24 jan

Diabetes – en kronisk og alvorlig sykdom

 Diabetes, eller sukkersyke, som mange fortsatt kaller det, er en livsstilssykdom, som i tillegg er arvelig. I vår familie har vi som har litt ekstra på kroppen, arvet den. Og vi får den tidligere og tidligere. Det som før ble kalt en gammelmannssykdom, rammer i dag yngre og yngre mennesker.

Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.
Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.

 

De viktigste livsstilsfaktorene er

  • inaktivitet
  • for mange kilo på kroppen
  • dårlig kosthold

Alle disse henger jo nøye sammen, for øvrig. Det er faktisk bare å begynne i en ende, så løser de andre seg etter hvert. Om man mener alvor.

For det må man faktisk gjøre, om man skal ha et godt liv med diabetes. Det skumle med denne sykdommen er at man har ingen symptomer i hverdagen. Man merker ikke at blodsukkeret er høyt. Og måler man ikke, kan man leve i denne ulykkelige uvissheten lenge om gangen.

I Norge er det sånn at alle med diabetes blir omsluttet av spesielt god oppfølging. Jeg hadde en makeløst god fastlege på Roa i sin tid. Han samtalte, uten å belære. Han oppmuntret og utfordret uten å klandre. Det var for meg en god måte å bli møtt på.

Om du ikke vet så mye om diabetes, kan du lese mer her. Det handler altså om at hormonet insulin, som produseres i bukspyttkjertelen ikke lenger virker godt nok (type 2), eller ikke virker i det hele tatt (type 1). Dermed blir sukkerinnholdet i blodet for høyt, og sukkermolekylene virker ikke lenger energifremmende, som de egentlig skal. Da er du altså i trøbbel.

Når sukkerinnholdet i blodet er høyt, over tid, øker risikoen for andre følgetilstander. Som nyresykdommer, øyesykdommer som kan føre til blindhet, nevropati i føtter og hender, dårlig blodomløp i beina, noe som øker risikoen for at sår ikke gror. Snikende symptomer, som kommer over tid.

Det er den daglige innsatsen som avgjør om, eller når, du skal få noen av disse følgesykdommene.

Jeg har i det siste året møtt en del mennesker som har fått konstatert diabetes, men som ikke tar det så alvorlig. De lever som før, og passer på å spise mindre sjokolade før de skal til legen for kontroll.

Det de kanskje glemmer er at legen måler sukkernivået i blodet de siste seks ukene, langtidsblodsukkeret (HBA1c). Da kommer det for en dag…

Du lurer ingen andre enn deg selv ved å sluntre unna. Jeg selv er det beste eksemplet på at det er vanskelig å være flink hele tiden. Men skal du kunne skeie ut litt, er det viktig å ta det igjen på mosjonsfronten. Du forbrenner flere kalorier, og jevner sukkernivået med mosjon.

Det er heller ingen god idé å vente til du kjenner symptomene, får ubehag eller direkte plager, før du tar det alvorlig. Det er jeg selv som er min beste diabeteslege/sykepleier. Det er mitt hovedansvar å leve med diabetes. Ingen andre kan gjøre det for meg.

I mange år har jeg slitt med depressiv holdning til stikk i fingeren. Det som skal til for å ta den nødvendige blodprøven for å måle blodsukkernivået. I disse perioden har også blodsukkeret utviklet seg mest negativt. Måler man jevnlig er det enklere å ta seg inn. Det er ikke den sjokoladebiten på julaften som ødelegger bildet. Men sjokoladebiten til kaffen hver ettermiddag året rundt.

Nå har jeg kommet dithen at jeg har begynt på insulin. Hele det siste året har jeg gått med altfor høyt blodsukker. Men på grunn av flytting og bytte av legekontor, har hver ny lege utsatt oppstarten. Til slutt sa jeg så klart jeg kunne (på spansk) i fra at nå var det på tide å gå fra snakk til handling. I dag er tredje dagen med insulin. Jeg skal ikke påstå at trenden allerede er nedadgående, hva gjelder blodsukker, for i går hadde vi en særdeles aktiv dag i de canariske fjell. Jeg skal fortsette å gå turer, hver eneste dag, som vi har gjort den siste måneden. For nå kan blodsukkeret mitt, takket være en penn jeg stikker i bukfettet, eller andre steder, være med på å gjøre det slik at jeg får kontroll over mitt diabetes-liv igjen. At jeg får bedre overskudd og energi, at jeg sover bedre, at humørsvingningene uteblir. Dette blir jo fint for andre enn meg også…

Foreløpig har jeg «bare» fått nevropati. Det er ubehagelig nok! Til gjengjeld fikk jeg det altfor raskt, i følge min fastlege. Det gikk bare fem år. Jeg vil ikke ha flere sidesykdommer! Og jeg skal gjøre mitt for å unngå dem!

Be om at du sjekkes for diabetes neste gang du er hos legen. Det er en enkel blodprøve som skal tas i første omgang. Mange går med uoppdaget diabetes. I flere år. Så snikende er sykdommen.

Hvordan takler du din diabetes?

Del dette:
19 mar

Hver gang vi møtes

Linjen er starten på en Halfdan Sivertsen sang:
Hver gang vi møtes, har vi det bra,
vi e venna førr livet, sånne e gode å ha.

Første møte var med Jevnaker Korforening. I mange år, med tette bånd og gode musikalske strenger. Av og til mistet jeg pusten i en guddommelig , musikalsk opplevelse. Det øyeblikket da koret fulgte hver muskel i mine fingre, uten at det føltes anstrengende. Da sang møtte hjerter og verden aldri ble helt den samme.

”Å berre vær igjen
e vi som før, kor ska vi hen?
Vi tar en skål førr det som va
Førr gammel tru. Førr alt vi sa”

Deilige, musikalske møter. Hver onsdag. Ofte flukt fra et litt trasig privat liv. Av og til sammen med overaktive barn, som ble akseptert, som elsket musikk og sang..

”Førr alt vi e uenig om
førr lys og luft tell mørke rom
der vi kan se vårt eget svik
vi e forskjellig, vi e lik”

Å dirigere kor er et diktatur. De som aksepterer det opplever et himmelsk velvære i musikkens verden. De som kjemper for demokrati blir igjen i de mørke rom. Diktaturet består i å annamme/oppleve hva koret mestrer, opplever som godt og meningsfylt, Først da kunne vi gi fra våre hjerter til de tilhørendes hjerter.

Hver gang vi møtes har vi det bra
Vi e venna før livet, sånne e gode å ha.

Senere, når andre krefter overtok, var gjensynet magisk. Deilig er jorden og gode samtaler. Ingen tid kan måle seg med den tiden i Jevnaker Korforening i mitt voksne liv!

I 2009 terper jeg Hver gang vi møtes med mine to barnebarn. Vi synger oss opp gjennom Europa, fra Spania til Norge. Vi skal i oldemor og oldefars diamantbryllup. Et slektsstevne. Der det er på sin plass å synge sangen.

Her mase ingen om suksess
Hvis du e trist, så e du det
Og kommer tåran la dem renn
Tell du ser lys og land igjen

Så finn et krus å slå dæ ned
Her kan du være den du e
Her finnes trøst, her finnes tru
Vi lev i samme drøm som du

Ada og Vilde ble grepet av angst ved første opptreden. Vi sang allikevel alle sammen refrenget:
Hver gang vi møtes har vi det bra
Vi e venna førr livet, sånne e gode å ha.

Sangen er en gjennomgangstone for barnebarna mine og meg. Vi treffes ikke så ofte, men NÅR vi treffes, da treffes vi over laaaang , lang tid, og har det SÅÅÅÅ bra!

På etterjulsvinteren ble jeg sittende klistret til TV2-skjermen hver lørdag. Hver gang vi møtes-program med noen av Norges fremste sangartister. Ikke alle like kjente for meg. Men for en gjeng! For et program!
Nå er det slutt, men jeg spiller sangene om og om igjen. Ikke alle, men noen av dem. Og de fleste er Vinnis tolkninger av de andre. Han er et funn!

Favoritten? God morgen Norge, og Kor e alle helter hen.

Hver gang vi møtes har blitt rammet inn. Jeg skal møte mine barnebarn, men jeg skal ikke møte mor og far i dette livet, i hvert fall. De er borte. Men sangen lever, og jeg skal lære mine prinsesser den nye versjonen av ”God morgen, Norge!”, det er helt sikkert!

Del dette: