21 okt

Arroganse til hverdags

Først mistet vi strømmen en hel dag (vel, hadde vi visst om triksene som denne byen bedriver, hadde vi nok bare vært strømløse litt innimellom), og mandag kveld, midt i Broen, sa Internett takk for seg.

movistar5

– Nå vender vi definitivt ryggen til Movistar! Bildet er lånt fra deres eget album.

Takk og pris for at man ikke lever av internettet lenger. Tidligere hadde det vært full krise etter kort tid. Leserne måtte få nytt stoff å fornøye! Eller datakunder hos Sørensen trengte support. Nå er det ikke like kritisk.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Men, når tirsdagen gikk uten at noe mer skjedde enn at vi fikk beskjed om at feilen lå hos Movistar, begynte uroen å trekke i bakbeinet. Movistar er telegiganten i Spania, som rår over brorparten av telemarkedet og nettmarkedet. De viser sin totale arroganse ved å la flere hundre tusen abonnenter være uten nett og dermed TV, for en god del av dem. Dette dreide seg om nettabonnenter gjennom Flexnet. Er det mulig å bare ignorere så mange mennesker? Vi har INGEN TING å stille opp, bortsett fra å boikotte dem. Men med så mange millioner abonnenter merkes det ikke så godt. I første omgang. Vi håper dette fører til en større bevegelse mot giganten!

Det gikk så langt at vi så oss nødt til tirsdag kveld, å gå en tur. En lang tur. Og avsluttet det hele med nydelig middag på noe så sjeldent som en restaurant her i El Tablero. Gaudí er en gourmet-restaurant! Et plaster på såret, altså. Men det ga ikke noe mer nett!

Onsdag tok Sørensen æksjen og hentet hjem et sim-kort fra en annen leverandør. Så gjenstår det å se om Vodafone er mindre arrogant til hverdags. Vi er fortsatt tilknyttet Flexnet, men de har også altså gitt opp Movistar…

Del dette:
14 jun

På nett eller ikke på nett

Som mormor burde jeg kanskje sitte i gyngestol og strikke sokker til jul. Vel, det gjør jeg ikke. Men jeg er kjempeglad når barnebarna sender meg glimt fra sin hverdag gjennom sine digitale kanaler.

Her kan man også være på nett
Her kan man også være på nett

Hadde vi ikke hatt facetime, skype, imessage eller Facebook, hadde det blitt stusselig med kontakt. Både med barn og barnebarn. Det er den nye verden. Og jeg aksepterer og lever i den.

Trenger du leiebil for å besøke familien? Klikk her.

Jeg var faktisk en av de første i min familie som la meg inn på Facebook i 2006. Og hadde før det vært beboer både på en særdeles aktiv Dagblad-chatteside ved årtusenskiftet, Blink og Nettby. Jeg var og er ganske virtuell av meg. Det må man være når man bor 6000 kilometer fra barn og barnebarn.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell i nærheten av barnebarna dine. Alltid godt utvalg.

Så får det heller være at det glipper litt på noen av de nye mulighetene. Snapchat tror jeg aldri blir min greie, for eksempel. Det kaller jeg ekstremsport. Kanskje fordi yngste barnebarnet skulle lære meg det i fjor sommer. Det gikk i en slik fart at jeg ikke oppfattet noen ting, faktisk. Men jeg klarer meg uten, da. Dessuten tror jeg det finnes sosiale medier jeg ikke har hørt om en gang. Det er helt greit! Jeg har faktisk innsett at jeg ikke kan ha oversikt over alt.

Det er en god erkjennelse. Er du mye på nett?

Del dette:
23 jan

Første arbeidsuke

Vi skulle egentlig installere oss med hver vår kontorplass i hver vår etasje, men man skal ikke kimse av tykke murvegger og internettlinjer!

Kpontorplass foran vinduet ble min skjebne. Kjempefint!
Kpontorplass foran vinduet ble min skjebne. Kjempefint!

Vi har derfor måttet ta i bruk stua som kontorlandskap i begge ender, med en sofa i midten. Det går greit, det skal vel uansett ikke være de store selskapene innendørs her.

Mest spenning har det knyttet seg til oppstart på skolen. Jeg ble veldig godt mottatt, og læreren jeg overtar for har gjort en enestestående jobb som gjør det mye enklere å overta midt i skoleåret. En stor takk til Ingvild!

Uken har gått med til å hilse på elevene jeg skal ha, og planlegge neste ukes timer. Jeg håper det går litt enklere for seg etter hvert. Nå har det vært mange steder å kikke, holde styr på og ta hensyn til. Dette går nok som smurt etter en stund!

Kollegaene er trivelige, men så mange at jeg ser nye ansikter hver dag. I brakka vår er det dog litt mer oversiktlig, selv om jeg ikke helt har taket på alle der enda heller.

I går var vi i Sjømannskirken på solidaritetskonsert. Storheter som Åge Aleksandersen og Terje Tysland spredte glede og rock på akustisk vis. Mitt Spania har selvfølgelig rapportert fra evenementet.

De sang blant annet Terje Tyslands spesiallagde sang: Con padres hermanos. Undrer meg på hvor de har sin spansk fra.... ;-)
De sang blant annet Terje Tyslands spesiallagde sang: Con padres hermanos. Undrer meg på hvor de har sin spansk fra…. 😉

Ellers forsøker vi å benytte helger til å utvide horisonten. Står på farten nå. I dag er det tid for apotekbesøk og uthenting av medisiner. Håper det er isi pisi. Så må vi vel finne ut av gater og streder litt andre steder enn bare det schwære senteret i Puerto Rico.

Oppsummert: Dette er overhodet ikke gæli!

Del dette:
10 nov

Er jeg naiv?

Jeg er blitt stemplet som naiv av bloggkommentatorer det siste døgnet. Etter at jeg flagget at multikulturalisme ikke uten videre er et onde.

Multikulturalisme ble flittig benyttet som et fyord av en viss massemorder i Norge for et  år siden. Det ble også hyppig gjentatt under rettssaken våren 2012. Det ble av drapsmannen brukt som et skjellsord, og de fleste av oss skuttet oss (som det står i pikeromanene fra 50-tallet) bare ved navns nevnelse.

Nå er antimultikulturalisme blitt stuerent. Det er ok å mene at man skal la folk være der de kom fra, og bare der. Å blande kulturer fører bare elendighet med seg. Det fikk vi en forsmak på da Gud blandet seg inn i byggingen av Babels tårn i sin tid.

Det som gjorde at jeg måtte kommentere blogginnlegget var at det ble presentert som om USA har vært supervellykket når det gjelder innvandring, og at det er «look to USA» hele veien. Til og med med svart president i to perioder. Det kaller jeg faktisk naivt. Er man så historieløs at man kaller USA et integrerende samfunn?

Kort oppsummert. Fra nok et diskuterbart innlegg av Elin Ørjasæther.

Jeg tillot meg å kommentere der, da. Og blir velsignet med omsorg. Av flere som synes synd på meg, fordi jeg er så naiv.

Når ble det egentlig greit å stemple folk med slike karakteristikker på grunn av  meninger? For meg er det helt i orden at folk har andre meninger. Derfor mener jeg at det samme må gjelde meg.

Jeg blir ikke provosert en gang. For meg er det ikke krenkende at folk karakteriserer meg som det ene eller det andre, uten å vite noe om meg. Jeg opptrer som hund; har de ikke noe interessant å bidra med, eller kan jeg ikke leke med dem, pisser jeg på dem, og går videre.

Jeg er ikke naiv. Jeg er meningsberettiget.

Del dette:
14 okt

Mobiltelefon MÅ man ha, ikke sant?

Jeg har vært lykkelig eier av iPhone 3G S, (dog uten G, og S vet jeg egentlig ikke hva betyr) i noen år nå. Jeg var ikke blant de første som kjøpte. Jeg ventet til versjon to av denne 3-ern kom.

I løpet av ti regnfulle minutter på golfbanen i går, gikk telefonen i svart. Tenk det, da! Riktignok var det såpass regnvær at man hadde vann til anklene på flat mark da man endelig (etter store problemer med golf-cartens batteri) ankom klubbhuset, altså en vanlig, spansk regnskur. Telefonen hadde sikkert klart seg bra om jeg hadde lukket vesken den lå i. Men det tenkte jeg ikke på tidligere, da solen skinte.

I dag beordret jeg Sørensen ut på shopping. På nytt shoppingsenter (Zenia Boulevard), der jeg ved et tidligere besøk med selvsyn så at det var flere telefonbutikker.

Målet var en iPhone 5. Jeg mener, om jeg ikke bruker telefonen så mye, så er jeg ikke helt bortreist!

iPhone 5 er ikke å få tak i. Ikke i overskuelig framtid, og jeg tør ikke tenke på hva «uoverskuelig» vil bety her i Spania. Jeg hadde en svart telefon, og trenger en ny nå. Så ble det iPhone 4S, da. Godt gjennomprøvd. Det er greit det, jeg er ingen gadget-addicted. Og jeg kan vente med å få ny iPhone modell til den har kommet til nummer 10, kanskje.

Damen i butikken spurte hvor mye jeg ringte for i måneden.

– Jeg ringer ikke. Folk ringer meg! Ok, kanskje maksimalt 5 euro, da.

– What? eller Que?

Hun skulle nok gjerne vært i mine sko hun, som kom dårlig ut av det med 300 ringeminutter i måneden.

Det var bare én grunn til at jeg måtte kjøpe ny mobil. Den, engang så snertne Nokia, som lå på lager i heimen, fant vi ikke lader til… Den hadde jeg kunnet ringe med. Og kanskje tatt et bilde. Men sikkert ikke Instagram og Facebook og WF og alt det andre som jeg er så utrolig avhengig av.

Jeg tilhører Apple-familien! Sånn er det bare! Send mail til jeg er på nett med den nye! Det skjer ikke før onsdag eller torsdag. *knegg*

 

Del dette: