17 apr

Forfall

Det synes av og til veldig godt hvordan mennesker har det med seg selv eller hverandre.

– vi vil vel ikke at livet skal bli seende ut som et takras, vil vi  vel?

En relasjon i forfall lar også sine omgivelser forfalle. Helt bokstavelig. Som denne spøkelsesaktige installasjonen. For noen år siden var dette et majestetisk partytelt, godt festet i solid betong, med kapper og dusker og hyggelig bord og sofaer med puter. Det ble mange hyggelige kvelder med familie og venner på terrassen den sommeren.

Så kom høsten, og vinden tok tak i både tak og vegger. Eierne viste ingen omsorg for partyteltet sitt, og lot de enkelte deler rives i stykker av vær og vind. Etter en sesong var det hele ødelagt. Og nå, flere år etterpå, ser det ut som et fraflyttet spøkelseshus.

Da jeg fortalte Sørensen om at jeg ville skrive et innlegg om forfall, spurte han om jeg skulle bruke en selfie som illustrasjon. Makan til frekkhet, ‘a?! Men det ligger noe i det. Vi forfaller også, Sørensen inklusive, om vi ikke tar vare på det vi har fått tildelt som vår utrustning for livet. Jeg har skrevet ganske mange ganger om kampen for helsa. Jeg er inne i en god vedlikeholdsperiode nå. Daglige turer og kolesterol som en ungfole! Det har en sammenheng, det er jeg overbevist om! Så er dette et evigvarende prosjekt. For hvis jeg ikke tar det på alvor, kan både mitt indre og ytre bli mer og mer lik det forfalne partyteltet.

Det kan Sørensen selv tenke på, tenker jeg! Hah!

For øvrig har vi hatt vårpuss og stelt med utemøblene våre. Selv om sola brenner i stykker litt for hvert år, kan vi redde mye med varsom og vennlig omtanke. Så også mellom Sørensen og meg. Og du med dine.

God vår!

Del dette:
26 mai

Tenk om

For omtrent en uke siden skrev jeg om gressenkens fordeler. Om hvor deilig det egentlig er å være alene noen dager.

– Så lenge vi får tiden sammen…

Ikke lenge etter at jeg hadde trykket på ‘enter’ kom tankene. Jeg har flere som er blitt enker eller enkemenn de siste årene. På ordentlig. De har ikke hatt en liten stund med tid til egne preferanser. De har mistet sin bedre halvdel. For alltid. Tanken om å måtte forholde seg til en ny hverdag for alvor har slått meg disse dagene. Det vil kunne skje en dag. Jeg vet ikke når, om eller hvordan.

I dag ble jeg med på “lønningsbrus” for første gang på Gran Canaria. Noen av oss hadde valgt å samles for å spise sammen. Skjebnen ville at vi som ville spise endte opp på samme stedet som de som ville gjøre noe annet enn å spise. Hyggelig! Rundt halvparten av staben var til stede.

Da klokken rundet 21 ville jeg hjem. Jeg ville hjem før det ble mørkt. Kanskje fikk jeg ikke parkert i nærheten, kanskje skjedde det noe på veien. Alt dette fordi jeg var alene. Jeg har ikke vært vant til å være alene på snart 12 år! Da blir man litt skrøpelig. Andre ganger når jeg har hatt sosialt samkvem med kollegaer har Sørensen alltid kjørt og hentet. Nesten alltid. Og jeg har også kjørt og hentet ham da, når det har vært sammenkomster for ham. Men vi har vært der for hverandre, da. Det er poenget.

Alt gikk bra. Jeg måtte riktignok parkere laaaangt unna. Og det gjelder å huske det når jeg skal hente bilen i morgen!!

Men selv om jeg gikk inn døren alene, selv om jeg skal tilbringe disse sene fredagstimene alene, så vet jeg at Sørensen kommer hjem i morgen. Etter all sannsynlighet. Til tross for terroranslag. Til tross for sykdom og død. Han skal komme. Vi skal ta en “kommer”. Jeg skal høre på alle de flotte golfslagene han har slått. De som ikke var så gode blir ikke nevnt. Men jeg tror også at jeg får høre om gode stunder med gode kamerater utenom golfbanen.

Jeg er ikke så nøye på å gjøre så mye når jeg er alene. Jeg elsker å være hjemme. Jeg har vasket huset. Vasket opp. Lest. Vaske klær venter jeg med til Sørensen kommer hjem med alle golfklærne. Men før dette vil jeg gledes over at han er her. Antakelig.

Terror gjør mye uforutsett. Akkurat som annen unaturlig død. Noen mister sine kjære hver dag. I dag, akkurat når jeg skriver dette, husker jeg dere i min krets, som har mistet noen. Mistet sine aller kjæreste. Og jeg er trist. Fordi det vil skje oss alle. En gang. Om vi ikke er så heldige å dø først.

Vi må leve mens vi gjør det. Elske mens vi tør det. Ta sjanser på egne vegne.

Del dette:
25 mar

Nytt kamera! Nytt liv!

Etter 11 år med mitt Nikon D50, var tiden inne for utskifting.

Spørsmålet var: til hva? (Bildet er kun til illustrasjon)

Jeg sverger til NIKON. Jeg har jo tross alt lært meg disse forskjellige kodene på “hjulet” man bruker for å velge lys, lyd, mørke, natt, etc. Altså autofunksjonen… Den er den viktigste av alt. Skulle jeg liksom begynne å forholde meg til Canon sine særegenheter? Enn si Sony? De er jo helt gærne! Nei! NIKON har det vært, og NIKON  skal det værra! Dessuten hadde jeg et fabelaktiv objektiv, som går fra 18 til 200 mm (zoom).

Så ble det NIKON. D5300. Ikke det nyeste. Ikke det hippeste. Men det står jo i stil til eieren, ikke sant? Vi kan bli gamle sammen, om vi passer på hverandre ordentlig! Dessuten var det adskillig rimeligere enn det nyeste de reklamerer for, som kun kan betjenes av ingeniører.

Nå skal det sies at mitt nye også har vært innom ingeniørbransjen. Det var skrekkelig mange knapper man ikke behøver for å ta bilder. Selv for nettmagasiner, hovedstadsaviser, glansede magasiner og alt man tenker at man kan ha bruk for de kommende sesonger. Min ilske personlighet kommer fram. “MÅ DET VÆRE SÅ VANSKELIG”?

Da er det Sørensen trer fram fra intet og forsøker å løse flokene. Beundringsverdig nok, løser han de fleste. (Det er jo egentlig skrekkelig irriterende. Da har man ingen gode argumenter til neste fight).

For andre gang i mitt liv skjønte jeg brått grunnen til at jeg ikke ble fotograf. Første gang var da jeg deltok på fotokurs hos Simen Myrberget i Oslo i 2007, eller 2008. Jeg husker ikke. Jeg husker at jeg overnattet hos min nevø i Urtegata under kurset. Kanskje han kan minne meg på årstallet.

Ikke at det er så viktig å huske nederlagene. Men…

Hva skal jeg med dette, da?

Fra høsten er jeg fri fra alle åk. I form av arbeidsavtaler. Da skal jeg tilbake til det frie liv, som jeg tross alt har levd i Spania i ni år før jeg dro fluksens til Gran Canaria for 2,5 år siden. Jeg tar sjansen på en sponsoravtale med NAV. Selv om den ikke er noe å snakke om. I hvert fall om jeg hadde flyttet tilbake til Norge. I Spania klarer jeg meg godt. Og sammen med Sørensen blir det jo enda bedre. Og sånn skal det fortsette!

Så skal jeg ta bilder som tar pusten fra deg og andre. Det kan være at investeringen var verdt det! —-

Del dette:
18 mar

Om å være beredt – på været

Det har vært meldt tunge regnbyger på Gran Canaria i dag. Oransje varsel er tunge saker!

Cruce de Arinaga – litt nord for flyplassen idag. Foto: Gran Canaria TV

Som vanlig, når disse varslene kommer, gjør jeg meg forberedt på uvær og ekstraordinære situasjoner. Som at vi har handla inn mat før regnet setter inn. Har gått med søppel, og andre nødvendigheter. Jeg har vært på alerten i hele dag! Det var meldt uvær! På hele øen!

Ikke en dråpe har falt her, så langt. I natt kom det litt, men det gjelder jo ikke for denne lørdagen. OG søndagen skulle det også være uvær!

Sannheten er at jeg er så sulteforet på uvær at jeg virkelig lengter etter et vindkast utover det normale. Eller et regnskyll som gjør susen.

Vi bor i en sone av verden der sola skinner og vi går i shorts året rundt. Uansett. Her er det ikke mye uvær å spore!

Jeg savner de dagene i året når det ikke er framkommelig i gatene. Sånn kan det være her også, jamfør bildet, men det er altså så lokalt at folk kan ha hatt en værkatastrofe uten av vi, 200 meter unna ikke aner noen ting.

Nå har jeg fulgt med såpass på værsituasjonen på fastlandsspania at det virker som de har fått mer enn nok. Vår trofaste leietaker er ventet innom vårt casa JaSol om få dager, og vil får full oversikt etter de siste herjinger. Gleder meg til å komme tilbake til dette huset som er tett som ei potte!

Del dette:
4 mar

Best før

Datostempling har en spesiell valør. Har man gått over datoen, er det nyss før det er uspiselig. For det er jo bare på mat det fremdeles finnes en ‘best før’ dato. Eller er det ikke det?

Da temaet ble brakt på bane i Skavlan fredag kveld, satte det straks i gang mange tanker hos meg: Når man ikke henger med på diverse øvelser, av fysisk karakter, da var man ‘best før’. Når hangen til å forlate mitt  arbeidsliv er høyere enn å bli, har det en typisk ‘best før’ allegori.

Når jeg tenker at de fleste årene er tilbakelagt, og de neste årene jeg måtte bli tildelt er færre, er det naturlig å tenke ‘best før!

Hvordan bedømmer man folk som blir eldre?

Det er enkelt å sette til side seniorer i arbeidslivet, fordi man er tregere og ikke så omstillingsvillig som man må være for å henge med i svingene. Økonomisk er det veldig lite lønnsomt å skyve seniorer ut av arbeidslivet. Kostnadene ved å lære opp nye eksperter i rutiner og sammenhenger på arbeidsplassen er mye dyrere enn å holde på en senior. Ikke minst på grunn av erfaring og muligheter for å se ting fra flere sider. Om man har levd et levende engasjert samfunnsliv, da. Alternativt kan også eldre mennesker bli mer og mer ensporet, utrygge på fremmede ting og bli skikkelig ufyselige.

Når var jeg best?

Var det da jeg fødte min førstefødte? Og jeg ikke klarte å slippe han fra mitt fang de første ukene etter han var født, fordi han var min førstefødte, og jeg oppdaget at han hadde en egen personlighet?

Var det da jeg som leder av arbeidskontoret i Hønefoss ble ansett som en av landets beste ledere på det nivået i etaten?

Var det da jeg etter lang tids slitasje både privat og profesjonelt mistet grepet og gikk på minst en lettvegg, for deretter å reise meg, selv om jeg aldri mer fant tilbake til normalarbeidsgleden.

 

Hva er mine bragder i livet?

Uten tvil å sette mine to barn til livet. Og følge dem år for år fram til voksen alder og mer til. At de i dag opplever sin mor som en interessant samtalepartner i mange sammenhenger. Likesom det har vært motsatt. At kommunikasjonslinjene er åpne og kan bringe både godt og vondt, om nødvendig. At jeg er en dedikert mormor. At jeg kan gå gjennom ild og vann for disse prinsessene mine. Som jeg egentlig kunne ha gjort for mine to barn også. Når og hvis det var nødvendig. Og gjør fremdeles.

Mine mangeårige tilknytninger til et arbeidsliv der å bidra til at mennesker utenfor de normale rammene fikk en ny sjanse. Der hvert lite framskritt ble heiet fram som den reneste VM-seier.

Senere er jeg stolt over å ha formidlet historier om mennesker som andre vil lese. I hopetall. Spesielt etter at jeg startet mitt eget nettmagasin. Det gjør meg ydmyk. Ukentlig får jeg den dag i dag henvendelser fra lesere som trodde på meg, og som fremdeles spør om ting og tang. Jeg skal huske på det! Jeg liker jo å gi riktig informasjon. Noen år nå har jeg ikke vært i stand til å oppsøke den informasjonen.

Best før?

Helt klart har jeg lagt de beste, fysisk sterke årene bak meg. De kloke årene er det forhåpentligvis mange igjen av. De står foran som perler på en snor. Både for meg, barn og barnebarn. Og andre som måtte finne på å kjenne på muligheten. Rett og slett en gullalder.

Men jeg opplever ikke å ha noen datostempling hengende over meg heller. Heldigvis! Her skjer det bare utvikling! Kanskje fordi jeg har den innstillingen at jeg stadig forbeholder meg retten til å bli klokere? (takk, Arnt!)

 

Del dette:
1 mar

En ny tid (for alt)

Jeg har lagt et løp mot pensjonsalderen. Lenge før pensjonsalderen egentlig inntreffer. Hva tenker jeg på?

Fra sommeren av takker jeg av i det offisielle arbeidslivet og takker ja til en livslang sponsorkontrakt fra NAV. Vel! Den har jeg egentlig betalt selv, men, la gå. Hyggelig å tenke at man er sponset…. haha!!

Grunnen til jeg gjør det er at jeg i mange år (10 år) bodde i Spania og måtte leve av det jeg til enhver tid fant på å tjene penger av. For det meste var det skriving. Til norske medier, til Vikingposten, til Spaniaposten, til Spaniajournalen, men etterhvert fant jeg ut at jeg ville ha det bedre med å bestemme alt selv. Da ble det Mitt Spania. Dette nettstedet eksisterer dessverre ikke mer. (Jeg er ikke tilhenger av døde nettsteder. Det opplevde jeg mange av før jeg flyttet tiul Spania i 2006). Jeg begynte å jobbe som lærer på Gran Canaria, og klarte ikke å følge opp det nettmagasinet i det lange løp.

Det hører med til historien at jeg i alle år før jeg flyttet til Spania har levd med en fast lønn. Betjent min gjeld, levert innsats og bidratt til samfunnet. Det var det jeg var vant til. Så flyttet jeg fullstendig inn i det ukjente og tok sats på livet. Og kjente at jeg levde. Jeg har opplevd masse, både positivt og negativt disse årene i Spania. Men jeg har vokst som menneske. Ferden brakte oss til Gran Canaria etter hvert. Til jobb på Colegio Noruego. I 2,5 år nå snart.

Nå nærmer det seg slutten på lærerjobben. Sirkelen er sluttet. Jeg begynte som lærer for snart 40 år siden, og jeg slutter som lærer. Men nå begynner min leketid igjen. Ikke en passiv pensjonisttilværelse, men et engasjement som en aktiv ‘eldre’.

Nå står verden åpen på mange måter! Jeg akter ikke å innta solstolen for godt. Jeg skal skrive, oppleve og formidle i mange år framover. Jeg håper du kan være med å inspirere meg. Jeg skal ta deg med på rotfyllinger (måtte Gud forby), fysikalsk institutt, treningssentre, sykkelturer, SPA-opplevelser, reiser til fjerne og nære strøk, og mye mer. Egentlig. Jeg tror jeg har mange historier å fortelle enda.

Del dette:
29 jan

Overraskende presist!

Jeg har vært gressenke i over en uke nå. Det er klart at det tenkes! Hva kan vi gjøre, hvordan skal vi innrette oss, hvordan slanker vi oss best?

For ikke å uroe Sørensen har jeg ikke nevnt ett ord før han returnerte trygt og godt til heimen i ettermiddag. Etter en lang og god prat om mangt og mye kom jeg tilfeldigvis inn på det som var kjernen for meg denne kvelden:

– Jeg har ikke kastet pasta, ris, poteter elle noe. Jeg ville at vi skulle snakke sammen skikkelig om at vi kanskje skulle begynne med et lavkarbo kosthold igjen?

– Å, det var vel mer informasjon…

Så der er vi. Jeg vant! Igjen! Tjohoooo….. eller…..?

Del dette:
22 sep

50 spørsmål

Denne går igjen i mange blogger for tiden, og jeg forsøker meg også, med noen tilpassede spørsmål innimellom.

1. Hvor gammel er du?
61.

2. Føler du deg ung eller gammel for alderen?
Av og til ung, og av og til gammel. Kommer an på dagsform og innstilling til livet.

3. Hva ville du bli da du var liten?
Psykolog eller sosionom

4. Hvor mange søsken har du?
To. En lillebror i himmelen og en storesøster.

5. Hvem har du vært sammen med minst to timer i dag?
Det er Sørensen. Han er den eneste jeg har sett i dag. Torsdag er fridag i år.

img_2173

6. Hvor høy er du?
181 cm.

7. Hvem ringte du sist?
Datteren min.

8. Hvem ringte deg sist?
Optikeren, som skulle fortelle at jeg kunne komme og hente de nye brillene mine.

9. Hva slags ringelyd har du på telefonen?
Starten på Chile Con Carne med The Real Group – litt flaut om telefonen ringer og jeg er blant mange mennesker, for den smeller med en gang! Men kjempefin!

10. Hva stod det i den siste sms’en du mottok?
“Ååå! Håper inderlig dette hjelper! Takk for at du fortalte om det!” En orientering om at en av mine nærmeste skulle ha en operasjon i dag.

11. Hva liker du best – å ringe eller sende sms?
Sms til korte beskjeder. Telefon (facetime eller Skype) hvis det er skravling som gjelder.

12. Hva er ditt favorittsted?
På et snasent hotellrom på det favorittreisestedet vi har sett oss ut akkurat til denne reisen.

13. Hvilket sted liker du minst?
Tannlegestolen.

14. Når så du moren din sist?
Det er fem år siden hun døde, og jeg så henne omtrent en måned før det skjedde.

15. Hva drikker du helst til frokost?
Te.

16. Eier du dyrbare smykker?
Ja, jeg har nettopp fått en flott diamantring av Sørensen etter ti års ekteskap. Dessuten noen arvesmykker og noen jeg har kjøpt sjæl. Enda har jeg gitt bort en god del også.

IMG_0152.JPG

17. Når snakket du sist med en fremmed?
I går. Snakker daglig med folk jeg ikke kjenner, som på butikker eller elever jeg ikke har rukket å bli kjent med enda.

18. Hva hører du på akkurat nå?
Lytter sjelden til musikk, må jeg si. Når jeg gjør det, blir det oftest The Real Group, eller sanger av Alf Prøysen, faktisk. Akkurat nå: ingen ting. Kan ikke jobbe og lytte til musikk samtidig. Jeg er en lytter og ikke en som klarer å la være å høre på noe i bakgrunnen.

19. Hva har du alltid i vesken?
Lommebok, mobil, solbriller, nøkler, tabletter. De gangene jeg bruker veske da. Prøver å unngå det mest mulig.

20. Var foreldrene dine gift eller skilt?
De var gift i litt over 62 år.

21. Når står du opp i hverdagen?
Alt fra 06:30 til 09:00, ettersom når jeg skal være til stede på skolen. Jeg jobber mest hjemme.

22. Når står du opp i helgene?
Alt fra 08:00 til 10:30. Får man “mark” er det ikke så lett å kose seg i sengen lenger.

23. Sover du på en spesiell side?
Nei, men sjelden direkte på magen eller ryggen. Veksler mellom sidene.

24. Hva kan holde deg våken om natta?
Tanker på hvordan jeg skal få til opplegg i timene dagen etter, tanker på ting jeg ikke har fått til, og av og til litt engstelige tanker rundt døden.

25. Hva var det siste du spiste?
Brødskive med makrell i tomat og en med fiskekake og agurk. Var nemlig innom den norske butikken for å se om de hadde noe godt fra gamlelandet her om dagen.

26. Hva var det siste du drakk?
En boks med cola zero.

27. Har du noen gang vært forelsket?
Ja, det har blitt noen ganger gjennom livet, gitt.

28. Hvor mange steder har du bodd?
7. Arneberg, Hamar, Jevnaker, Hønefoss, Roa, Torrevieja, Gran Canaria.

29. Hva har du nærmest deg nå som er rødt?
Fluesmekkeren – selv om den går mer over til oransje.

30. Fortell noe du aldri har fortalt kjæresten din?
Før, da jeg drev nettmagasin og oppsøkte kunder, var det fast takst å belønne meg med en snickers HVER gang jeg hadde kommet godt utav det.

31. Hva har du hatt av kjæledyr?
Har hatt katt og hund gjennom livet.

32. Når er Norge på sitt beste?
Juninettene i Norge er magiske. Den nye sommeren som er i ferd med å feste grepet med sine utsprungne blomster og bjørk, nyslått gras, men også vakkert fjellandskap som gjemmer på noen snøkladder innimellom frodigheten. Sildrende fosser og bekker. Hmmm!! Vakkert!

Foto: Tove Røsbak Strømsøyen
Foto: Tove Røsbak Strømsøyen

33. Hva er drømmejobben din?
Hvis jeg kunne drive Mitt Spania, som var nettmagasinet jeg hadde, kun redaksjonelt. Hvis jeg hadde gode selgere som hadde gjort det til en gullgruve, skulle magasinet ha blitt utvidet, og flere journalister hadde bidratt. Det hadde vært drømmejobben! Men jeg har det ikke så verst nå heller, som lærer! 🙂

34. Når var du i kirken sist?
Begravelsen til min bror.

35. Hvor drar du når du er trist?
Ut i naturen.

36. Favorittfarge?
Rød.

37. Hva var det siste du kjøpte?
Reseptbelagte medisiner som jeg trenger daglig.

38. Hvilken bok leste du sist?
Holder på med Et helt Halvår av Jojo Moyes, som lydbok. Fantastisk med lydbøker!

39. Kan du bytte olje på bilen?
Bytte tror jeg de som kan det skal få ta seg av. Jeg vet hvor man fyller på olje, men man har da folk til slikt!

40. Har du noen gang vært i kontakt med politiet?
Joda, jeg ble stoppet i radarkontroll for noen år siden, og jeg var vel og lenge på politistasjon i Barcelona for mange år siden da jeg ble ranet på åpen gate, og mistet ALT.

41. Hva ønsker du deg mest akkurat nå?
At vi får gått den turen vi har planlagt i dag, og at det blir daglig rutine. Har vært ganske flink så langt denne uka, så da….

img_2402

42. Har du tatoveringer?
Nei.

43. Hvilken øyenfarge har du?
Grønn.

44. Hvem er din favoritt på snap?
Vilde.

45. Hva gruer du deg til?
Å måtte opp på et tidspunkt jeg kun kjenner av omtale for å nå avreise fra skolen klokken 06:00 onsdag i neste uke. Da skal vi på klassetur til Tenerife. Turen blir fin, men oppstandelsestidspunktet er forferdelig!

46. Hva gleder du deg til?
Høstferie i Madrid.

47. Hva var det siste du skriblet ned på et papir?
“Labrum, nederste leddleppen i skulderen”

48. Hva var det siste du grublet på?
Om Obama har rett når han sier at det ikke hjelper med militærmakt i Syria. Jeg er i tvil om diplomati er et godt alternativ, men jeg håper det.

49. Hva er det siste du skal huske å gjøre i kveld før du legger deg?
Sette Apple Watch på lading.

50. Hva skal du gjøre når du er ferdig med dette innlegget?
Spise.

Del dette:
29 aug

Om å være et nav

(Bloggposten er skrevet for over tre år siden, men ikke tidligere publisert)

I kveld hadde vi gleden av å huse en del av mine kollegaer fra året på den norske skolen i Rojales. Jeg hoppet av etter seks måneder. For å sikre meg at jeg forblir i deres minnekrets, inviterte vi dem hit på en terrassefest i solnedgang.

– Et godt utdrag av disse kollegaene!
– Et godt utdrag av disse kollegaene!

 

Gode mennesker med humør, livsvisdom og framtidsutsikter troppet opp.

Det som gjorde mest inntrykk var talen en av kollegaene holdt. Det var for det første overraskende at det i det hele tatt ble holdt tale (fra andre enn meg). For det andre ble jeg helt satt ut av innholdet.

Han snakket om hva et nav egentlig er. (En allegori til NAV, som mange har som hovedsponsor her i Spania.)

Men navet presenterte han som et samlingspunkt, et drivverk for aktivitet, for noe som vi, JaSol, i dette tilfellet, har gått foran og satt i gang.

Det var rørende!

Men egentlig er det jo sant. Vi har igangsatt en del gjennom disse åtte årene vi har bodd her. La meg mimre og ramse opp:

  • Quiz på La Luna
  • Servering av selvlaget rett på La Luna på fredagskvelder to ganger (Gyros første gang, og Chili con carne andre gang)
  • Allsangkveld, også på La Luna
  • Grilling på vårarrangement på La Luna
  • Golfturneringer av ymse slag
  • Quiz i Quesada
  • Mitt Spania – nettmagasinet for alle som er glad i Spania
  • Golfleksjoner
  • PC-hjelp og kurs i heimen
  • Sykebesøk
  • ivaretakelse av medmennesker i nød
  • medvirkning til nye venner

Hvis vi gjennom noe av dette har gjort en forskjell for folk, er det fantastisk. Da blir klaging, syting og misunnelse av null interesse.

Da vi flyttet fra alt har vi ikke lenger peiling på hva som skjer. Haha. Og det er jo kanskje like greit.

Her vi havnet? Her lever vi et mye mer anonymt liv. Deilig!

 

Del dette:
26 aug

Lys og varme og Åge og sånt

Endelig kom han til Royal Albert Hall. Fullt fortjent!

IMG_3780 IMG_3775 IMG_3786

For en opplevelse det må ha vært! For Åge og Sambandet! Og publikum! DET VAR LANGT, MEN nå var tiden inne!

Da jeg satt og så på dette i kveld, fikk jeg opp mange gamle minner. Størst av alt var selvfølgelig Lys og Varme. Da var mine barn små. Tre og fem år. Og jeg visste allerede at framtiden ville bli uviss for dem. At det kom til å bli mange tunge stunder. Både fordi jeg var såpass voksen at jeg visste at livet i seg selv ikke var en dans på roser, men også mer…

Når jeg i dag ser Åge igjen (nå velger jeg sportspresens) ser jeg at han er litt lei de gamle sangene – Lys og Varme, Eldorado og flere. De blir litt mekaniske. Men samspillet med publikum er fantastisk. Der han ikke har den gamle entusiasmen, trår trøndere og andre til. I Royal Albert Hall.

Hvordan er det mulig å holde på gløden fra en sang i 30 år? Eller for å være nøyaktig – 32 år? Det har rent masse vann i Glomma siden den gang. Men Åge har publikum i sin hule hånd uansett.

Jeg opplevde ham her på øya for halvannet år siden. Han behøvde ikke gjøre mye før alle var helt med! Han har IT! Jeg sitter og koser meg, griner litt og tenker at de mangler noen virkelige helter de som vokser opp i dag. Eller kanskje er det sånn at jeg ikke egentlig følger med?
Jeg følger faktisk mindre med enn Venstre-Trine. Jeg aner ikke hva Pokemon er… Og enda er jeg lærer!!!

Del dette: