6 jan

Jeg har lest Fyllik

Julie sendte meg boka si før jul. Jeg fikk den tidsnok til å legge under juletreet. Jeg pakket den opp, og begynte å lese. Momentant. Eller etter at julekvelden var over da. Det får da være måte på.

Hentet fra Tanum
Hentet fra Tanum

Kjære Julie! For en reise du har hatt! Og tatt oss med på! Jeg har med den største varsomhet tråkket inn i ditt liv, og nesten bedt om unnskyldning av og til. Du har vært så ærlig at det er nesten ikke til å tru! Du har invitert på all skam og dritt som kan finnes. Og så er det ganske sikkert at du ikke nevnte alt også.

Du vet at jeg søkte kontakt med deg fordi min bror tok livet sitt. Etter mange år fylt av rus. Jeg fikk svar på en del da jeg snakket med deg etter at han var død. Men jeg tenker at det var så ekstra trist at han ikke klarte det!  Du hadde en vilje som jeg ikke har opplevd hos andre misbrukere. Og jeg har jobbet med en del. Men alt du har bydd på! Alt du har vært gjennom! Kjære Julie! Gratulerer! Det er en bragd det du har kommet ut av!

Jeg ønsker å heie på deg! For jeg vet at en dag så frister Burns (jeg aner ikke hvor er det, og om de fortsatt eksisterer) eller andre puber, mer enn det du har nå. Men hver dag er en ny begynnelse!

Følg Julie på bloggen hennes.

Del dette:
24 jan

Diabetes – en kronisk og alvorlig sykdom

 Diabetes, eller sukkersyke, som mange fortsatt kaller det, er en livsstilssykdom, som i tillegg er arvelig. I vår familie har vi som har litt ekstra på kroppen, arvet den. Og vi får den tidligere og tidligere. Det som før ble kalt en gammelmannssykdom, rammer i dag yngre og yngre mennesker.

Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.
Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.

 

De viktigste livsstilsfaktorene er

  • inaktivitet
  • for mange kilo på kroppen
  • dårlig kosthold

Alle disse henger jo nøye sammen, for øvrig. Det er faktisk bare å begynne i en ende, så løser de andre seg etter hvert. Om man mener alvor.

For det må man faktisk gjøre, om man skal ha et godt liv med diabetes. Det skumle med denne sykdommen er at man har ingen symptomer i hverdagen. Man merker ikke at blodsukkeret er høyt. Og måler man ikke, kan man leve i denne ulykkelige uvissheten lenge om gangen.

I Norge er det sånn at alle med diabetes blir omsluttet av spesielt god oppfølging. Jeg hadde en makeløst god fastlege på Roa i sin tid. Han samtalte, uten å belære. Han oppmuntret og utfordret uten å klandre. Det var for meg en god måte å bli møtt på.

Om du ikke vet så mye om diabetes, kan du lese mer her. Det handler altså om at hormonet insulin, som produseres i bukspyttkjertelen ikke lenger virker godt nok (type 2), eller ikke virker i det hele tatt (type 1). Dermed blir sukkerinnholdet i blodet for høyt, og sukkermolekylene virker ikke lenger energifremmende, som de egentlig skal. Da er du altså i trøbbel.

Når sukkerinnholdet i blodet er høyt, over tid, øker risikoen for andre følgetilstander. Som nyresykdommer, øyesykdommer som kan føre til blindhet, nevropati i føtter og hender, dårlig blodomløp i beina, noe som øker risikoen for at sår ikke gror. Snikende symptomer, som kommer over tid.

Det er den daglige innsatsen som avgjør om, eller når, du skal få noen av disse følgesykdommene.

Jeg har i det siste året møtt en del mennesker som har fått konstatert diabetes, men som ikke tar det så alvorlig. De lever som før, og passer på å spise mindre sjokolade før de skal til legen for kontroll.

Det de kanskje glemmer er at legen måler sukkernivået i blodet de siste seks ukene, langtidsblodsukkeret (HBA1c). Da kommer det for en dag…

Du lurer ingen andre enn deg selv ved å sluntre unna. Jeg selv er det beste eksemplet på at det er vanskelig å være flink hele tiden. Men skal du kunne skeie ut litt, er det viktig å ta det igjen på mosjonsfronten. Du forbrenner flere kalorier, og jevner sukkernivået med mosjon.

Det er heller ingen god idé å vente til du kjenner symptomene, får ubehag eller direkte plager, før du tar det alvorlig. Det er jeg selv som er min beste diabeteslege/sykepleier. Det er mitt hovedansvar å leve med diabetes. Ingen andre kan gjøre det for meg.

I mange år har jeg slitt med depressiv holdning til stikk i fingeren. Det som skal til for å ta den nødvendige blodprøven for å måle blodsukkernivået. I disse perioden har også blodsukkeret utviklet seg mest negativt. Måler man jevnlig er det enklere å ta seg inn. Det er ikke den sjokoladebiten på julaften som ødelegger bildet. Men sjokoladebiten til kaffen hver ettermiddag året rundt.

Nå har jeg kommet dithen at jeg har begynt på insulin. Hele det siste året har jeg gått med altfor høyt blodsukker. Men på grunn av flytting og bytte av legekontor, har hver ny lege utsatt oppstarten. Til slutt sa jeg så klart jeg kunne (på spansk) i fra at nå var det på tide å gå fra snakk til handling. I dag er tredje dagen med insulin. Jeg skal ikke påstå at trenden allerede er nedadgående, hva gjelder blodsukker, for i går hadde vi en særdeles aktiv dag i de canariske fjell. Jeg skal fortsette å gå turer, hver eneste dag, som vi har gjort den siste måneden. For nå kan blodsukkeret mitt, takket være en penn jeg stikker i bukfettet, eller andre steder, være med på å gjøre det slik at jeg får kontroll over mitt diabetes-liv igjen. At jeg får bedre overskudd og energi, at jeg sover bedre, at humørsvingningene uteblir. Dette blir jo fint for andre enn meg også…

Foreløpig har jeg «bare» fått nevropati. Det er ubehagelig nok! Til gjengjeld fikk jeg det altfor raskt, i følge min fastlege. Det gikk bare fem år. Jeg vil ikke ha flere sidesykdommer! Og jeg skal gjøre mitt for å unngå dem!

Be om at du sjekkes for diabetes neste gang du er hos legen. Det er en enkel blodprøve som skal tas i første omgang. Mange går med uoppdaget diabetes. I flere år. Så snikende er sykdommen.

Hvordan takler du din diabetes?

Del dette:
22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:
12 jun

Så lenge man lever og har helsa

– Slit den med helsa, sier vi gjerne, eller sa, da vi ga bort bruksting, som strikkegensere eller annet.

Å bestemme hva som er viktigst i livet endrer seg fra alder til alder. Da jeg var riktig ung, og nybakt mor, var det mine innerste ønsker at mine barn skulle få det godt i livet og skikke seg vel.

De har jo det, selv om livet ikke på noen måte har vært noen dans på roser. De er blitt dem de er fordi livet har lutret dem, formet dem, etter de utfordringene og motgangene livet hadde å by på. Og formingen er ikke over. Ikke for meg heller, når sant skal sies. Vi formes og blir produkter av det livet vi lever, hele livet.

For de fleste av oss er helse en selvfølgelig ting når vi er unge. Hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og åreforkalkning er tilstander vi kun kjenner av omtale.

En sosialmedisiner sa en gang at å ha god helse betyr at du ikke er tilstrekkelig utredet.

Når vi vipper over 50-tallet og beveger oss videre, er det ofte at diagnoser blir stilt. Helt naturlig. Vår livsstil og tro på evig god helse har skylda. Samt noen dårlige gener, muligens…

Selv fikk jeg en kronisk diagnose før jeg fylte 44 år. Min diabetes syntes veldig utholdelig i forhold min venninne som på det tidspunktet allerede hadde gjennomgått sin første kreftoperasjon. Jeg hadde flere venninner som kjempet mot det samme; kreft. En kusine også.

Nå, 15 år senere, er alle de med kreft døde, og hos meg har diagnosen utviklet seg. Allerede for ti år siden kom den første følgesykdommen. Nå står nyresviktutredning for tur. Jeg er ikke lenger så begeistret for å ha fått en diagnose som er til å leve godt med. Den er nemlig ikke det. I lengden. Selv om man er flink så skjer det saker. Snikende. Og det er nærliggende å legge skylden på seg selv.

Takket være en klok og elskelig fastlege i Norge, har jeg skjønt at det ikke er så enkelt. At det ikke er min skyld. At selv om jeg er kjempeflink, så vil dette utvikle seg. Så lenge man ikke har fått rekvirert kokk på blå resept, forsetter man å skeie ut i matveien fra tid til annen.

Det forkynnes fred og gode dager om man følger lavkarboens filosofi. Jeg har selv hatt god nytte av den. Men så skjer det ting likevel. Og så får man en ny skyldfølelse. I tillegg til alle de andre skyldfølelsene man har hatt oppigjennom livet. Fordi man ikke har vært flink nok, passet på godt nok, sluntret unna, tenkt på andre ting. Etc.

Jeg har en forholdsvis godt regulert diabetes. Jeg skeier aldri fullstendig ut. Jeg går ikke amok i en sjokoladehaug, eller sukkertøypose, eller skolebrød-brett. Jeg drikker verken øl eller søte likører.

Samtidig har jeg altså diagnosen hengende over meg. 24 timer i døgnet. Jeg må huske å ta tablettene mine. Jeg tror jeg har glemt dem mindre enn fem ganger på disse 15 årene. Jeg må planlegge dagen måltidsmessig. Jeg må huske på å ta med medisiner om jeg skal være borte lenge. Jeg må antakelig også huske å måle blodsukkeret ofte…. Der synder jeg. Jeg har en sterk aversjon mot disse stikkene i min egen kropp, som skal fortelle meg om jeg har vært flink eller ikke.

Jeg har kontroll! Jeg vil leve!

Jeg har planer for å motvirke de dårlige tendensene. Etter flere år med golf, har tennis vekket min interesse. Sørensen er også med! Nå har vi lagt opp til en tennisleksjon i uka. Og jeg spiller med tennisdamer i Quesada en gang i uka. Fra nå av! Dessuten skal vi spille golf. Jeg skal trene meg opp til å GÅ 18 hull. Sist vi forsøkte gikk jeg 7. YEAHH!!

Og så har jeg kjøpt en kettlebell, dah!

Fysisk bevegelse er viktig! Jeg har ekstremt vondt i et parti der rygg forlengst har blitt til rumpe. En for kort sene, antakelig. Den er vanskelig å kurere. Men jeg VIL!

Jeg vil være oppegående og sprek! Det skal forhindre ytterligere følgesykdommer. Kanskje… I mens lever jeg! For fullt!

 

Del dette:
6 feb

Facebook ti år – verdt å feire!

Jeg har, som svært mange andre i min facebook-vennekrets, valgt å kjøre tilbakeblikk på min tid på nettstedet. Musikken! Den innbyr jo til tårer og refleksjon!

Glimt fra mitt Facebook-liv
Glimt fra mitt Facebook-liv

Men ti år på facebook er jo ganske spesielt da! Ti år på sosiale medier!

Vent litt! Jeg var da på sosiale medier lenge før dette! Jeg har en fortid som «lionesse» på dagbladchatten (2002) Blink, Nettby, og nå Facebook.

Samtidig har jeg levd mitt eget liv. Tatt avgjørelser, gjort valg, flyttet til Spania, giftet meg med Sørensen. Og er på Facebook. Som et slags hyggelig samkvem med de jeg ikke treffer daglig.

Skal ikke undervurderes!

Skal ikke overvurderes!

Jeg fortsetter mitt levende liv med de jeg treffer i hverdagen. Men gledes over de jeg kan ha kontakt med, og som ellers ville ha blitt en tåke i fortidens slør.

Thank you, Facebook!

(Dette er ikke et sponset innlegg).

Del dette:
25 jun

Hvem er helter nå for tiden?

Mitt eneste idol, Nelson Mandela, er i ferd med å takke av etter lang og utrolig tjeneste i livet og verden. Han framstår som et forbilde på mange måter, og vil bli dypt savnet av en hel verden når han om kort tid (forhåpentligvis) trekker sitt siste sukk.

Det er det vi utenforstående håper. Familien håper han henger fast i livet. Jeg kjenner godt til den tankegangen. Sånn hadde jeg det med min far også. Enda han ikke hadde betydd noe for verdenssamfunnet, av betydning.

Alle kjære som dør skaper et tomrom. Et hull i personlig historie. Noen av de som dør anses som helter. Jeg kan nevne en god del som har betydd noe i mitt liv, som jeg anser som helter. Som nå er borte. Ikke fordi de var betydningsfulle for en hel verden, men fordi de faktisk var heltemateriale. Og bautaer for meg.

I familien min finnes det nå kun én nålevende helt. Eller heltinne. Hun ble nylig 92 år, og har i alle år vær limet i vår slekt. Hun har omsluttet hvert nytt medlem i slekten med kjærlighet og omsorg. Hun har aldri vært opptatt av vår stilling eller stand, men om hva vi hadde å si i et møte med henne eller andre. At vi bidro. Ikke meldte oss ut, altså. Jeg husker godt dagen før far døde. Da var jeg på besøk hos tante Ellen. Jeg var oppskjørtet og urolig, og hun merket jo det. Hun ville ha en stille stund med meg før jeg dro tilbake til sykehjemmet. Hun ba meg synge en salme. Jeg fant denne. Og klarte å synge. Tante Ellen tok regien for første gang. Hun var plutselig den eldste. En velsignet stund.

Høgt frå den himmelske klåre

Høgt frå den himmelske klåre
Faderens auga kan sjå
|: både din smil og di tåre,
hjarta, kvi ottast du då? 😐

Om deg eit stormver vil herja,
fiendehærar deg nå,
|: han vil deg vara og verja.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Græt du, han turkar bort tåra,
klagar du, lyder han på,
|: lækjer for alt som kan såra.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Lyt du enn lengta og stunda
krona og kransen å nå,
|: lint i hans fang skal du blunda.
Hjarta, kvi ottast du då? 😐

Del dette:
24 feb

Helse i nytt perspektiv

Jeg har akkurat sittet og sett Per Fugelli i samtale med Anne Lindmo fra gårsdagens Lindmo på NRK1. La meg si det med en gang; Per Fugelli har jeg lenge hatt sansen for. Hans livsanskuelse og samfunnssyn er helt glimrende, etter min mening.

Foto: Jarle Vines
Foto: Jarle Vines

Han snakket om helse og andre oppfatninger, som fikk meg til å reflektere. I dag er det en del som lider av trenings- og kostholdsmani. Man innfører slike regimer i eget liv at det går over styr. Det blir en tvangshandling å løfte så og så tunge vekter, løpe daglige løpeturer og spise etter så stramme regler at mat ikke lenger er verken til kos eller fyller en sosial funksjon.

Dette er IKKE til forkleinelse for de som trener noen ganger i uka, og passer på hva de har i seg!!!

Fugelli pekte på at helsa stort sett er på plass i utgangspunktet for alle som lever i de heldigste landene. Vi har ingen mangelsykdommer, vi spiser vitaminer og mineraler og har frisk luft å puste i.

Det er heller ikke BMI (Body Mass Index) det kommer an på. Det har kloke hoder også funnet ut nå i det siste.

Livsstilsykdommer øker, riktignok. Og her må både enkeltmennesker, familier og samfunnet fortsatt motivere for å endre livsstilen til en mer positiv hverdag.

Innfører man de nye begrepene som definerer helsen din, etter Fugellis mening, har man antakelig kommet et godt stykke på veg der. Det var så godt sagt at jeg noterte ordrett hva han sa:

1. Verdighet/selvrespekt. Det er hvordan vi ser på våre medmennesker. Skal vi fortsette å dømme folk fordi de ikke har samme syn som oss, eller går andre veier enn vi selv ville ha gjort? Jeg snakker ikke om sunn uenighet politisk eller på annen måte. Det gjorde ikke Fugelli heller.

2. Handlingsrom i eget liv. Her oppfatter jeg det både slik at mennesket trenger å kunne ha innflytelse på arbeidslivet sitt, og privatlivet. Det handler også om å ikke være bastet og bundet av en altfor dårlig økonomi, som hindrer deg i å leve ut ditt potensial.

3. Man må ha en flokk. Vi trenger å tilhøre noen. Umiddelbart kan det høres ut som familie. Av og til er venner minst like viktige. Men sørg for å ikke være venneløs!

Jeg har stor tro på å sjekke ut disse punktene. Er de på plass, er du på god veg til en god helse. Men man må altså ikke sitte og vente på at de skal falle på plass.

Del dette:
4 feb

Hvert skritt er selve livet

– Du må tenke på eggerøre når du skal tykne sausen med egg. Det er derfor du må røre så mye, og ikke ha plata for varm.

Jeg hører enda Kirsten si dette. Mens vi fjaser og prater mellom slagene på Vistabella Golf den 30. januar.  Enda skal det gå 20 timer til hun blir borte.

Den siste uka i januar hadde vi godt samvær med mange gode venner in spe. Par som vi har møtt, som vi tenkte at kunne bli gode venner på golfbanen og ellers. Kirsten og Leif hadde vi kjent en stund, og visste at vi satte stor pris på. De var vi sammen med hver dag, fra mandag til torsdag denne uka.

Torsdag morgen var jeg litt opptatt. Jeg husker jeg så Kirsten og Leif ankomme møtestedet før oppstart på dagens golfturnering. Jeg rakk bare et  «hei» før jeg hastet videre til mine administrative gjøremål. Det var en sedvanlig turnering i Costa Blanca Golf Clubs regi. Alle var møtt opp, og var forventningsfulle til en dag på golfbanen. Været viste seg fra sin aller beste side med strålende sol og lite vind denne siste dagen i januar 2013.

Jeg skjønte at noe var galt allerede da jeg sto i PRO-shopen og skulle gjøre opp for dagens spill. Jeg hadde ventet på etternølere til dagens turnering, og skulle betale for alle. Caddie master ble kalt ut til tee one. Da jeg ankom startstedet var det fullt kaos. Spillet var stoppet. Det lå et menneske livløs på bakken. Kirsten.

Hun falt om helt uten forvarsel. Mens hun sto og pratet med de andre, tok hun seg plutselig til magen og sa: – nå skjer det noe!

Det var de siste ord hun sa. Det var ikke bevegelse på noe. Pulsen var der først. Så ble den borte, og det ble panikk. Geir tok ansvar og startet den livreddende førstehjelpen. Endelig fikk vi gjort noe. Ambulansen kom. De fikk henne i gang, men hjertet stoppet flere ganger underveis. De tok seg god tid, uten sirener, til sykehuset.

Lørdag ble hun erklært død. Uten at hun kom tilbake til oss. Alt var over der på gressplenen på tee en. Livet endte. Det ble brutalt slutt. Uten forvarsel. Jeg hadde så vondt av Leif, hennes ektemann gjennom nesten 50 år, som ble vitne til at hun bare ble borte, uten forvarsel. Utrolig vondt for oss alle, men spesielt for ham.

Kirsten, som hadde så mye kjærlighet og livslyst i seg. Med spesiell omsorg for den spesielle gutten i familien. For sine andre barn og barnebarn, og for Leif. Han har karakterisert henne som limet i familien.

Hvordan skal de klare seg?

Hun hadde i seg en måte å takle livet på som helt sikkert har preget de hun levde sammen med. Hun har i hvert fall preget meg!

Kirsten hadde mye vondt. I ledd og i pusten. Jeg, som klager over ethvert slag på golfbanen som ikke er perfekt, lærte en lekse av Kirsten. Hun var fornøyd når hun hadde klart ett eller to slag på en runde.

Jeg hørte aldri hun sa noe vondt om noen. Hun var en av disse sjeldne. Som vi ikke vil miste. Og så ble hun borte for oss.

Fred over ditt lyse minne, Kirsten!

Del dette:
27 des

Hvordan har du det?

Når svarte du ærlig på det spørsmålet sist?

Engelskmennene har lagt seg til et svar på dette spørsmålet som ligger litt nærmere sannheten enn vi ellers vil ha det til:

– Not too bad.

Ikke så verst. Det kunne ha vært bedre, det kunne ha vært værre. Ja, sånn er det vel. Sjelden at det er helt fabelaktig, eller totalt på rævva.

Hvorfor spør du?

Hadde vært ganske ubehagelig å få stilt et slikt motspørsmål. For i grunnen betyr det lite for verdensfreden hvordan Hvermansen har det. Det er en talemåte. Skal vi være ærlige, og det lønner seg, har vi hørt.

Men er det egentlig noe bedre å få høre: «jeg har det bare fint!»?

Vi er like langt.

Like langt fra hverandre.

De uforbeholdne klemmene, sannhetsordene og de inderlige blikkene, midt i julefreden, er hva som gir meg mot til å gå på et nytt år. Jeg vet jeg er sterk med et slikt mannskap bak meg.

Godt nytt år!

382875_465045446864399_921416459_n

Del dette:
13 nov

Den nye opplysningstiden

Når jeg leser nettaviser, som jeg gjør flere ganger daglig, får jeg av og til zeroen, teen eller vinen i vrangstrupen av disse utrolige overskriftene:

» Slik unngår du kviser»

» Slik får du riktig avføring»

» Slik blir du pen, lykkelig, karrieremenneske, ung, gammel, død…

You name it!

Jeg undrer meg over hvordan vi klarte oss den gangen jeg var ung… (Jeg vet, nå høres jeg gammel ut).

Vi måtte finne ut av ting på egen hånd da. Være vår egen lykkes smed. Det sto ingen tabloid artikkel da vi trengte det som mest, om hvordan vi kunne få endene til å møtes mens bleievasken kokte på komfyren.

Er livet blitt så enkelt og flott at det bare er å grave fram hypotetiske klager i avisspaltene?

Det er lite å gå på barrikadene for i gamlelandet. Det går så det gviner overalt. Det ropes om elendig eldreomsorg, dårlige lærere og høye lønninger hos flygeledere. Men sånn har det da alltid vært. I det store og hele er det helt ålreit.

Følger du alle disse rådene, ender du muligens opp med ni liv…

Derfor konstruerer man kriser. Appellerer til din presumptive dårlige samvittighet for kleshaugen som ligger usammenlagt, oppvasken som står, fordi ingen gadd å rydde den inn i maskinen, sengene som ikke er oppredd, eller andre totalt uvesentlige ting, som at du kanskje burde unne deg en ny mascara.

Slapp av, du kan trygt leve ditt liv uten innblanding fra tabloide agurker!

Del dette: