3 okt

Har jeg nådd toppen nå?

Vi mennesker har en tendens til å hige etter toppen. Enten det er en konkret fjelltopp, eller det dreier seg om andre små og store seire i livet. Når når man egentlig toppen i livet?

DSC_3982

– Er dette veien til toppen?

Det er lett å forbinde et suksessfullt liv med ansvarsfull stilling og høy lønn. Og enda høyere stilling og lønn. For det første har jeg gjennom livet sett mange eksempler på at man stiger i gradene til man når sitt inkompetansenivå. Dette skjer faktisk både i det private og offentlige arbeidsliv. Og når man har nådd dit, har det tippet over toppen, og man er på rask veg nedover igjen. Karrieremessig. Fordi man kan ikke komme unna med inkompetanse over tid. Det er bedre å vokse med oppgaven, enn at oppgavene er vokst fra deg for lengst.

Men er et suksessrikt liv bare knyttet til arbeidslivet?

Dessverre er det slik i Norge at vi mennesker blir definert ut fra hvor vi er plassert hen i arbeidslivet. I selskapslivet er noe av det første vi spør fremmede mennesker om hvor de jobber hen. Er du utenfor arbeidslivet er du lite verdt i denne kjeden.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

I Spania defineres ikke mennesker ut fra arbeidstilknytning. Heldigvis. Du blir akseptert av flokken om du snakker samme stammespråk. Bokstavelig talt. Her er mye mer knyttet til familien enn arbeidslivet. Du er alltid en del av familieflokken. Og er det noe som er viktig for oss alle, så er det å høre til. Høre til i en flokk. For oss som er innflyttere til Spania blir det imidlertid dermed ganske vanskelig å komme innenfor. Vi er og blir fremmedelementer i lang tid. Hvis ikke du tilfeldigvis får et fortrolig forhold til en spanjol i nabolaget. Da kan du bli vist tillit. Språket er helt avgjørende. Du kan ikke forlange at en spanjol skal forstå og snakke engelsk. Sånn er det bare med den saken

Spørsmålet om å ha nådd toppen blir etter denne erfaringen meningsløst. Eller det må omdefineres.

Har jeg nådd toppen?

Karrieremessig har jeg nådd toppen for lengst. Det gjorde jeg antakelig for 20 år siden. Etter det har jeg vedlikeholdt, eller dumpet nedover, alt ettersom man ser det.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Nå, som jeg altså er tilbake til utgangspunktet for mitt yrkesliv, føler jeg at jeg nærmer meg toppen likevel. Men jeg snakker ikke om suksess, men menneskelig verdi. Å veilede unge mennesker i retning livet er ganske sjukt! Spennende og ansvarsfullt! Det er mye viktigere å være et verdifullt menneske, enn et suksessrikt menneske.

Der har vi alle ett eller annet prosjekt, om vi tenker oss godt om. Du også!

Tenk over det du, på veg inn i helgen.

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
15 feb

Må vi høre om Tone Damli hele tiden?

Hver eneste dag jeg scroller en nettavis dukker det opp ett eller annet rundt Tone Damli. Hvorfor det?

Hun er, etter mine begreper, et produkt av et kommersielt apparat som vet å utnytte enhver døsprekk til å selge denne vakre unge damen, uten en skrukk.

Hvis det er sanger hun skal være, har hun fint lite å bidra med. En helt ordinær stemme uten særpreg overhodet. Altså må det til mye annet stæsj for at hun skal bli lagt merke til. Dyktig han manageren hennes, sikkert!

Men jeg? Jeg blir luta lei av å se henne/høre henne på nettet. Jeg har aldri vært fan av denne glattskurte framtoningen som til og med har fått eget TV-program. Som jeg pleier, måtte jeg dog se på et par episoder. For å gjøre meg opp egen mening. Eller, jeg gjespet meg gjennom. Ble fort ferdig. Når jeg kan opplyse at jeg så alle episodene i Paradise Hotel i fjor, sier vel det litt. (om meg?? haha).

TV-programmet var i hvert fall en endeløs rekke av reklame om vestlandsdama som er så veldig forlovet med Aksel Hennie. Men aldri et snev av innblikk i hennes tanker og planer. Kanskje hun ikke har noen selv?

Sorry, hvis det er noen Damli-fans der ute! Men dere leser vel ikke denne bloggen uansett.

Del dette:
4 jun

Paradise Hotel er over – få nye tilskudd til mediestjernelageret

Jeg har fulgt Paradise Hotel denne sesongen. Ut fra et sosiologisk ståsted. Jeg ville se hvordan unge, ubeskrevede medieblad ter seg på TV. Hvordan de legger grobunn for sitt videre liv blant kjendisene. For det er det de drømmer om. Det har skint igjennom hos en del. Særlig på slutten. At Paradise Hotel skal være springbrettet fra en anonym tilværelse som bartender, student eller hva de nå enn er, til et glamorøst liv på TV. Han sa det selv, Niklas, som vant. Han drømmer om en jobb innen media.

Få er de som kommer seg videre. Gaute Grøtta Grav er en av dem. Første vinner av Farmen, deretter programleder. Christer Falk er en annen. Første vinner av Robinson, nå programleder. Noen flere har ikke trådd fram som spesielt lysende stjerner. Og nei, jeg har ikke glemt Petter Pilgaard.

Som medieforskeren i NRK sier i – Får ingen karriere med reality – er det ikke noe spesielt flatterende og tiltrekkende med unge, middels intelligente ungdommer som drikker seg dritings på TV. Det spiller ikke så stor rolle hvis de fra før er bartendere og make-up artister, men skulle du ha planer om en seriøs karriere, er det drepen.

Det sier litt når flere av deltakerne etter avsluttet serie uttrykker ønske om en videre karriere på TV. Hva har de i kofferten som gjør dem kvalifisert?

Det er betenkelig når søkingen til disse seriene blir større og større for hvert år. De som søker må da ha en urealistisk forventning? Det som også forundrer meg er hvor lett de tar på oppførselen sin på hotellet. De ler det vekk. Og sier “jaja”. Det er skummelt.

Jeg kan ikke få meg fra å tenke på en episode fra årets sesong, der deltakerne skulle prøves i allmenkunnskap og historie. De kunne svært lite. Av vanlig kunnskap. Og når man ser hvordan bloggene til deltakerne overflømmes av tenåringer (og yngre?) som er fra seg av beundring over deltakeren, blir jeg virkelig bekymret.

Forhåpentligvis finnes det klokere foreldre der ute… Skjønt jeg er litt i tvil…

Heldigvis er min Paradise-sesong over. For godt.

Del dette: