredje gang.
Ok! La det være sagt! Det går en kule varmt her dann og vann! Og det er jeg som fyrer løs. UTEN unntak! Men det er bagateller i det store livsløpet.
Nå har Benedicte Adrian også skilt seg. Flyttet hjem fra Frankrike, og trives med det hele.
En gammel venn innførte et nytt spørsmål da vi var ute på byen.
– Hvem er du skilt fra?
Den gangen følte jeg det helt inne i margen HARRY. I ettertid har jeg klart å se humoren og sannheten. For en skilt mann på bygda er det greit å ha orden i sakene!
Jeg, for min del. Jeg beholder Sørensen! Så det så!
Kristian Gislefoss er et forholdsvis nytt bekjentskap. Sønn av Kristen, og veldig lik, men med et litt mer ungdommelig preg. Litt.
Han tegner til å kunne bli like ruvende som sin far. Og har like lite kritisk sans når det gjelder påkledning. Har de ikke stylister der på Marienlyst?
Når man har en dressjakke som er litt snau må man la knappene være ukneppet! Faktisk. Bildet her ble ikke så talende – tatt fra TV-skjermen, men er man veldig observant, ser man dressjakka sprike. Ikke pent, Gislefoss. Jeg klarer ikke se på været, faktisk.
Når man lever av å skrive er det en katastrofe å bli rammet av skriveutglidning. Jeg har hatt det sånn en stund nå. Den kan kanskje settes i sammenheng med sommer, sol, ferie, besøk, strand, sol, bad, ferie, sommer, besøk, sol, strand etc etc.
Jeg håper det, faktisk. Men så er det sånn at her jeg bor har vi de ovenfornevnte elementer tilstedeværende i minst halvannen måned til. Jeg vil være på konkursens rand om jeg fortsetter min skrivevegring.
For meg nytter det ikke å tvinge meg selv til å skrive. Å skrive er et overskuddsfenomen. Noe annet er det med de oppdragene jeg faktisk har på blokka, og som skal leveres innen en frist. De er totalt uproblematisk. De er konkrete og avgrensede. Tilhører dyreriket og jeg gleder meg. Særlig til i morgen, da åtte «gærne jinter» skal stille opp på en fotosession med tilhørende intervju. Det kan bli årets opplevelse, faktisk. Og måtte pennen bli inspirert til å kvittere ut årets story i etterkant!
I dag har jeg ikke gjort veldig mye:
Lest nettaviser til det kjedsommelige
vært innom twitter og facebook for å følge med
vært inne hos nabo, som er dårlig til beins, slått av en prat og hentet søppelet hans (visste du at garbisch bare brukes av amerikanere, og at søppel på engelsk er rubbish? Jeg brukte det spanske «basura» siden jeg ikke kom på noen av delene. Naboen er engelsk)
begynt på et skriveprosjekt (jeg famler litt etter plottet, må jeg innrømme)
tatt noen telefoner som gjør at jeg er klar til morgendagen og neste uke
Og nå drar jeg til strands. Der skal jeg nyte solen, en god Faldbakken, og tenke ut plottet i skriveprosjektet mitt. Tankearbeid er også viktig…. Særlig når man har skriveutglidning.
Bildet er for øvrig fra stranda «vår». Det er tatt i juni. Nå i august er parasolltettheten mye større.
De fleste lengter etter et hjemmekontor. En mulighet til å unngå vekkeklokke, kø på vegen, stress med levering til barnehage, masse sure kunder (eller kolleger) på jobben. I det hele tatt; mulighet til å jobbe i fred og ro.
Jeg ønsker meg ikke dette. Det har jeg hatt lenge! Her henger jeg opp tøy når jeg vil, vasker et vindu eller to når det trengs, tar en treningstur eller spasertur, alt etter hvordan man ser det… og går en golfrunde når jeg har tid. Uten at noen bryr seg.
Nei, det jeg ønsker meg er et utekontor! Og i løpet av et par uker skal jeg ha det! Det aller meste er klart.
Strøm
bord
stol
Det jeg mangler er et slags brett som tar av for den fryktelig lyse solen vi er belemret med. Og i løpet av måneden tenker jeg at man i hvert fall har SNAKKET med håndverkere om en vakker markise som kan trekkes over terrassen i 2. etasje, slik at man ikke blir altfor solbrent i tastaturets tjeneste.
Jeg har rett og slett funnet ut at det ikke blir noe problem å ta med seg mac’en ut. Det er jo bare en skjerm og et tastatur. En liten skjøteledning, og så er vi på nett!
Få deg utekontor du også, før det er for sent! Sommeren kan gå over fort et sted nær deg!
