5 aug

Lei sand overalt og dessuten mange timers dødtid på stranda?

Sommer betyr blant annet sol. I hvert fall for nesten alle, bortsett fra bergenserne i år. Stakkars bergenserne! Men det er jo fryktelig kjedelig å bruke så mange timer på stranda!

Sand mellom tærne og maur i rumpa - det er strandlivets bakside
 – Sand mellom tærne og maur i rumpa – det er strandlivets bakside

Dette tipset gjelder først og fremst deg som er i Syden. Eller på påskefjellet i Norge. Det handler nemlig om korttidssoling. Jeg har begynt å legge meg ut på solsenga på terrassen 15 minutter. Uten solkrem. Hvis man er uten grunnleggende farge vil jeg anbefale fem minutter. Sola her i Syden er så sterk, at du blir brent på et blunk. Og det er ikke meningen at du skal bli. Du skal gi huden en dose D-vitaminer, og motta en pen brunfarge i retur. Det er fullt mulig med så få minutter. Helt ufarlig!

Kreftforsker Asta Juziniene ved Universitetet i Oslo sier at man kan tåle 20 minutter. I norsk sol. Uten å bli brent. Og det å unngå solbrenthet er det som er det viktigste. Derfor kan man tillate seg noen korte minutter.

Dessuten kan man jo gå en tur. Men da må du huske solkrem! Jeg smører alltid ansiktet med SPF 50.  Året rundt. Men så bor jeg altså på Gran Canaria. Da jeg bodde på Costa Blanca smurte jeg med 30.

Juziniene understreker at sola både er en velsignelse, og en fare. Den gir oss gode vitaminer å ta med inn i vinteren (stakkars bergenserne), men samtidig kan for mye sol gi skader på huden, og den alvorligste, som faktisk øker mest for tiden, er faren for føflekkreft.

Jeg slår derfor et slag for mine 15 minutter i sola. Og så går jeg turen min etter at sola har gått ned.

Les mer om hvor lykkelig du blir av sol her.

Føler du deg mer glad og lykkelig når sola skinner? Det er i så fall ikke tilfeldig, altså.

Vi er noen ordentlig lykketroll vi som bor i Syden året rundt!! 🙂

Del dette:
13 jul

Sol deg mindre

For nordmenn og andre nordboere er vårsola alltid velkommen. Når påsken kommer og det begynner å bli godt og varmt i solhellinga, har vi trang til å vende oss mot den livgivende lyskula, stappfull av D-vitaminer.

Sol er helsebringende. Og farlig. Når du har fått klemt inn en vel fortjent syden-tur, kaster du nok ikke bort dagene på annet enn å ligge langflat på stranda og suge til deg sol. Kanskje er du som jeg var, at du hopper over solkremene med høy faktor – det skal synes at du har vært i Syden! Tropical oil! Det er saker det! Det som selvfølgelig skjer når du kommer hjem er at huden flasser av og du blir snart like bleik som du var før du dro. Eller du kan oppleve at du overdriver og blir så solbrent at du må tilbringe resten av ferien innendørs.

En annen faktor er at solskader kan være alvorligere enn de ser ut for med en gang. I følge Kreftforeningen har over 90 prosent av alle hudkrefttilfeller sammenheng med UV-stråler. Det er også bevist at økningen i føflekkreft skyldes nordmenns endrede solvaner.

Da vi kom til Spania for over ni år siden, var det at huset vi kjøpte hadde takterrasse noe av det mest attraktive, synes jeg. Den ble brukt flittig de første to månedene. Etter det har jeg nesten ikke vært oppå der…

Først de siste årene har jeg funnet gleden ved å være på stranda. Helst utenom sesongen. Jeg liker ikke verken å lete etter parkeringsplass eller lukeparkere. Å tilbringe et par timer på stranda, ta notater og filosofere over livet, hører absolutt til mine favorittsysler. Når feriegjestene reiser hjem, tenker jeg alltid over hvor privilegert jeg er som har dette hele året, og ikke bare noen uker. Men i motsetning til i mitt tidligere liv, da jeg bodde i Norge, og dro på ferie til Syden, tilbringer jeg nå tiden på stranda bare i et par timer.

Du finner damer i Spania som ser ti til 15 år eldre ut enn de er. Dette er soltilbedere i A-klassen. De har soling som hovedsyssel. Det kan også være at de elsker hagearbeid i 35 graders varme. Huden er fullstendig ødelagt. Den henger i tykke folder nedover ansikt, armer og overalt der noe kan henge. Ikke pent, men du verden, så brune de er! Og, uten unntak, nord-europeere.

Her på Gran Canaria er sola enda sterkere enn på fastlands-Spania. Her kan man oppleve å bli solbrent etter en halv times tur i byen på dagtid. Man tenker vanligvis ikke på å smøre seg med solkrem når man skal på shopping. Jeg har ikke vært på stranda en eneste gang enda. Jeg tror dessuten at vannet er altfor kaldt… Denne dama bader ikke lenger hvis ikke vannet holder minimum 25 grader. Men turer i fjellet går vi. Og solfaktor er alltid 30.

Hvordan forholder du deg til sol og soling?

 

Del dette:
19 okt

På overtid?

I dag kom meldingen om at Lage Fossheim også er gått ut av tiden. Hans makker i Monroes, Eivind Rølles, led samme skjebne i mars i år.

Som 58-åring reflekterer jeg av og til over alle jeg faktisk har overlevd.

Aller først, min ledestjerne og livscoach, Lisbeth. Allerede i 2002 ble hun borte. 56 år gammel. Alt for tidlig. Etter seks års sykdom med til dels uverdig behandling fra diverse institusjoner. Hun ble godt ivaretatt de siste ukene på det som nå er blitt Austjord Hospice. Etter at Lisbeth testamenterte sine midler til en stiftelse som skulle jobbe med å støtte hospice-tanken i Ringerike. Stiftelsen fikk navnet Hospicestiftelsen Angelique. Oppkalt etter Lisbeth Angelique. Jeg var stolt styremedlem i stiftelsen fram til jeg flyttet til Spania i 2006. Jeg hadde kontakt med lederen, dr. Kandela, tidligere i år. Stiftelsen lever i beste velgående, og har klart å holde liv i hospice Austjord i alle disse årene. Takk til Lisbeth for hennes visdom. Hun ville at de som kom etter henne skulle få en verdig avslutning av livet. Et sted å være, få omsorg og omtanke i livets siste fase.

Så kom året 2011. Det ble et tungt år. Jeg kan bare nevne de jeg hadde en personlig relasjon til. Beate, brystkreftrammet døde i juli. Rundt 50 år Samme måned døde Signe, heller ikke fylt 60. Senere på høsten døde Ingebjørg, 57, etter mange års kamp. Hun hadde de siste to årene opplevd en betydelig bedring i livskvaliteten etter å ha forsøkt alternative behandlingsmetoder. Hun måtte likevel gi tapt. Min kusine, Inger Marit, døde i november, også hun etter årevis med sykdom. Kreft som spredde seg både hit og dit. Tragiske skjebner for alle tre kreftdamene. I sine beste aldre!

Midt i dette døde jo også mor, nær 94, og knappe to måneder senere far, 92 år.

Senere har det også vært flere. På min egen alder eller tett ved. Som jeg kjente, og som betød noe. Både Per, og ikke minst Kirsten.

Folk dør hele tiden. Alle går ikke like sterkt innpå en. Men 2011 ble et tøfft år. Nå har jeg levd lenger enn dem alle. Og føler meg privilegert. Føler trang til å takke livet. Gleden over å våkne og fungere godt hver dag er undervurdert.

Takk!

Del dette: