2 aug

Lang, lang rekke – ingen ut av rekka går

Køkultur i Spania er fasinerende greier. Det hersker en stilletiende disiplin over rekkefølger og dertil hørende represalier hvis noen avviker fra standarden.

 

– Legesjekken foregår på eget kontor, men blodprøver tar vi på løpende bånd i Spania!

Et par ganger i året må jeg ta blodprøver. På mitt lokale helsesenter foregår det på en avsindig problemfri og effektiv måte. Mens man i Norge gjør sånt inne på et lukket kontor med alskens remedier, foregår det slik i Spania:

Du får en rekvisisjon fra fastlegen din. Med liste over alt som skal sjekkes via blod. Skal urinen inkluderes, får du med deg dertil egnet beholder for dette.

Hos oss er det i alle fall slik at alle får beskjed om å møte til klokken 08.00. Jeg har skjønt at jo tidligere jeg møter opp, desto lengre fram i rekka kommer jeg. I dag var jeg der 15 minutter før tiden, og ble nummer fem. Sikkert takket være det sparsommelige antall varmegrader på den tiden av døgnet. Med mildere luft, kunne jeg fort blitt nummer 20, selv om jeg møtte så tidlig.

Som oftest er det veldig taust i denne køen, i motsetning til andre køer man kan oppleve. Det er tidlig på morgenen, og vi kommer fra øst og vest, fra sør og nord. Få kjenner hverandre. Senere på dagen, på postkontoret, eller hos legen, for den del, går skravla. Da har man varmet opp, og er innendørs. Da hender det at noen forsøker å snike også. Det er uhørt, og blir straks og med en gang høvlet ned på. Av selvbestaltede køoppassere. Men på morgenkvisten, utenfor legesenteret, er det stille.

Så toger vi inn, da. Når de låser opp døren. I dag var man nokså sikker på at det ikke kom til å finnes synlig blod, for øvrig. Så gjennomfrossen var man etter bare 15 minutter utendørs i den kalde, fuktige lufta.

Først leverer man urinprøve og rekvisisjon. Så får man med seg rekvisisjonen med pålimte strekkoder og vises inn til prøvetaking. Der er det ingen unødvendig diskresjon å øyne. Fem eller seks båser der det stikkes over en lav sko. Det hele er over på tre minutter.

En gang opplevde jeg at en ble besvimelsen nær etter blodprøvetakingen. Det hender det jo at noen blir. Itte no’ knussel! Han ble plassert i en kontorstol og trillet 200 meter ned i gangen til sykestua. Ved siden av køen. Så dizzy som vedkommende var, hadde han sikkert ikke noe vondt av det…

Effektivt, ja! Bare en glede, faktisk. Man liker å få rask behandling! Stikke kan de også!

(bloggposten er tidligere publisert på en annen bloggplattform, men gjelder like fullt i dag).

Del dette:
22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:
1 okt

Seks minutter!

Det var det jeg fikk! Seks minutter! Etter å ha forberedt meg i ukesvis, og terpet på spanske formuleringer, som var helt greie. Helt forståelige. Men det ble altså med seks minutter!

DSC_5255

– Ny resept er i havn. To medisinsorter færre enn før. Yuhuu!

De som har fulgt meg har lest om mine begredelige bekjentskaper med kanarisk helsevesen. Jeg gråt mine modige tårer mer enn en gang da jeg kom ut fra Centro Salud i Arguineguin med uforrettet sak våren 2015. Etter ni år i Spania var det komplett umulig å få til en regelmessig avtale om utdeling av resepter på verdig vis. Altså hva JEG mente var verdig. Derfor mine tårer.

Det jeg har tatt inn over meg etterpå er at mange utlendinger kommer til Gran Canaria hver vinter. De oppsøker offentlig spansk helsevesen for å bli traktert med medisiner og behandling. Uten sikkerhetsgaranti. Det vi snakker om der er helseflyktninger i bokstavelig forstand.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Men jeg hadde tross alt jobbet og betalt skatt i mange år…

Nu vel. Det ordnet seg til slutt.

Så flyttet vi til en annen kommune, og i dag var tiden inne for å oppsøke min nye fastlege for å ta opp greier og ugreier og be om nye resepter. Sistnevnte var greit. Det hørtes ut som en vanlig prosedyre. Etter at han hadde spurt meg om livsløp og levesett. Ingen ting å skjule der. Jeg er stolt hver gang noen spør meg om jeg røyker. Nehei! Det er SEKS år siden jeg sluttet! Han spurte om jeg drakk alkohol. Ja, sa jeg. Vin. Greit! Og mosjon. Jada. I helgene. Der VET jo jeg at jeg kan bli bedre.

Men altså. Aldri har jeg møtt med bedre selvtillit på legekontroll enn i dag. Med blodsukker som en unghingst. Det gjorde, merkelig nok, ikke stort inntrykk på doktor’n. Ikke før han begynte på reseptblokka. Da kuttet han ut både det ene og det andre, og erstattet noe.

Resultatet er at jeg nå har kvittet meg med to sorter medisiner. Det høres sikkert helt meningsløst ut for de fleste, men det betyr masse for meg! Jeg er lei av å telle piller! Kanskje han neste gang – om et halvt år eller så, foreslår at vi tar noen nye blodprøver… Det var det jeg reagerte på, at han bare godtok mine tolkninger. Greit. Dr. Ødegård i Lunner gjorde det. Men en villt fremmed doktor på Gran Canaria? Kanskje jeg utstråler en hemmelig kompetanse?

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Eller så kan det hende at det faktisk er det faktum at han kun hadde seks minutter til rådighet. Det kan være den hele og fulle sannhet. Jeg har aldri ventet så kort tid for å komme inn til en lege noen sinne. Det er jo flott. Men det var faktisk mer jeg hadde på hjertet i dag. Sorry Diana! Du får vente noen uker før du får helseattesten! For ikke å snakke om et par andre ting. Det er jo litt skummelt da. Tenk om man tror man feiler noe alvorlig? Og så går minuttene? Hm, det var greit å komme inn til tiden, men ikke greit å måtte bestille time kanskje en eller to ganger til før jeg får svar på mitt.

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
24 aug

Konkurrenter i blodtrykk og annet

Mens Sørensen har vært på sin 7-årlige helsesjekk med blodtapping, er jeg litt mer under hyppig oppsikt av helsevesenet. Skjønt her er det fullt mulig å lure seg unna, om man tør…

Measuring glucose level
– Sånn måler man blodsukkeret til hverdags, for deg som ikke vet det. Bildet er lånt fra Diabetes-info.

 

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Da vi flyttet til Gran Canaria i januar var det med nød og neppe at fastlegen slapp meg av gårde. Som mangeårig diabetiker med god kontroll på blodsukkeret, hadde det skjedd saker og ting det siste halvåret som ikke så bra ut på testene. Det var høyst betimelig å starte med insulin. Etter 15 år med kostholds- og tablettregulering av blodsukkeret.

Men, fordi innføring av insulin trenger tett oppfølging den første tiden, sendte han meg til Gran Canaria med streng oppfordring om å være i aktivitet, spise ordentlig og i det hele tatt.

Det har vært ganske stressende å få fastlege her på øya. Ingen ting fungerer som på fastlands-Spania, og jeg påstår at man ligger minst fem år etter i utvikling her.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Da jeg omsider, etter flere ukers gråt og tenners gnidsel, endelig løste koden for hvordan man skaffer seg fastlege her på øya, fikk jeg nye tabletter og beskjed om å komme igjen og måle etter tre måneder. Blodsukkernivået var fortsatt høyt, men ikke sååå høyt. Sa de. Jeg er ikke enig. Det er ikke bra å gå med så høyt blodsukker som jeg har målt det siste året, over tid.

Nuvel. Det er her konkurransen med Sørensen kommer inn i bildet. Vi bestemte oss at vi etter sommeren skulle satse på et nytt regime hva gjelder kosthold. Vi har vært i god aktivitet helt siden vi kom, så den skal bare videreføres.

Nå gjelder det lavkarbo igjen. Og på to uker har blodsukkeret allerede vist en pen nedgang. Sørensen viser fram magen sin hver dag, og man kan faktisk se den er betydelig mindre allerede.Vafler er ikke lenger attraktivt. Ei heller vanlig restaurantmat. Forrige søndag spiste vi ute. Reker og avokado. God helsekost! Det har vi til hverdags også!

Hurra for helsen og muligheten til å bestemme sjæl! Spør jeg legene her om dette kostholdet, er de helt i mot. Akkurat som norske leger var for noen år siden. De kommer vel etter her også. Men jeg vet at det kun er en ting som gjelder om man skal få god kontroll på blodsukkeret (som diabetiker) – nemlig å spise mindre karbohydrater. Det er så innlysende at det er helt banalt.

Hva sverger du til når det gjelder helsen?

——————————————————-

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
23 jul

Hvorfor betale overpris?

Nordmenn i Syden går ofte til skandinavisk talende frisører, leger og tannleger. Begrunnelsen er selvfølgelig språket. Men det er hårreisende å ikke støtte spanjolenes tjenester, er det ikke?

Muy bien, og til en pris jeg før har kjent til kun av omtale.

– Muy bien, og til en pris jeg før har kjent til kun av omtale.

Vi har flyttet ut av turistmaskinene og inn i en liten kanarisk by med et vell av barer og forretninger samt andre tjenestetilbud.

I går var jeg hos en frisør jeg fikk anbefalt hos min nye negledame. Ikke at han var billigst, men best. Jeg møtte opp, og håpet i mitt stille sinn at han kunne litt engelsk. Mitt ordforråd på spansk innen hår er ikke så velutviklet.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Nei, han kunne ikke engelsk. Vamos a vér! Jeg fikk forklart det meste med ord og fakter, og han så jo hvordan håret mitt så ut fra før, så han la i vei. Og resultatet ble akkurat sånn jeg ønsket det.

Prisen?

12,50 euro! For vask, klipp og føn. Jeg tror ikke det vil gjøre særlig inntrykk på lommeboka den gangen jeg skal stripe det heller. Fabelaktig. Og jeg blir jo bare bedre i spansk av dette også! 

Har vært hos en dansk tannlege i dag, må innrømme det. Og hvilken tannlege! Han anbefalte å trekke de fleste tennene… Neida, men det sto ikke så bra til faktisk. Har lagt meg til den uvanen at jeg skjærer tenner. På dagtid. Begynte med det for mange år siden da jeg måtte holde ut en urimelig kollega i samme rom hver dag… Dette gjør at tennene nå løsner, plomber sprekker, og i det hele tatt. Jeg må rett og slett slutte med den skjæringa. Hvordan gjør jeg det?

Hele tiden i Spania har jeg gått til spansk helsevesen. Jeg bor jo her, og betaler trygdeavgift til den spanske stat hver måned. Har hatt med meg tolk et par ganger, men ellers har jeg klart meg. Og det er mye bedre å ta med seg tolk enn å oppsøke private helsetjenester som koster det hvite i øya. Unntaket er selvfølgelig de som er på ferie og har reiseforsikring. Eller på langtidsopphold og har tilgang til akutt legehjelp på det europeiske helsetrygdekortet.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell for å gå til frisøren i Spania.

Om det går an å drive frisørbutikk med moms og skatt til den klippeprisen? Jeg vet ikke, men forutsetter at min frisør har sine sakser i orden. Det er ikke min business.

Har du flere unnskyldninger for å bruke skandinavisk frisør eller lege?

———————————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette: