4 aug

Steder jeg alltid har hatt lyst til å dra til – ønske nr 1

Vi blir oppmuntret til å drømme. Gjennom tabloidaviser og ukeblader. Gjennom trash-TV og reiseguider. Nå skal jeg røpe hvor jeg alltid har hatt lyst til å reise.

Bildet er lånt av World Adventurer
Bildet er lånt av World Adventurer

I utgangspunktet er jeg skrekkelig hjemmekjær. Men når jeg pakker kofferten, er jeg kjempegiret på å nå reisemålet. I år har jeg til og med kjøpt ny koffert. Min gamle var utrangert, etter 20 år i tjeneste.

Hva er så mine ultimate reisemål?

I en serie bloggposter vil jeg peke på drømmestedene for meg på jord. Noen er mer oppnåelige enn andre, men foreløpig er de fleste altså bare på drømmestadiet. Bli med å drømme du også!

Sør-Amerika er kontinentet. Jeg har vært der før. Og opplevd at det ikke akkurat var tilpasset moderne turisme. Men jeg ønsker heller ikke det. Da jeg var der, (jeg kunne nå ha sagt «sist jeg var i…», men sannheten er at jeg kun har vært i Sør-Amerika en gang), mellomlandet vi i Caracas i Venezuela, og fløy videre til Isla de Margarita. En øy midt mellom ingenting og Karibien. To fantastiske uker, men for mitt vedkommende ble det mest sol og bad. Det var det som var behovet den gang. Neste gang vil jeg gjerne utforske mer. Og da er ikke denne øya tilstrekkelig, selv om den har fire forskjellige klimasoner.

Jeg har mest lyst til Cuba. Og jeg er inkonsekvent nå. Cuba er IKKE Sør-Amerika! Men likevel en drøm for meg! Folket, kulturen og atmosfæren.

Deretter vil jeg til Brasil! Jeg har en journalistkollega som bor og jobber i Brasil. Derfor tror jeg at vi vil få en uforglemmelig opplevelse i et skummelt land. Blant kriminelle og gode. Selvsagt skulle jeg også ha sagt at jeg vil besøke regnskogen. Men det vil jeg ikke. Jeg er ikke modig nok. Jeg tror det er for mange ugreier der. I form av insekter og andre dyr…

Hva er det som trekker meg til Sør-Amerika? Jeg tror det handler om det opprinnelige. Om urbefolkning. Og mennesker som har klart seg gjennom politiske kriser og naturkatastrofer. Og så kommer det godt med å ha bodd noen år i Spania. Da har man noen ord å prate med.

Når reiser vi?

Det finnes ingen konkrete planer om det. Blir det da noe av? Desto mindre konkret, jo mindre sjanse for at det blir noe av. Men drømme kan man jo alltids. Og om få år er man heltidsdrømmer.

Hvor går din drømmereise?

Del dette:
25 okt

Hvordan stoppe forfallet?

Når jeg rusler gatelangs i Spania eller her på Gran Canaria, forbløffes jeg stadig av all søpla som ligger strødd. Fra biler som kjører forbi flagrer det også emballasje, tomme brusbokser eller flasker. Hvorfor?

Europatouren 2008 016

– En bil som bare er satt der. For noen år siden…

Jeg begynner å lure på om kulturen i sør-Europa er annerledes enn der vi kommer fra. Du finner sikkert det slik andre steder i verden og, men jeg konsentrerer meg om de stedene jeg er kjent med.

I en del år ferierte jeg hver sommer i Hellas. Selve kulturens vugge. Jeg har gått i fotsporene til Pythagoras og store greske filosofer, og følt at jeg nærmest har vært på hellig grunn. Når jeg kom over den overveldende tanken, begynte jeg å se meg om på en annen måte. Overalt var det historiske bygg som sto og forfalt. Bare i Athen har moderne luftforurensning gjort utrolig stor skade på Akropolis og andre historiske bygg. Sammen med det bygningsmessige forfallet er det også påfallende lite vedlikehold av veier, grønne pletter og ting som kan forskjønne området. Det forfaller det også.

Er det ikke kultur for å ta vare på det man har i disse landene?

Vi bor i en liten kanarisk pueblo. Der man i gamledager hadde stor kompetanse på tomater. Det man ikke visste om tomater her, var ikke verdt å vite. Det inspirerte Sørensen til å tenke på om man kunne få til en årlig tomat-dag, der gamle dyrkningsmetoder, oppskrifter og alt kunne deles. Men faktum er at kompetansen er borte. Overleveringen til neste generasjon har feilet.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Dette er bare ett eksempel på hvilken katastrofal utvikling vi er en del av. Kunnskapen som gjennom alle tider er formidlet videre fra far til sønn, fra bestemor til datter, er i ferd med å bli borte.

For et fattig folk vi blir!

Dermed forsvinner også evnen til å ta vare på det vi har nå. Det er ikke så farlig å kaste plastflasken ut av bilvinduet. Man har ikke peiling på hvilken skade den gjør for naturen, rett og slett. Akkurat dette burde jo være pensum på skolen også…

Hva slags ansvar tar du for å ta vare på kunnskapen og bringe den videre? Enn si det du ellers forvalter?  Jeg trenger noen oppmuntrende eksempler. Jeg vet at de finnes, men det var ikke de dette innlegget skulle handle om.

Del dette:
11 jun

Min spanske overgang

Dette er et innlegg som jeg skrev i 2007, etter at vi hadde bodd i Spania i ett år. Det ble publisert i nettmagasinet overgang.no.

Livet består av valg. Noen valg er enklere enn andre. Etter fylte 50 gikk jeg helt klart inn i en ny ungdom. Barnebarn var på plass og måtte nytes og besøkes.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Sørensen dukket opp som troll av eske og ga med sitt blotte nærvær illusjoner om at det finnes en god måte å gå alderdommen i møte på. Sammen. Når sant skal sies var det kanskje ikke så mange flere ungdomstegn, men det holdt! Til å holde motet oppe, og gå på et nytt tiår i livskransen. Alternativet ville for øvrig vært uhørt.

Sørensen viste seg å ikke være en illusjon. Omtrent det første vi gjorde var å si opp abonnementet på selvangivelsen og medlemskapet i ligningskontoret. Ikke at vi begynte å jobbe svart, men vi meldte overgang til Syden. Nærmere bestemt Spania. I skrivende stund har vi passert halvannet år med botid ved Middelhavets bredd. Vi begynner så smått å snakke om sølvbryllup. Det er bare 24 år igjen, og med vårt livsmot og ungdommelige vesen, blir det en smal sak å oppnå, tenker vi.

For ved Middelhavet holder vi oss unge og slanke. Alt som var av stive skuldre, vonde hofter og snev av manglende kontroll på blodsukkeret, er nå i sin skjønneste orden.
– Muy bien, todo es muy bien, kunne min elskelige spanske fastlege konkludere etter halvårsprøver av både lever, nyrer og andre organer forleden dag. Ikke at jeg hadde trodd noe annet heller, jeg er i mitt livs form! Takket være golfen og treningen hos brødrene Ballisto, og Sørensen. 

Garanterer deg rimeligst og beste bil etter dine kriterier. Hvor som helst. Klikk her.

Vi kommuniserer ganske godt, legen min og jeg. På forhånd har jeg lest meg opp på nyttige spanske gloser. Dertil vet jeg at han har noen få engelske gloser på lur hvis vi skulle bli totalt opprådde. Og alt er gratis. Legebesøk, blodprøver, sårskift og det du trenger. Medisiner kan jeg enten kjøpe direkte på apoteket, eller få på resept. Sistnevnte gjør et ubetydelig inntrykk på lommeboka.

Vi kommuniserer godt Sørensen og jeg også. Særlig ved den hellige morgenstunden på frokostterrassen vår. Med te og kaffe. Ikke at vi sier så mye, bestandig, men vi sukker godt og lenge, og oppdaterer hverandre på dagens gjøremål. Samtalene om livet, døden og kjærligheten, er det som oftest jeg som bringer på bane, med tilsynelatende akklamasjon fra Sørensen. Helst om kvelden foregår dette. Ved det samme bordet. Da tenner vi levende lys, har cava i de høystettede glassene og lever godt. Vi lar ikke et eneste øyeblikk av nytelse unnslippe.
Hvordan kan det gå til, spør du kanskje. 

Jeg vet at vi fokuserer kraftig på vårt gode liv. Med ryggsekken full av minner og erfaringer, kan man alltids ta fram noen eksempler som ikke er til etterfølgelse. Og lære av dem. Det er heller ikke så vanskelig å fokusere positivt her nede. Nå i oktober teller vi stadig opp noenogtyve grader, har fortsatt shorts og t-skjorte som daglig antrekk, og hvis vi virkelig vil, kan vi kaste oss ut i Middelhavet og forfriske våre brune legemer. For brune er vi jo, året rundt. Ikke ferie-i-syden-brune, riktignok. Det passer seg ikke for oss som bor her. Vi tenker jo tross alt på rynker og andre aldringstegn fremskyndet av for mye sol. Men passe brune. Nok til at familie og venner blir tilstrekkelig misunnelige når de ser bilder, eller vi kommer på besøk midtvinters. 

Det er for øvrig de som oftest kommer hit. Vi er blitt utrolig populære etter at vi meldte overgang. Når de kommer anstigende med sine solbriller og nyinnkjøpte sommerantrekk, henviser vi dem til vår uavlatelig rengjorte og klargjorte gjesteavdeling. De oppfordres sogar til å delta i den hellige morgenstunden på frokostterrassen. I morgenkåpe. Som selvfølgelig er til utlån i gjesteavdelingen. Det er hyggelig med besøk!

Nordmenn i Norge har sine klare formeninger om oss som bor i Spania. Vi er trygdemisbrukere, alkoholikere og driver dank på den norske stats bekostning.
Sørensen og jeg er ikke sponset av noen, vi. Her driver vi vårt stadig voksende konsern og tilbyr tjenester til de som vil ha. Og det er det nok av etter hvert, heldigvis. Ikke jobber vi svart heller. Vi holder oss med en durkdreven forretningsfører som sørger for at vi betaler litt skatt og moms og avgifter som hører til et moderne forretningsliv. For selv om jeg snart kan begynne å si at jeg snakker litt spansk, ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å studere spansk lov på noen år. Ei heller forstå det spanske byråkratiet fullt ut. Derfor er forretningsføreren et must.

På booking.com finner du gjestenes omtale av hotellet. Gull verdt ved din neste bestilling.

De fleste vi har snakket med etter at vi flyttet gir uttrykk for at vi har gjort det de drømmer om. Vi lot drømmen bli virkelighet. Det er bortimot en menneskerett å forfølge sine drømmer. Og dette livet medfører goder vi ikke ante så mye om: Vekkeklokke er et remedium vi nå kun har til pynt. Arbeidsdagen er innrettet etter hvordan det passer oss, og fritiden tilbringes for det meste ute. Vi golfer! Jeg begynte etter at vi kom hit, og er på ingen måte klar for de store, internasjonale turneringene. Det vil i praksis si at jeg aldri kommer til å spille sammen med Suzann Pettersen. Ikke Sørensen heller, men han er skrekkelig god da, sammenlignet med meg. Uansett har vi stor glede av det, på hvert vårt nivå.

Om vi savner lutefisk og lefse og alt dette? Nei. Vi har fått så mye annet, at lutefiskens skjelvende deilighet godt kan seile sin egen sjø.

Del dette:
16 apr

Drømmen om Sevilla

Bor du i Spania er Sevilla én av byene du ønsker å besøke.

Ikke bare er byen hovedstad i den magiske regionen Andalucía (du husker vel de andalusiske sletter, da sju. Udødeliggjort av «Edmund Bakken» i Kjell Aukrusts regi i Ni-timen på 60-tallet). Men den er også svært vakker og sagnomsust. Hvem husker vel ikke Barbereren fra Sevilla?

Sevilla er også flamencoens hjemland. Her tilbys autentisk flamenco-show på hvert gatehjørne til stive priser…

DSC_4101

Vi tok anledningen, og dro. Til Sevilla. Rundt 4,5 timers tur fra Torrevieja på Costa Blanca. På fine motorveier. Vi valgte veier uten bompenger, og tror ikke vi mistet mye tid på det.

Vi hadde bestilt hotell midt i gamlebyen, i håp om at påskeprosesjonene skulle passere rett utenfor vinduet vårt.

Alt var i musikkens tegn på dette hotellet. Har du en harpespiller i magen er det bare å prøve seg!
Alt var i musikkens tegn på dette hotellet. Har du en harpespiller i magen er det bare å prøve seg!

Vel – sentralt var det, men ikke sååå sentralt. Gaten var rett og slett for liten til å huse en hel prosesjon.

Men hotellet var absolutt anbefalelsesverdig. Amadeus & La Musica. Klassisk musikk spilte svakt i bakgrunnen da vi entret resepsjonen, og den dagen vi ankom var det faktisk en som spilte etuder av Chopin og andre. Passet bra, siden vårt rom het Chopin.

Hotellet er drevet av en familie som setter personlig service i hovedsetet. Frokosten ble servert helt fram til klokken 14, for eksempel. Og du kunne velge hvor som helst på hotellet hvor du ville ha den servert. Vi foretrakk takterrassen!

Men før vi ankom var det diverse viderverdigheter. Sevilla har altså også en gamleby, og der er gatene trange. De ble faktisk trangere og trangere jo nærmere vi kom hotellet.

Her tok vi oss fram med Mercedesen. All mulig kred til Sørensen som beholdt fatningen!
Her tok vi oss fram med Mercedesen. All mulig kred til Sørensen som beholdt fatningen!

Så trange at vi måtte rygge og finne en annen vei. Det var ikke mulig å komme seg rundt hjørnet med den fem meter lange bilen vi hadde.

Fra da bilen var parkert og til vi hentet den igjen, nøt vi livet i store mengder. Det var en vakker by! Vi tok turistbuss den ene dagen, men det var overskyet og for kaldt til å nyte ordentlig. Neste dag føltes alt annerledes. Sol og varme gjør noe med mennesker!

DSC_4076

Vi besiktiget katedralen, som skal være verdens tredje største. Den var enorm! Og man tenker alltid på hvordan har de klart det, de som har bygget. Det hadde aldri gått i dag med de lønningene…

Katedralen er magisk! Spesielt i kveldslys
Katedralen er magisk! Spesielt i kveldslys

For å komme inn og se, var det lengre kø enn å komme inn i det sixtinske kapellet i Roma, så vi ga opp det prosjektet.

Sevilla har hatt verdensutstillinger to ganger. Første gang i 1929. Da ble Plaza de Espana bygget. Det er et eventyr av en bygning med en vakker park. Her er det så stille! Fjernt fra storbyens larm kan du ro i kanalene eller ta en sykkeltur. Eller rett og slett vandre. Et betagende sted!

Plaza de Espana var vakkert! Ferdig til verdensutstillingen i 1929
Plaza de Espana var vakkert! Ferdig til verdensutstillingen i 1929

Siste gang, i 1992 ble det påbegynt mange flotte byggverk som i dag ser øde og forlatte ut. Det er ikke tatt vare på i det hele tatt. Temaet for utstillingen var infrastruktur. Tja, hvor ble det av den?

Å spise og kose seg hører med til en skikkelig ferie i Sevilla. Det kryr av steder, som nesten alle er anbefalte i følge TripAdviser. Man skal kanskje ta de anbefalingene med en klype salt, men faktum er at det er så mange restauranter i gamlebyen at de trenger å skjerpe seg for å henge med.

Sangria er et godt følge i varmen
Sangria er et godt følge i varmen

Vår elskelige hotellfamile kunne også fortelle at det popper opp nye hoteller stadig vekk i gamlebyen.

Det er ikke mange steder du kan sitte ned i salongen og spille på flygel eller piano mens du nipper til en sherry on the house, tror vi! Og takterrassen var betagnende også om kvelden.

 

Del dette:
28 jul

Hvem skal stelle mor?

Ragnar Thorseth – eventyreren, vet du – har fått seg en ny kone. Hyggelig det! Etter å ha hatt en stygg ulykke og blitt helt arbeidsufør.

Kona er 28 år yngre, og kommer fra Thailand.

Thorseth anbefaler alle å gjøre det samme. Det finnes en grense for hvor unge disse konene kan være mener han, men 30 års aldersforskjell er helt greit.

Den gamle eventyreren slår et slag for fornuftsekteskapet. Der han, gamlefar, har en ung og sprek kone som kan ta seg av ham når han nå blir mindre og mindre sprek, og rett og slett gammel, etter hvert. Han er 65 år nå, men altså ganske preget av fallulykke for noen år siden.

Men hvem skal ta seg av henne, da? Når hun blir gammel? Når hun har pleiet ferdig Thorseth er hun vel strengt tatt for gammel til å bli tatt til hustru i et nytt, norsk ekteskap, der en gammel mann, som ikke kan greie å leve med en jevnaldrende, norsk kvinne, trenger en ny kone til å ta seg av ham.

Dette er mannssjåvinisme på høyt nivå. Og damene selv er med på det. De ønsker seg en rik mann som kan forsørge dem, og hele slekta, som er igjen i Thailand. Da er alder ingen hindring. Og de er jo ikke så godt vant, så om mannegrisen er både ekkel og slem, holder de likevel ut. Jeg mistenker ikke Thorseth for dette, men man har lest om mange slike forbindelser, der kvinnen angret bittert på de grønne skogene og gullet som ble lovet.

Jeg kan altså ikke forstå at norske menn skal adoptere kulturen fra Østen ved å behandle sin hustruer som hushjelp og omsorgsarbeider.

Del dette:
13 des

Videreføring av liv

Furulegger, eller Blå skog av Finn Emanuel Olsen

I dag mottok jeg arvegods fra Norge. Kjente og kjære gjenstander som minner meg om gode dager. Juleselskaper, en nynnende bestemor, et overdådig sølvbryllupsfeiring og kjente bilder og malerier å hvile blikket på i barndomshjemmet.

Ukjent motiv, og ukjent kunstner

 

 

 

Det var med andakt og nesten overivrig barnslighet jeg pakket opp det ene klenodiet etter det andre.

Det kom helt fram, bortsett fra ett fat. Det får vi si er godkjent nedover trafikkerte Europaveier. Eller kanskje det skjedde på humpete, norske veier. Alt var i hvert fall pakket svært godt inn! Min sønn sto for pakking og frakt til flyttebilen. Scan Iberica sørget for trygg transport til Spania.Vi møtte sjåføren på avtalt sted og ankom to minutter før han kom. Snakk om taiming!

Det var så godt å få det i hus. En verdifull historie følger disse tingene. Jeg er glad for å kunne gå og se på maleriene, bruke serviset og tenke på mor og far. Videreføre mange års historie. Og ikke bare til glede for meg, men for alle som gjester oss heretter. På Julaften i år har vi dertil egnede fat både til surkål og rødkål!!

Rosenthal service til 18 stk. Her blir det selskaper!!

 

Del dette:
4 nov

Også du, min bror Contador

Det har vært kjent en stund, men sannheten kryper først nå inn i venene til spanjolene. Flaggene fjernes ett etter ett fra balkonger. Skuffelsen over sykkelhelten er total. Få setter lit til hans noe desperate forklaringer om hvordan det kunne finnes spor i hans ellers ubesudlede blod.

Det er vel ikke tvil om at Spania er et ungt demokrati. Det er en god del som fortsatt tar snarveier for å oppnå posisjoner og egne fordeler. Vi ser det tydelig i politikken og det skjer helt sikkert i næringslivet, selv om de ikke har vært gått etter like mye i sømmene.

Åpenhet er eneste vei til et rent samfunn. Man får aldri til det 100 prosent, men det må være målet.

Makt har vært forbundet med privilegier i Spania, som i mange andre land. Noen tror at det fortsatt er slik. At man, fordi man har en posisjon i politikken, kan tillate seg ting. Privilegier som kommer dem selv og familie og venner til gode.

Et sykdomstegn. Bare ved en politisk styring som setter søkelyset på denne problematikken kan det bli bedre. Det vil si PSOE i Spania. De har heller ikke vært fri for påtaler og skandaler. Men grunntanken strider i mot borgelige privilegier. Det er det som er medisinen i Spania nå.

Vi ser at Obama etter to år har fått motbør fra tvilende amerikanere. Hva tror de egentlig det er mulig å oppnå på to år? Obama har jobbet hardt. Innenriks. Dessuten har han hatt et navn å ta vare på utenriks.

Det er, etter min mening. et tegn i tiden, at politikere i posisjon gis meget begrenset tid til å etablere et nytt system

Jeg kan sammenligne med et regime jeg kjenner godt. Kultur, kor. Å danne et kor, skape musikk, tar tid. Det skal skapes tillit, innføres nye måter å dirigere på, bokstavelig talt, og sluttproduktet skal bli spiselig for de fleste. Det skjer ikke. Får man til musikken er det likevel bare noen som liker den.

Nå kom jeg langt utafor Contador her. Men han er vel også langt utafor….

Del dette: