2 des

– Jeg angrer, og tar ansvar!

Nok en angrende politiker tar ansvar og går fra sin post. Den betrodde Roger Ingebrigtsen har i skam trukket seg fra alle politiske verv etter at det er avslørt at han har hatt et seksuelt forhold til en 17 år gammel jente for åtte år siden.

Han er ikke den første som angrer. Når han blir avslørt. Hva med angeren og skammen i de åtte årene som er gått?

Jeg slutter ikke å forundre meg over alle som angrer dypt og inderlig og tar ansvar og hatten sin og går. Men ikke før de er avslørt. Ikke før noen andre har funnet ut om deres skitne fortid. For meg spiller det ingen rolle om forholdet var kriminelt eller ikke, det handler om den totalt manglende selvinnsikten og gangsynet som gang på gang blir avslørt.

Dette handler ikke om at vi ikke kan forvente å ha feilfrie politikere. For det kan vi ikke. Dette handler om nok en mann, som har benyttet sin stilling til å få seg lammekjøtt. Og trodd at den andre part var ferdig med perioden med lekestunder uten å tenke mer på det.

Når skal voksne menn i politiske eller andre maktposisjoner skjønne at det er veldig få unge jenter som interesserer seg for dem seksuelt? At 90 prosent føler seg presset, fordi de jo ikke ønsker å gå glipp av det politiske miljøet og arbeidet rundt det? At freidige unge jenter ikke føler at sex er en naturlig del av politisk kommunikasjon? At jentene som ble med på leken har fått ødelagt viktige biter i sjelen sin? For alltid!

Jeg spyr!

Del dette:
5 nov

Hvorfor vies de spalteplass ?

I disse dager får spesielt to personer som er siktet i alvorlige kriminalsaker slippe til i medier.

Trond Birkedal – en av FrPs wonderboys – gir sitt første intervju på selveste statskanalen i kveld. Han er fortsatt under etterforskning. Er ikke dømt, men siktet. Burde han ikke bli forbigått i stillhet inntil det foreligger en dom?

Rune Øygard – ordføreren i Vågå – tiltalt fort seksuelt misbruk av en 15-årig jente er også ofret mye spalteplass i dag. Både i lokal og nasjonal presse. Det virker helt absurd! Han er heller ikke dømt, men tiltalt. Det kan synes som om maktens korridorer står åpne for alle som er kamerater… La oss vente med å dømme ham til saken har vært oppe, men la oss slippe å se ham i avisspaltene. Det er en ung jente som blir maktmisbrukt i et slikt tilfelle.

Det finnes helt sikkert andre eksempler, men disse grove får holde for en dag!

Del dette:
4 jul

Kvinner får bare én sjanse

Kvinner må være skjerpet og våkne til enhver tid – det gis kun én sjanse. Tabber du deg ut, er du ferdig.

Stuepiken som prøvde seg mot selveste DSK var dømt til å mislykkes. Hun tabbet seg så ut at det faktum at han har hatt sex med henne, frivillig eller mot tenkt betaling, anses som en ikke-sak. Nå applauderes han inn i politikken igjen. Hvis ikke en ny, ung kvinne kan målbære mer troverdighet i nok en voldtektsanklage.

Med det maskineriet Strauss Kahn kan framvise av advokater og annet, blir det neppe noe ut av dette heller.

Del dette:
10 des

Elle melle, deg fortelle

Wikileaks tar knekken på det moderne trollet. Det sprekker og vi vet ikke hva vi skal tro!

Alle regimer, for ikke å si ledermøter, medarbeidermøter, klubber, familier, barn, foreldre, lærere, fengselsbetjenter, sosionomer, barnevernere, ja, i det hele tatt; alle har noen hemmeligheter. De snakker et språk som ikke almenheten tåler. Ikke fordi de ikke har respekt, men fordi de trenger det for å løse konflikter eller komme seg videre.

Den slags lekkasjer er usynlige, og skal være det!

At wikileaks avslører at diplomater stiller spørsmålstegn sånn & sånn, eller at fru Clinton, eller andre siteres til det pinlige nøyaktige er kanskje litt uinteressant i detalj, men svært interessant i det store og hele. Det sier nemlig noe om hvordan makta tenker. Og i denne sammenheng var hunkjønnet uvesentlig, bare for å ha nevnt det.

Man kan være uenig i metoder, jada. Man kan være uenig i stragegi. Jada. Men Wikileaks har skapt en ny atmosfære. Den må vi uansett forholde oss til.

Og får vi et åpnere samfunn av det, er jeg fornøyd. Fra mitt stille hjørne i verdensveven.

Del dette:
4 sep

Terrorbalanse i nabolaget

Hver august er det generalforsamling i sameierforeningen. I august er mange av huseierne her i sine sommerresidenser. Vi fastboende, i hvert fall vi, er her ikke. Vi rømmer landet når august kommer. Da overflømmes den hvite kysten av breiale spanjoler som tror de eier verden. De breier seg i urbanisasjonen også. Kommer her og kommer her. Og skravler og støyer til langt på natt, enda det bare er juli og vi andre skal jobbe dagen etterpå.

Nå skriver vi september, og høsten er i ferd med å legge sin eim av valium over tilværelsen. Alt går tilbake til det normale. Man behøver ikke lenger beregne dobbel tid for å ta seg inn til byen. Man kan regne med å finne parkeringsplass i løpet av 15 minutter og det er mulig å gå på butikken uten at det tar en halv dag.

Men altså. Tilbake til generalforsamlingen. Som vi aldri er med på. Fordi vi rømmer åstedet i august. Som tidligere nevnt. Det kommer alltid noen direktiver og nye forordninger etter en slik generalforsamling. I fjor var det slik at vi ikke lenger kunne parkere bilen utenfor porten vår. I gaten inne i urbanisasjonen. Fordi ambulanser og brannbiler og alle viktige skulle kunne komme fram. Alle biler kommer fram, selv om vi parkerer! Men altså, sånn ble det bestemt. Og vi ryddet plass i garasjen vår, som egentlig bare er blitt et slags ekstra rom, fordi vi som bor her hele året har litt flere ting enn de som bare er her om sommeren. En åpen carport, som huser sykler, overskuddspotter til feilslåtte plantedyrkinger etc etc.

Utpå høsten begynte alle å parkere ute i gata igjen. Vi også. Det har vi gjort helt til nå.

Nå er det kommet opp skilt. Og presidentfrua snakket til meg i ti minutter om hvor viktig dette var, fordi gata skulle kunne rengjøres, og kommunen hadde bestemt det, og gjerne politiet også. Sludder og vås! Dette er privat eiendom! Men vi er ikke vanskelig heller. Så vi parkerer i carporten igjen. Jeg har kastet sykkelen min siden sist, så det er bedre plass der. Men Sørensen har vært ute og fotografert alle bilene som står i veien, han. Og vi er enige om at hvis det fremdeles står biler i gata etter en uke (vi er da humane også), tar vi oss til rette vi også! Terrorbalansen gjenopprettes!

Del dette: