4 mai

Å drive bisniss i et kriserammet Europa

Min hverdag er fylt av nyheter om oppjustert underskudd, nedjustert fortjenestepotensial og ytterligere krise for spanjoler flest.

Sånn har det vært de siste fem årene. I økende grad, dog. Til å begynne med var vi rimelig optimistiske. Vi led med de lidende, og var innstilt på å kave.

Det var feil nummer 1. Når du tror det går nedover, så går det nedover.

I takt med eskaleringen av spansk krise, har vi også fått det trangere. Inntil vi forsto at vi ikke er avhengige av det spanske markedet. Vi kan bare skumme fløten av nordmenn som lengter etter sol og sommer. Og golf…

Vi har egentlig aldri vært avhengig av den spanske krisen. Likevel har vi tatt del i den. I en slags ærbødighet og respekt.

Mange muligheter er gått tapt på denne veien. Vi har det så vanskelig i Spania… Men, det har jo aldri rammet oss! ikke fysisk! Nå kan vi tjene det vi vil. Men vi er blitt late gjennom de årene som er gått, som vi har tilpasset oss et spansk levesett. Det er skremmende! Millioner av spanjoler lever på det nivået, og mye lavere. Og de venter på hva?

Vi hadde et møte med vår forretningsfører denne uken. For å se hvordan vi kan planlegge fradrag, ekstra fradrag, skattenedsettelse, og alt dette man snakker med forretningsførere om.

Han ga oss noen gode tips til hvordan vi kunne tjene noen av pengene svart. Mine etiske standarder fra Norge stritter i mot.

Hans begrunnelse var at Spania «aldri» kom til å reise seg forretningsmessig. Tragiske saker! For oss som driver bisniss i det små. Han hadde tro på turisme og utlendinger som bidro økonomisk, men forretningslivet kom til å bli like lugubert som det alltid har vært.

Det lukter jo litt når din egen forretningsfører forslår hva du skal gjøre for å tjene litt svart? Vet han ikke at han har med en tidligere distriktsarbeidssjef i NAV å gjøre????

Del dette:
16 aug

Om å ta sin hatt og gå

«Ta ansvar». Det har vært et ofte brukt uttrykk i det siste. Etter den knusende rapporten fra kommisjonen, du vet.

I dag kom jeg til å tenke på min fortid i staten. Ikke som embetsmann, men som leder av en lokal avdeling i en statsstyrt etat.

Jeg arbeidet der i 14 år. Og var toppleder på det lokalnivået de fleste av disse årene. Jeg søkte, og ble ansatt på grunn av mine kvalifikasjoner. Jeg tenkte aldri at jeg var heldig, og hadde fått en jobb jeg ikke hadde sko til å fylle.

Som en del av en statlig etat er du ofte også i en beredskapsplan. Jeg visste hvilken rolle jeg og mitt kontor skulle spille i krig. Men jeg var aldri med og trente på det. Jeg hadde oversikt over de jeg kunne utkalle til spesielle oppdrag om en krigslignende situasjon skulle skje.

På et tidspunkt i livet fant jeg ut at jeg ikke hadde motivasjon nok til å fortsette ledelsen av kontoret. En brikke i det store spillet. Da søkte jeg meg vekk. Det falt meg aldri inn å innrømme at jeg kunne tenke meg å trekke meg tilbake til en rådgiverposisjon eller konsulent av uviss størrelse. Den gangen var jeg i overkant av 40 år. 

Jeg vet om mange som har stått i stillingen sin mye lengre. I offentlig sektor. I staten. I kommunen. Mange har sikkert hatt motivasjon lenger enn jeg hadde. Men noen har ikke hatt det. Det gjelder alle nivåer. Jeg vet det. Jeg har snakket med dem.

Først de siste dagene er jeg blitt klar over at det også gjelder de folkevalgte. Den politiske ledelsen. Statsrådene. Det er veldig skremmende. Hva er det de tror de har gått til? En jobb hvor man klipper snorer og drikker cava når anledningen byr seg?

I skrivende stund kommer jeg ikke på EN ENESTE EN av våre rikspolitikere som jeg beundrer. For deres mot, for deres politiske innsats. Det er nedslående. Kanskje er det fordi de er mennesker…

Nei. Som ledere har de plikt og rett til å vurdere seg selv i forhold til oppgavene de er satt til. Føler de at motivasjonen svikter skal de tre av. DET tror jeg mange har latt være.

I motsetning til VG og flere markante medieprofiler den siste tiden, er jeg villig til å se om denne oppvåkningen som rapporten har skapt, vil føre til endring. Jeg vil se det an i noen få uker. Ser jeg ikke tendenser da, gir jeg opp. Da er jeg villig til å melde meg som politiker med hud og hår – en slags Florence Nightengale som har målet klart uten å vente på rundskriv når det gjelder middelet.

Del dette:
8 nov

Går fra PAPAndreo til PAPAdemos

Den greske regjeringen har fått en ny PAPA. La oss håpe den nye har evnen og motet til å få med seg den jevne greker SAMT den privilegerte overklassen, på innstramming og krisepakker som må til for at samfunnet skal kunne fungere igjen.

Landet er ikke ulikt verken Italia eller Spania. Det er et ungt demokrati. Å bevege seg fra et system der de få fikk privilegier mengden aldri fikk ta del i, til å bli avkrevd skatt og samfunnsbidrag fra alle, er ikke enkelt. Vi snakker om bare litt over en generasjon siden militærjuntaen dominerte øyriket.

Systemene for å betale skatt er ikke gode. Det sies da også her i Spania at hvis alle betalte den skatten de skulle, både private og bedrifter, ville økonomien kunne rettes opp uten problemer.

Det er et tankekors at land driver mot den uunngåelige avgrunnen uten å være i stand til å gjøre noe med det. La oss håpe at Papademos, som har vært sentralbanksjef i Hellas i en årrekke har nok politisk tyngde, og ikke minst kløkt til å få massene med seg.

Lykke til, Hellas!

Del dette:
1 jan

Velkommen 2011!

Planene er lagt, målene er satt – nå begynner jobben med å nå dem.

Av og til er oppsummeringen ved årets slutt en vemodig eller trist affære. Ting ble ikke som de skulle. Året ble vondt og vanskelig.

Ikke slik med 2010. Et jevnt og godt år. Med nye ufordringer man tok og maktet. Det genererer selvfølgelig flere utfordringer, og jeg gleder meg til å ta fatt.

Selv om året starter med en utrolig lat dag, innebærer det bare en siste innsats på avslapningsfronten før det braker løs mandag. Det er kun nødvendig oppdateringer som gjøres på jobbfronten disse jule- og nyttårsdagene.

Vår suksess avhenger i noen grad av hvordan verdensøkonomien utvikler seg i 2011. Ikke at vi er så tett på, men negative signaler og trender får konsekvenser også for små bedrifter.

Sparebluss er en tilstand vi er vant til å forholde oss til, og skal klare noen år til, om nødvendig. Likevel innser jeg at livet blir enklere når krisen avblåses og man kan ta rev i seilene.

Jeg gleder meg til det nye året som så vidt har startet. Når jeg får holde på med mitt, kan andre holde på med sitt og alle bør være fornøyde.

Godt nytt år!

Del dette:
17 jun

Spania i krise – hvilken vei fører ut av uføret?

Spania er ett av landene som man har hatt liten tiltro til når det gjelder evnen til å komme seg ut av finansielle problemer. Spania har gjeld tilsvarende 55 prosent av BNP; ufattelige størrelser. Likevel ser det ut til at en viss tillit er gjenvunnet ved at statsobligasjoner ble solgt denne uka. For 3,5 milliarder euro. I overkant av hva man hadde forventet. Salget løser ikke problemene, men er med på å gi Spania tillit innen EU og verden for øvrig. Det er tross alt et land med verdens åttende største økonomi vi snakker om. Det er ikke likegyldig om dette går på ratata eller ikke!

Selv om regjeringen Zapatero har foreslått og banket igjennom en del reformer for å spare offentlige penger, er det en del uskrevne lover som er så infiltrert i samfunnet at de blir vanskelig å rokke ved.

I mitt beskjedne omfang snakker jeg med en god del mennesker i løpet av et år. Mange av dem er enten arbeidsgivere eller selvstendig næringsdrivende. Alle arbeidsgivere driver lovlig. Det vil si at de har ansatte med kontrakter. Problemet er at å gi sine ansatte en kontrakt på full tid koster så mye at det skal inn temmelig mye penger i kassa for å klare de utgiftene. Derfor får de ansatte kontrakt på få timer av sin reelle arbeidstid pr uke. Dette er selvfølgelig uheldig. Både fordi myndighetene går glipp av skatter og avgifter knyttet til ansatte, men også fordi den ansatte går glipp av sykepenger, arbeidsledighetstrygd og pensjon til syvende og sist. I riktig størrelsesorden. Samtidig er belastningen ved å ha ansatte for høy. Særlig i disse tider, da virksomheter burde ha fått stimulans til å ansette i stedet for å jukse.

Da vi flyttet hit for fire år siden var det helt vanlig, for ikke å si anbefalelsesverdig, at man måtte sørge for å ikke innberette så mye inntekter, da det ville medføre så mye skatt. Dette er det blitt endring på, selv om små virksomheter i liten grad blir etterprøvd på alle punkter. Du skal ha rimelig god omsetning for å få bokettersyn, er min erfaring.

Når det gjelder ansattes rettigheter er de så omfattende her at det er så å si umulig å si opp folk. Selv om de er overtallige. Vel å merke hvis de har vært i bedriften over en viss periode. Og mange benytter seg av dette. Så lenge de befinner seg i en midlertidig kontrakt, står de på. Når stillingen er fast, er det beina på bordet og utallige kaffepauser i løpet av dagen. For å sette det på spissen. Når Zapatero har beordret lønnsnedgang for offentlig ansatte blir det selvfølgelig bråk. Her er det ofte slik at offentlig ansatte er lønnsledende. De mange ansatte i serviceyrker har en lønn som er svært langt fra hva offentlige ansatte har.

Zapatero har vært en talsmann for åpenhet. For å få bukt med korrupsjon som Spania har vært beryktet for, er åpenhet en svært viktig vei å gå. Det er fremdeles ikke mer enn 35 år siden Franco døde. Demokratiet i Spania er ungt, historisk sett. Det vil derfor være politisk og føydalaktig adferd som ikke hører til i et moderne demokrati i enda mange år, tror jeg. Det viktige er at vi er flere som applauderer modernisering i forvaltningen og styresettet. La oss heie på PSOE, som står for en annen demokratisk tolkning enn hovedmotstanderen PP. Det er lett å bli upopulær i tider der nedskjæringer er nødvendig.

Et annet nytt poeng jeg har lest om i de siste dagene er at det nå snart skal skrives ut fiktive fakturaer når man er hos legen eller nyter godt av andre helsetjenester. Dette for å synliggjøre hva dette egentlig koster. Enkelte er redd for at dette skal være første skritt på veien til egenandel i helsevesenet her. Jeg tror en slik ordning kan bidra til at man ikke bedriver overforbruk av helsetjenester. En positiv påminning. Det kommer ikke an på hvordan man har det, men hvordan man tar det…

Jeg må også kommentere at selv om arbeidsledighetstallene nå antyder en positiv retning, er 20 % altfor høyt. Ungdomsledigheten er borti 40 % og svært ødeleggende for den oppvoksende generasjon. Og eldrebølgen er høyst gjeldende også i Spania. Hvis de unge er arbeidsudyktige på grunn av langtidsledighet, hvem skal gjøre jobben om noen år?

Dette ble noen spredte tanker. Jeg påberoper meg ikke full oversikt over situasjonen. Er det noen der ute som leser, ville det være flott med konstruktive innspill til debatten!

Del dette:
14 mai

Europa i krise

Under hele finanskrisen har det ulmet og brent under overflaten i flere land i Eurosonen. Hellas ble det første landet som ble avkledd, ydmyket og sendt i gapestokken foran statsledere med rynkede bryn og pekefinger.

Hva har grekerne gjort for noe galt? Etter at Sokrates, Pythagoras og en del andre glupinger gikk ut av tiden, har det utviklet seg en politikk som tilgodeser de som vet å sno seg og som har bekjente. For å si det hardt, brutalt og i korte trekk.

Da jeg leste opplistingen av Hellas’ synder, ble jeg litt heit. Det er de samme mekanismer som gjør seg gjeldende i Spania. Vi har en tung offentlig sektor med ansatte med masse privilegier. Vi har politikere som har sørget for at familier og venner er blitt tiltrodd stillinger og posisjoner som langt overgår deres kompetansenivå. Vi har politisk styre i kommunene som virker dysfunksjonelle fordi det kun tenkes kjepphester og ikke bærekraftig utvikling (ja, det faktisk på tide å børste støv av gamle fyndord) for nærmiljøet på tvers av partipolitiske grenser.

Korrupsjonsskandalene har rullet over store deler av Spania de siste årene. Det er særlig eiendomssektoren som har fristet utbyggere og politikere til å pleie en nærhet som er ødeleggende for et moderne demokrati.

EU’s redningspakke til Hellas og bidrag og støtte til og fra det internasjonale pengefondet har gitt verden tro på at Europa vil overleve. For en stakket stund. Etter en glad dag på børsen, er igjen tommelen vendt ned og markedet responderer negativt på utviklkingen.

Er det så rart, egentlig? Hva har skjedd med grekere generelt de siste ukene som gjør av vi har mer tro på at de vil legge vekk føydalismetendensene sine? Hard lut er presentert av statsminister Papandreou. Etter krav fra EU. Hva skjer? Jo «folk flest» protesterer og blir voldsomme. Generalstreik er varslet i neste uke. I protest mot av privilegiene forsvinner.

Det samme skjer i Spania. Her har statsminister Zapatero lagt fram en sparepakke som bare i år vil minske de offentlige utgiftene med ufattelige 47 milliarder kroner. Det skal blant annet gjøres ved at offentlige ansatte går ned i lønn med fem prosent. La meg ta et eksempel: Hvis man tjener 2.000 € i måneden (netto) blir det heretter 100 € mindre. Det går faktisk an å innordne seg dette. Problemet for de offentliges fagforeninger er en avtale med Staten i fjor høst som sa noe helt annet enn medisinen Zapatero nå forskriver. Javel. Trist, men synd. Men det er helt nødvendig! Vi andre, innvandrerne, har også måttet tilpasse oss et nytt, og sviktende marked. Sånn er det bare.

Er det viktigere for byråkrater i Spania å opprettholde lønnen enn å se at Spania klarer seg over krisen? Man kan undre seg. For 2. juni er det duket for generalstreik her også. På min fars 92-årsdag!

Jeg forsøker å tenke meg inn i situasjonen jeg levde i for noen år tilbake. Da jeg var fast ansatt i en trygg jobb. Med høy gjeld og alt som hørte med. I Norge. Ville fem prosent ha vært avskrekkende? Hvordan hadde jeg reagert? Jeg tror faktisk at jeg hadde hatt nok sosialistisk tankegang i meg til å tenke på fellesskapet. Dessuten hadde sikkert reisetrangen jeg den gang hadde avtatt kraftig på grunn av Eyjafjallajökull…

Et felles løft, en gedigen jobb for fellesskapet, venter. Dette blir en kraftprøve på hvor lurt det er å gå i takt….

Del dette:
13 mai

Spansk arbeidsliv med brukket rygg

4 millioner arbeidsløse – 17,4 % – mer enn det dobbelte av gjennomsnittet i øvrige EU-land.

Dette er de dystre fakta ved utgangen av mars 2009. Arbeidsledigheten steg med 802.800 i 1. kvartal i år. Det er den høyeste kvartalsvise stigningen på 30 år. 

Bygg- og anleggsbransjen er hardest rammet etter at byggeboomen fikk en brå slutt i løpet av fjoråret. Ledigheten rammer i sin tur andre yrkesgrupper, først og fremst servicenæringen.

Den spanske regjeringen har etter hvert kommet med tiltakspakker. Hver kommune i landet har fått sysselsettingsmidler til igangsetting av prosjekter som skal skape midlertidige arbeidsplasser. En kommune som Torrevieja på Costa Blanca, med rundt 100.000 registrerte innbyggere, har mottatt rundt 25 millioner euro. De foreløpige beregningene tilsier at prosjektene som skal igangsettes i denne kommunen vil skape 1500 jobber, først og fremst i byggebransjen.

Denne uken har statsminister Zapatero lagt på bordet rundt 1 milliard euro bare til turistindustrien. Bilindustrien får også sitt. I tillegg skal små og mellomstore bedrifter få skattelette hvis de beholder, eller øker, antall ansatte.

 

Arbeidslediges vilkår 

De arbeidsledige i Spania får 70 % av lønnen i arbeidsledighetstrygd de første 6 månedene. Deretter 60 %. Varigheten avhenger av hvor lenge ansettelsesforholdet har vart. Maksimal tid er 24 måneder. Så skal det også bemerkes at det ikke er uvanlig at arbeidstakere bare har kontraktfestet noen få arbeidstimer per uke. Det koster nemlig skjorta i avgifter å ha folk ansatt på heltid. Dermed blir også trygden tilsvarende lavere.

Har man arbeidet i 12 måneder hos en arbeidsgiver, får man rett til én måned arbeidsledighetstrygd.

Når de pengene tar slutt, kan man få 350 euro i sosial stønad i tre måneder. Så er det slutt. 

Kirken og andre veldedighetsorganisasjoner har allerede igangsatt kampanjer for å samle inn penger til de som lider mest. Og det vil bli mange etter hvert. Ledige utviser dessuten stor kreativitet i å skaffe seg inntekter. Vi har registrert tilbud på kroppsdeler, diverse kriminalitet og tigging, blant annet. Det er stor grunn til å tro at nøden gjør at mange tyr til midler de overhodet ikke kunne tenkt tanken på tidligere. Narkotikasmugling og salg er ett eksempel. Spania er et stort mottakerland av narkotiske stoffer fra Sør-Amerika.

 

Hvordan spansk arbeidsliv fungerer 

Blir man syk, har man mulighet for sykepenger i 18 måneder. Dette utgjør 60 % av lønnen. Det samme gjelder her, som med arbeidsledighetstrygd, at grunnlaget utgjør de inntektene som er oppgitt til myndighetene. 

Man har 30 feriedager i året + 14 dager til lokale eller nasjonale fiestas. Alle offentlige feriedager/fiestaer som faller på en søndag, blir lagt til mandagen etter. 

Kvinner får 16 ukers fødselspermisjon. 

Minstepensjonen i Spania er for tiden 840 euro. 

Har man først klamret seg til en kontrakt og en fast jobb, er man sikret. Får man oppsigelse er nemlig arbeidsgiver forpliktet til å betale lønn i inntil tre år. Dette avhenger selvfølgelig av hvor lenge vedkommende har vært ansatt. 

Ordningen medfører et usedvanlig slapt forhold til jobben. Produktiviteten generelt i spansk arbeidsliv er lav.  Dette må utgjøre en alvorlig trussel mot velferd og konkurranseevne for landet som helhet.

Samtidig har spanjolene en velsignet avslappet holdning til det meste. Som antakelig er forklaringen på den relativt høye levealderen etter hvert. Menn lever i gjennomsnitt 76,96 år, og kvinner 83,48.

Snaue 30 år etter Francos død er demokratiet Spania utsatt for sine største utfordringer på mange år. Hvorvidt sosialistregjeringen får fortsatt tillit etter finanskrisen, gjenstår å se.

Del dette: