konsekvenser

3 apr

Når man synes 35 er gammelt

Jeg følger en del med på unge bloggere og leser med stor interesse artikler i aviser som har med utvikling og helse å gjøre. Noen ganger kommer man over disse som synes at det er helt forferdelig å bikke 30 år. Da er livet over, på en måte. For ikke å snakke om 35! Gamlehjemmet neste!

Når jeg leser slikt får det meg til å tenke hva jeg ville ha gjort annerledes fra jeg var 35 år for å stå bedre rustet til jeg blir dobbelt så gammel (forhåpentligvis).

  • Regelmessig og allsidig trening. Jeg får smake baksiden av medaljen nå fordi jeg har sluntret unna før. I 40-årene trente jeg ganske regelmessig, men ble avbrutt av flere sykdomsperioder, som gjorde at jeg måtte starte på nytt hver gang. Fysisk form er ferskvare! I dag er kroppen full av artrose og jeg strever med å gå mine daglige turer og spille min golf en gang per uke.
  • Utdanning. Jeg ville ha tatt mer formell utdanning. Bygget på fagene jeg hadde. Spesialisert meg mer for å være attraktiv i flere bransjer. Jeg er godt fornøyd med arbeidslivet jeg hadde i Norge, men tror at det kunne vært enda mer spennende om jeg hadde hatt flere bein å stå på. Det hadde for øvrig ikke spilt noen rolle når jeg kom til Spania. Her ble man ikke verdsatt for verken utdanning eller annet. Om man tror Janteloven er høyst oppegående i Norge, er den i hvert fall ikke noe mindre i Spania. Her skal man på ingen måte tro at man er noe. Jeg har heldigvis blåst i det, og kommet greit ut av det etter hvert. Etter hvert som jeg skjønte reglene.
  • Vært der mer for barna mine. Jeg var så opptatt av å oppdra dem til selvstendige mennesker at det nok gikk på bekostning av gode stunder sammen, som ikke skulle være krevende av noe slag. Dette innebærer også et idiotisk samboerskap. Som påførte både mine barn og meg mer sorg enn glede. Jeg kan si det høyt nå som vedkommende har vært død noen år. Jeg skulle aldri ha dratt ham inn i livet til mine barn!

Men hva hjelper det å angre? Ikke på det man har gjort i hvert fall. Så får man leve med de valgene man tok, med de konsekvensene det har fått. Skrøpelig legeme, men god på bunnen, tror jeg vi sier. Og så får jeg være mormor, da! Det er nesten det største av alt.

Og det beste av alt; hvis jeg kommer så langt som til 70, tror jeg ikke jeg vil synes at det er gammelt i det hele tatt!

Del dette:
22 jun

Man må prioritere sine gleder!

En ganske forskrudd overskrift, kanskje? Vanligvis sier jeg at man må velge sine ergrelser med omhu. Dette er to sider av samme sak, hvis du ser det med metablikket ditt…

Sørensen er min, men også engasjet i andre
Sørensen er min, men også engasjert i andre

Sørensen er en dedikert og interessert mann. Han lar seg lett rive med i mange sammenhenger. Han gir råd, han tar nesten over bisnissen din, om du ikke passer på, og han er en fantastisk sparringspartner når du får tillit til ham.

Han er over i pensjonistenes rekker. Han har kanskje ikke helt funnet ut hvor den rekken er… For han er faktisk veldig dedikert og interessert fremdeles. En velsignet og vakker egenskap!

Resultatet er at han blandes inn i sammensurier han ikke helt ser konsekvensene av…

I dag hadde vi en god samtale om alt dette. Han har blitt god venn med et par Carlos-er i byen vår. Den ene, Juan Carlos, er en ærverdig gammel mann, kunstner, som først nå er blitt anerkjent. Den andre er en ung innvandrer, fra Tyskland og Portugal, som har mange ideer og tro på seg selv og framtiden.

Hvem skal han satse på?

Jo – kunstneren. Pensjonisten med pasjon. Han skal ikke drive bisniss i den forstand mer. Ungdomsklubber og den slags er for yngre. For en avklaring!

Han skal selvfølgelig omgås begge, ha kaffe og en øl og sånn, men hjertet ligger nærmest den du vet. Også meg da!!!

Godt at vi skiltes som venner….

(Vi reiser på hver vår ferie i mårra)

Del dette:
21 jun

8 ting jeg ikke angrer på

Det hevdes at mange gamle mennesker angrer på alt de ikke tok seg tid til, eller turte, gjennom livet. Det er en mer positiv innstilling å huske alle de tingene man IKKE angrer på. Her har jeg åtte punkter. Listen er heldigvis ikke uttømmende, og den er satt opp i uprioritert rekkefølge.

  1. Jeg angrer ikke på at jeg valgte pedagogisk utdanning. Selv om jeg har tilbrakt mange år utenfor skoleverket, har jeg hatt veldig bruk for pedagogikken i mine øvrige jobber. Som også, for øvrig, har inneholdt både veiledning og opplæring av folk. Nå er jeg så heldig at jeg får praktisere innenfor det jeg i sin tid utdannet meg til, i de siste årene før jeg velger å pensjonere meg.
  2. Jeg angrer overhodet ikke på at jeg valgte å få barn, og til og med ble velsignet med to stykker. De har vært, og er, til stor glede, inspirasjon og gir livet en ekstra dimensjon. At det også følger barnebarn med i denne sammenheng er en ekstra glede som ikke kan forklares. Det er bare vi som har opplevd det som vet…   IMG_0002.JPG
  3. Jeg angrer ikke på at jeg slo mine pjalter sammen med Sørensen for 11 år siden. Selv om hverdagene innhenter oss også, er det gode hverdager. Vi er verdens beste venner (stort sett), og har delt eventyrene med nye og ukjente marker.  IMG_2578
  4. Jeg angrer ikke på at ovennevnte Sørensen og jeg i januar 2006 bestemte oss for å flytte til Spania, og deretter gjorde det så raskt som overhodet mulig. Det har vært annerledes år enn vi ellers ville ha erfart om vi hadde blitt i Norge. Helt klart ikke uproblematisk, men riktig. Helsemessig har gevinsten vært stor for oss begge. Det har gitt erfaringer og kompetanse på områder vi knapt kunne ha drømt om.   IMG_0049.JPG
  5. Jeg angrer ikke på at jeg takket ja til et kort vikariat på den norske skolen på Gran Canaria i januar 2015. Er jeg heldig får jeg fortsette noen år til, helt til jeg kan ta ut pensjon.– Det stig av hav eit alveland - Gran Canaria ser ut til å være dynket i skyer. Det var helt annerledes da vi landet.
  6. Jeg angrer ikke på at jeg sluttet å røyke for snart sju år siden. Det er det viktigste jeg har gjort for helsen min, og Sørensen sympatisluttet sammen med meg. Ingen av oss kan tenke oss å begynne på igjen. Eller, jeg har for spøk, sagt at jeg vil begynne å røyke igjen når jeg blir 90.
  7. Jeg angrer ikke på at jeg dirigerte kor i årevis. Til sammen 20 år ble det, tror jeg, med smått og stort. Selv om jeg på den tiden ikke klarte å porsjonere ut kreftene, slik at jeg til slutt ble så ferdig med kor at jeg aldri mer kommer til å engasjere meg i denslags. Det var magiske år, spesielt de med Jevnaker korforening på 80- og 90-tallet.
  8. Jeg angrer ikke på alle de fantastiske stundene jeg har begitt meg inn i sangens og musikkens verden. Enten i en konsertsal, eller gjennom hodetelefoner i heimen. Musikk gir livet et løft som ikke noe annet kan måle seg med for mitt vedkommende.

Når jeg ikke vil skrive en tilsvarende liste over ting jeg angrer på i livet, er det fordi det rett og slett gir et negativt fokus på nåtid og framtid.

Har du ting du er bevisst på at du ikke angrer på?

Del dette:
16 jul

– Fordi jeg har fortjent det!

Jeg føler meg heldig og privilegert som kan bo i Spania.

Det er mange som omgir seg med ord som både hell og privilegier når de skal omtale sin eller andres feriebolig, eller heltidstilværelse ved Middelhavets bredd.

Kom framtid!
Kom framtid!

Nei, det handler verken om hell eller privilegier. Det er godt planlagt og gjennomført, fordi man har prioritert sånn i livet. Andre prioriterer annerledes. Ingen ting er bedre enn noe annet. Det er resultatet av egne valg.

Da Sørensen og jeg valgte å rykke oss opp med roten og flytte til Spania for over ni år siden, var det et resultat av en felles drøm om å gjøre noe helt annerledes resten av livet. Det skulle være slutt på vekkerklokke og skraping av is, bare for å nevne et par detaljer.

Man kan si det var modig, men skulle vi hoppe måtte vi gjøre det i ett hopp, ellers hadde det ikke blitt noe særlig til flytting.

Har du bruk for leiebil for flyttelass eller annet? Klikk her. Garantert beste tilbud for deg hvor som helst i verden.

Alle valg man tar, får konsekvenser. Vi har blant annet opparbeidet oss et svært hull i pensjonsopptjeningen. Men det var altså vårt valg. Vi har også prioritert bort hytter, båt og andre avvekslingsaktiviteter, inklusive gjeld. Hvem trenger egentlig ferie og avveksling når man bor midt i paradis?

Nei, jeg savner ikke den norske vinteren. Overhodet ikke. Av og til legger jeg inn et besøk til gamlelandet på våren. Våren i Norge er unik! Når det livnar i lundar og lauvast i li, kan ingen ting måle seg med Norge. Vi har jobbet for å ha mulighet til å reise. Vi har prioritert det slik det også. Og så ser jeg barnebarna mine mer her enn jeg ville ha gjort i Norge. Å besøke mormor i Hønefoss hadde nok ikke vært like attraktivt som å tilbringe noen uker om sommeren i Spania.

At jeg nå lever et liv som jeg er svært fornøyd med, er et resultat av de valg jeg har gjort. Det spiller ingen rolle for meg om du synes det er helt borti natta. Du har gjort dine valg. Og de respekterer jeg.

—————————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg henne på Facebook

Del dette:
13 jun

Litt om sexavhengighet

Det ble mest kjent, og seriøst anerkjent da selveste Tiger Woods la seg inn for sexavhengighet. Han tilbrakte flere uker på denne institusjonen. For å lære å ikke ha sex med andre enn sin kone. Botsøvelsen førte ikke fram

I ettertid er det flere som har lagt seg inn. Fordi de er avhengige av sex. Jeg vet ærlig talt ikke hvordan det arter seg. Er de pågående ved kjøleskapet? Tar de deg med vold over komfyren? Er det risikabelt å dusje?

Jeg blir litt oppgitt. Når noen blir tatt på fersk gjerning i å legge ned andre enn kona, skal det sykeliggjøres. Få en diagnose på dem, liksom! Da kan de behandles og bli respektable mennesker igjen.

Det ligner litt på angeren alle som blir grepet i lovbrudd føler. Den kommer først etter at de er avslørt. Underveis lever de godt med sine dobbeltliv. Det kan jo til og med virke som om Tiger levde bedre med sine mange elskerinner. Nå spiller han jo så elendig golf…

Hvorfor ikke bare vedgå at man har driti på draget? Ta konsekvensen av det, og gå videre. Det er ikke til å komme i fra at jo høyere man er på den sosiale/karrieremessige rangstigen, desto større blir fallet. Sånn er det. Ta det som en mann, gutt!

Og så utelukker jeg ikke kvinner fra dette heller, bare så det er sagt. Vi har mange eksempler på at vi også driter på draget.

Til slutt gjør jeg leseren oppmerksom på at jeg ikke kan noe om sexavhengighet. Hvis det er noe som heter det, rent klinisk. Derfor blir aldri denne betraktningen pensum.

Del dette:
20 apr

Askeskyer – tanker om konsekvenser

Helt siden forrige torsdag har Europa stått på hodet og stirret mot himmelen (for øvrig en nesten umulig kombinasjon…) Fra å oppfatte at det har vært et utbrudd på Island med et skuldertrekk til å sitte askefast i Egypt eller andre upassende steder, finnes det mange avskygninger.

I dag har vi lest om en buss med turister som kommer seg hjem, fra nettopp Egypt, via Athen. Buss fra Athen. Lang veg, men det går framover. Måten transporten foregår på er karakterisert som “umenneskelig”, og “litt bedre enn en fangetransport”. Jeg har ikke vært på bussen, og skal ikke uttale meg om de faktiske forholdene. At man skal måtte kjøpe sin mat på bensinstasjon og sove på bussen, derimot, vil jeg se på som ganske naturlig når man har fått til et provisorisk transporttilbud.

Er vi virkelig blitt så blaserte? Eller hva er det som skjer når vi mister muligheten til å frakte oss selv fra A til B og hele alfabetet rundt?

Jeg vil anta at vi alle i vår bekjentskapskrets har mange erfaringer om forskjellige reaksjoner denne siste uka. Alle kjenner noen som sitter fast ett eller annet sted. Vi er jo et farende folkeferd!

  • Vi har de som setter seg ned og gir opp og venter på at alt skal gå over. Mens de forbanner skjebnen som har vært så vond mot dem.
  • Så kar du kategorien organisatorer, som ikke bare tar grep for egen regning, men inviterer andre til å delta i beslutningen.
  • Det finnes også noen som rett og slett får panikk, og bare MÅ komme seg hjem. Koste hva det koste vil.
  • Og selvfølgelig alle avskygninger mellom her.

Jeg vil tro det er en del ekstra millioner kroner som er svidd av de siste dagene. På dyre løsninger. I ren panikk, eller ubetenksomhet. Det har vært tusenvis i utlandet, som vil hjem. Selv bor jeg i Spania og har fulgt flyselskapenes arrangementer med stor interesse. Her har også vært både reisebyråer og private som har satt opp bussturer, slik at strandede passasjerer skal komme seg hjem. Norwegian har vært mest åpen og informert mest. SAS har vært dårlig, mens Ryanair har vært totalt fraværende mot sine kunder.

De to diametrale måter å reagere på kommer fram i en sånn situasjon: Egoisten, og den løsningsfokuserte, inkluderende organisatoren. Gud hjelpe meg! Skulle det bli en alvorligere krise med virkelig fare for liv og helse, håper jeg det finnes flere i den sistnevnte kategorien…

La oss også håpe at islendingene får litt bedre tider snart! De har hatt nok en stund nå!

Del dette: