21 mai

Ti klare fordeler ved å være gressenke

Når man lever i et livslangt samliv, har man bånd til sin ektefelle som styrer både hverdag og helg. Av og til kan man dog være takknemlig for en kort periode som gressenke/gressenkemann.

– Man trenger ikke rydde opp, men så gær’n er jeg ikke altså…

Her er noen av fordelene:

Man kan ta oppvasken over flere dager uten at noen behøver å få dårlig samvittighet for at de ikke deltar i prosjektet
Er fristelsen for stor lar man  bare være å re opp senga (oj oj)
Middag er noe man ikke tar så seriøst. En tallerken med havregryn og mandelmelk passerer glatt til dette formålet
Kosting, støvsuging og vasking kan gjøres når man vil, så ofte man vil, uten at noen lurer på om man har støv på hjernen
Vil man legge seg klokka 20:30, så legger man seg klokka 20:30
Det finnes utrolig mange varianter av omelett! Man tager hva man haver…
Ukeshandelen får plass i én pose, og består nesten bare av grønnsaker og litt frukt
Vil jeg gå tur, er det faktisk mye enklere når jeg ikke behøver å bevise at jeg virkelig går tur overfor noen
Å lese er en aktivitet jeg kan bedrive i timevis, uten avbrytelse
En tur til IKEA ses på som en ren opplevelsesutflukt

Når jeg ser på disse punktene er det faktisk ganske mange jeg kan praktisere om Sørensen er hjemme også, når jeg tenker meg om. Han lar seg lett lede til fryktelig lettvinte middager av og til, men neppe havregryn, dah.

Dessuten er å re opp senga for ham noe helt unødvendig. Rengjøring for øvrig er heller ikke noe han protesterer på…

Jeg kan lese eller se serier og filmer så mye jeg vil, og selv en tur til IKEA hører med til Sørensens morsomste utflukter. Særlig hvis det innebærer noe som skal skrus sammen.

Han synes nok at jeg innimellom er litt vel hjemmekjær, så disse dagene skal jeg være det så mye jeg vil, såh!

Del dette:
9 apr

Uvaner kommer gjerne for å bli

Vi har gjennom årene lagt oss til en uvane. Vi spiser middag foran TV’n. 

Tenk, noe så koselig som å sitte rundt et bord med kandelaber og servietter...
Tenk, noe så koselig som å sitte rundt et bord med kandelaber og servietter…

Dette var en uvane vi tenkte å kvitte oss med da vi flyttet inn i ny leilighet i fjor sommer. Den var umøblert, bortsett fra hvitevarer, en seng, og et gedigent spisebord. Et sånt bord som virkelig innbyr til koselige måltider, både for to og flere. På kjøkkenet, der maten kan tilberedes samtidig som gjestene koser seg med småprat.

Vi har hatt 10 gjester rundt det bordet. Og vi har vært fire, og to. Og det blir en høytidsstemning bare av å sitte ved et bord med duk. Og servietter. Riktignok ikke tøyservietter, som vi faktisk hadde den første tiden i Spania. Det var før vi begynte å sitte foran TV’n og spise middag.

Men altså; den uvanen skulle vi kvitte oss med. Vi kjøpte århundrets minste stuebord da vi handlet inn til leiligheten på IKEA. Dette ble i hvert fall alt for lite til at vi kunne sitte og spise middag der. Det var helt utelukket!

Men se på oss nå….

Det går altså fint an med kyllingsalat... Ellers kan man jo bare forsyne seg ved komfyren, ikke sant? ;-)
Det går altså fint an med kyllingsalat… Ellers kan man jo bare forsyne seg ved komfyren, ikke sant? 😉

Har du slike uvaner?

Del dette:
22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:
24 sep

Jeg bestemmer alt!

Jo eldre jeg blir, desto mer innser jeg at jeg har lagt stein på stein. Både i positiv og negativ forstand. Men nå har jeg snudd trenden! Til min fordel. For alltid!

Measuring glucose level
– Før var det forbundet med ubehag å måle – nå er det en glede hver gang!

 

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Jeg er arvelig belastet. Ingen tvil om det. Min far fikk det da han var vel 70, jeg fikk det da jeg var 44, og min sønn har fått det i en alder av 35. Neste generasjon må slite med diabetes når de er i skolealder, antakeligvis. Altså den typen som før ble kalt aldersdiabetes.

I de 16 årene som er gått siden min diagnose ble stilt, har det gått opp og ned. De første årene var jeg pinlig opptatt av hva jeg hadde i meg, og regulerte sykdommen med glans. Så kom det tider der den utviklet seg, og medisiner måtte til. Min kloke lege, Dr. Ødegaard i Lunner, sa at uansett måtte jeg regne med at sykdommen utviklet seg, og at jeg måtte ha flere medisiner for å holde den i sjakk.

Senere har jeg hørt av Dr. Hexeberg at man kan fint bli kurert for diabetes om man følger hennes kostråd. Min sønn følger det rådet. Det kan hende det er det lureste han har gjort i sitt liv. Mest av alt fokuserer han på fysisk aktivitet. Spiser han pizza, tar han de igjen i motbakkene.

Jeg tror på en mellomting for min del.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Vår husstand, bestående av Sørensen og meg selv, innførte streng lavkarbo, med ketose som den høyeste mulige rang, for noen år siden. Sørensen responderte øyeblikkelig og ble nesten 15 kilo lettere. Jeg gikk ned tre kilo. Men fikk et desto hyggeligere blodsukker. Det var vanskelig å opprettholde dette kostholdet, da vi ikke tilllot oss nesten noen ting utenom våre faste blomkålorgier med smør og nøtter. For å sammenfatte det litt summarisk.

Så falt vi tilbake til våre synder med spaghetti, rundstykker og det som verre er. Det er helt normal kost for noen. For meg, og andre diabetikere, er det reine gifta!

For at jeg ikke skal trette dere alle ut med mine tap og seire, kan jeg opplyse om at vi fra august i år har gjennomført et passende lavkarbo kosthold her i huset. Vi har kuttet ut poteter, brød, pasta og ris. Det serveres juice fra Sørensens nyanskafne maskineri hver morgen. Det er ikke alltid helt lavkarbo, men det inneholder så masse gode ting for dagen, at det slukes rått og godt!.

Dernest spises det tunfisk med sjampinjong, løk og majones. Dessuten fersk dill. Men jeg er litt skeptisk hver morgen. Det sies jo at tunfisken gjør at man får nerveskader? Håper noen kan avkrefte at tunfisk på Gran Canaria inneholder denslags. Som forårsaker denslags….

Så baker vi brød, da vettu. Med korn og nøtter, egg og olivenolje. En mor til to av mine elever hadde lest om vår streven etter et godt brød, og sendte med guttene sine prøver på sitt brød til meg. Kan du tenke deg! Takk! Men jeg syntes faktisk at nøttebrødet vårt var bedre… Ikke til forkleinelse! For Ingunn har funnet koden for sine gutter! Bravo!

For noen uker siden målte vi blodsukker her om kvelden. Det har nærmest vært for en selskapslek å regne i vår familie. Nå, når sønnen er på besøk. er vi jo to klare diabetikere. Det var overraskende bra for mitt vedkommende.

I kveld var det ny måling. Her er resultatene:

Sønn: 7,2
Mor: 6,3
Sørensen: 8,1

Kun de som er inne i millimolens verden vil forstå dette fullt ut. Målingen ble foretatt etter inntak av taco. Herrene inntok tre grove torillas. Jeg ikke, men rødvin. Selvfølgelig har jeg inntatt mine medisiner. Også min sønn. Sørensen har ikke fått konstatert diabetes. Men det er kanskje på tide?

Først og fremst er dette en hyllest til kostholdet. I januar var jeg på nippet til å måtte begynne med insulin. Nå skal jeg spørre fastlegen om vi ikke kan kutte ut noen medisiner. Det er fullt mulig å ta styring! Uansett!

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

 

Del dette:
6 aug

Spis deg sunn og pen og frisk

Det er særlig to ganger i året at ukeblader og tabloidaviser er opptatt av å gi oss de enkle løsningene på hvordan man skal bli slank og vellykket. Etter jul, og etter sommerferien. Svært ofte handler det om kosthold. Kan man virkelig spise seg fin?

IMG_2032

– Det er bedre å drikke hvitvin i små mengder eller som en kur alene…

Vi kvinner har ett felles område, i hvert fall de aller fleste av oss. Vi har slanket/slanker oss. Med de underligste virkemidler. Fra hvitvin (den var så vellykket for meg at jeg mistet tre dager i løpet av en uke). Eller det kan være kun flytende føde, for å rense kroppen. Urtete, askeavkok og bark er blant de mer ekstreme anbefalinger.

For noen år siden kom lavkarbo som en virvelvind over landet. «Fettkur» ble den kalt, for de som var i mot. Man framhevet alt det smøret og fløten og fete oster man kunne gafle i seg mens man gikk på denne fettkuren.

Skal du på treningsopphold på fjellet eller andre steder? Klikk her. Her får du det beste tilbudet.

I dag snakker ikke så mange om lavkarbo. Kostholdet som ordet er basert på, er imidlertid mer og mer populært. Til og med norske helsemyndigheter innser at vi ikke bør spise alt dette sukkeret og melet som et normalt norsk kosthold tradisjonelt har vært basert på.

Altså; mindre sukker, mer fett. Om det er enumettet eller flerumettet er det ikke lenger så stor diskusjon rundt. Man har sett at det farlige kolesterolet ikke øker om man spiser mer fett.

I flere tiår har det vært allment akseptert at mettet fett fører til økt forekomst av hjerte- og karsykdom. Ny forskning setter imidlertid spørsmålstegn ved om dette er korrekt. En del nye studier peker nemlig i retning av at hovedårsaken til folkesykdommer som hjerte- og karsykdommer, overvekt og diabetes mellitus type 2 heller er å finne i et for stort inntak av raffinerte karbohydrater. (Jan Helge Halleraker, lege)

Det som kom lite fram når man kritiserte lavkarbo var at dette kostholdet består av ren mat. Ingen blandingsprodukter og boksemat. Det er vel spesielt dette som har vist at et kosthold med mindre karbohydrater, som sukker, hvetemel og søt frukt, blant annet, er langt å foretrekke framfor gammeldags mat med mye poteter og fint brød.
Denne artikkelen fra Helsemagasinet Vitenskap og fornuft, viser at et kosthold basert på rene varer, mindre sukker og mer grønnsaker og proteiner til og med kan bedre forholdet for mennesker med AD/HD.

Også for å forebygge demens; ikke minst Alzheimers, pekes det på fet fisk og mindre karbohydrater, som et godt kosthold.

I det hele tatt er kosten man tradisjonelt spiser rundt Middelhavet, anbefalt. Og den består jo nettopp av fisk, oliven, olivenolje, grønnsaker og hvitt kjøtt. Dessverre har krisen som rammet landet gjort at mange spanjoler har måttet gå på akkord med helsen. Pommes frites, pasta og annen «billig dritt» har tatt bolig i mange hjem, dessverre.

Selv har jeg hatt diabetes i 16 år. I en periode for noen år siden kjørte vi her i huset knallhardt på et lavkarbo kosthold. Kuttet ut brød, pasta, ris og poteter. Trappet opp både proteiner og fett for å få energiinntaket og behovet i balanse. Vi kjørte på med dette i rundt seks måneder. Blodsukkeret var jevnt og på et nivå som jeg tidligere bare hadde kunnet drømme om. Formen ble generelt bedre, vondter i kroppen ble færre. Sørensen fikk også forbedringer i sin kropp.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Nyt en sunn frokost på andre breddegrader. Det lønner seg å bruke booking.com.

Hvorfor sluttet vi? Det var den gangen vanskelig å være sosial, være på besøk, for ikke å snakke om å være på reise. Hotellfrokoster er ikke det verste. På bedre hoteller har de ofte god variasjon i frokosttilbudet. Men ellers, da gitt. Og så ble det jo rett og slett litt for mange fristelser… Karbohydratrik mat har jo alltid vært noe man belønner seg med.

Senere en gang, prøvde vi igjen i en periode. Blodsukkeret ble like fint. Kroppen like så. Denne gangen tillot vi oss gourmetiske utskeielser en gang i uka. En dag er fridag. Da var det mye enklere.

Nå går vi i gang igjen. Et forsøk for livet! Og denne gangen skal det holde!

Har du gode kostholdsråd for en bedre helse?

Del dette:
12 jun

Så lenge man lever og har helsa

– Slit den med helsa, sier vi gjerne, eller sa, da vi ga bort bruksting, som strikkegensere eller annet.

Å bestemme hva som er viktigst i livet endrer seg fra alder til alder. Da jeg var riktig ung, og nybakt mor, var det mine innerste ønsker at mine barn skulle få det godt i livet og skikke seg vel.

De har jo det, selv om livet ikke på noen måte har vært noen dans på roser. De er blitt dem de er fordi livet har lutret dem, formet dem, etter de utfordringene og motgangene livet hadde å by på. Og formingen er ikke over. Ikke for meg heller, når sant skal sies. Vi formes og blir produkter av det livet vi lever, hele livet.

For de fleste av oss er helse en selvfølgelig ting når vi er unge. Hjerte- og karsykdommer, kreft, diabetes og åreforkalkning er tilstander vi kun kjenner av omtale.

En sosialmedisiner sa en gang at å ha god helse betyr at du ikke er tilstrekkelig utredet.

Når vi vipper over 50-tallet og beveger oss videre, er det ofte at diagnoser blir stilt. Helt naturlig. Vår livsstil og tro på evig god helse har skylda. Samt noen dårlige gener, muligens…

Selv fikk jeg en kronisk diagnose før jeg fylte 44 år. Min diabetes syntes veldig utholdelig i forhold min venninne som på det tidspunktet allerede hadde gjennomgått sin første kreftoperasjon. Jeg hadde flere venninner som kjempet mot det samme; kreft. En kusine også.

Nå, 15 år senere, er alle de med kreft døde, og hos meg har diagnosen utviklet seg. Allerede for ti år siden kom den første følgesykdommen. Nå står nyresviktutredning for tur. Jeg er ikke lenger så begeistret for å ha fått en diagnose som er til å leve godt med. Den er nemlig ikke det. I lengden. Selv om man er flink så skjer det saker. Snikende. Og det er nærliggende å legge skylden på seg selv.

Takket være en klok og elskelig fastlege i Norge, har jeg skjønt at det ikke er så enkelt. At det ikke er min skyld. At selv om jeg er kjempeflink, så vil dette utvikle seg. Så lenge man ikke har fått rekvirert kokk på blå resept, forsetter man å skeie ut i matveien fra tid til annen.

Det forkynnes fred og gode dager om man følger lavkarboens filosofi. Jeg har selv hatt god nytte av den. Men så skjer det ting likevel. Og så får man en ny skyldfølelse. I tillegg til alle de andre skyldfølelsene man har hatt oppigjennom livet. Fordi man ikke har vært flink nok, passet på godt nok, sluntret unna, tenkt på andre ting. Etc.

Jeg har en forholdsvis godt regulert diabetes. Jeg skeier aldri fullstendig ut. Jeg går ikke amok i en sjokoladehaug, eller sukkertøypose, eller skolebrød-brett. Jeg drikker verken øl eller søte likører.

Samtidig har jeg altså diagnosen hengende over meg. 24 timer i døgnet. Jeg må huske å ta tablettene mine. Jeg tror jeg har glemt dem mindre enn fem ganger på disse 15 årene. Jeg må planlegge dagen måltidsmessig. Jeg må huske på å ta med medisiner om jeg skal være borte lenge. Jeg må antakelig også huske å måle blodsukkeret ofte…. Der synder jeg. Jeg har en sterk aversjon mot disse stikkene i min egen kropp, som skal fortelle meg om jeg har vært flink eller ikke.

Jeg har kontroll! Jeg vil leve!

Jeg har planer for å motvirke de dårlige tendensene. Etter flere år med golf, har tennis vekket min interesse. Sørensen er også med! Nå har vi lagt opp til en tennisleksjon i uka. Og jeg spiller med tennisdamer i Quesada en gang i uka. Fra nå av! Dessuten skal vi spille golf. Jeg skal trene meg opp til å GÅ 18 hull. Sist vi forsøkte gikk jeg 7. YEAHH!!

Og så har jeg kjøpt en kettlebell, dah!

Fysisk bevegelse er viktig! Jeg har ekstremt vondt i et parti der rygg forlengst har blitt til rumpe. En for kort sene, antakelig. Den er vanskelig å kurere. Men jeg VIL!

Jeg vil være oppegående og sprek! Det skal forhindre ytterligere følgesykdommer. Kanskje… I mens lever jeg! For fullt!

 

Del dette:
16 apr

Drømmen om Sevilla

Bor du i Spania er Sevilla én av byene du ønsker å besøke.

Ikke bare er byen hovedstad i den magiske regionen Andalucía (du husker vel de andalusiske sletter, da sju. Udødeliggjort av «Edmund Bakken» i Kjell Aukrusts regi i Ni-timen på 60-tallet). Men den er også svært vakker og sagnomsust. Hvem husker vel ikke Barbereren fra Sevilla?

Sevilla er også flamencoens hjemland. Her tilbys autentisk flamenco-show på hvert gatehjørne til stive priser…

DSC_4101

Vi tok anledningen, og dro. Til Sevilla. Rundt 4,5 timers tur fra Torrevieja på Costa Blanca. På fine motorveier. Vi valgte veier uten bompenger, og tror ikke vi mistet mye tid på det.

Vi hadde bestilt hotell midt i gamlebyen, i håp om at påskeprosesjonene skulle passere rett utenfor vinduet vårt.

Alt var i musikkens tegn på dette hotellet. Har du en harpespiller i magen er det bare å prøve seg!
Alt var i musikkens tegn på dette hotellet. Har du en harpespiller i magen er det bare å prøve seg!

Vel – sentralt var det, men ikke sååå sentralt. Gaten var rett og slett for liten til å huse en hel prosesjon.

Men hotellet var absolutt anbefalelsesverdig. Amadeus & La Musica. Klassisk musikk spilte svakt i bakgrunnen da vi entret resepsjonen, og den dagen vi ankom var det faktisk en som spilte etuder av Chopin og andre. Passet bra, siden vårt rom het Chopin.

Hotellet er drevet av en familie som setter personlig service i hovedsetet. Frokosten ble servert helt fram til klokken 14, for eksempel. Og du kunne velge hvor som helst på hotellet hvor du ville ha den servert. Vi foretrakk takterrassen!

Men før vi ankom var det diverse viderverdigheter. Sevilla har altså også en gamleby, og der er gatene trange. De ble faktisk trangere og trangere jo nærmere vi kom hotellet.

Her tok vi oss fram med Mercedesen. All mulig kred til Sørensen som beholdt fatningen!
Her tok vi oss fram med Mercedesen. All mulig kred til Sørensen som beholdt fatningen!

Så trange at vi måtte rygge og finne en annen vei. Det var ikke mulig å komme seg rundt hjørnet med den fem meter lange bilen vi hadde.

Fra da bilen var parkert og til vi hentet den igjen, nøt vi livet i store mengder. Det var en vakker by! Vi tok turistbuss den ene dagen, men det var overskyet og for kaldt til å nyte ordentlig. Neste dag føltes alt annerledes. Sol og varme gjør noe med mennesker!

DSC_4076

Vi besiktiget katedralen, som skal være verdens tredje største. Den var enorm! Og man tenker alltid på hvordan har de klart det, de som har bygget. Det hadde aldri gått i dag med de lønningene…

Katedralen er magisk! Spesielt i kveldslys
Katedralen er magisk! Spesielt i kveldslys

For å komme inn og se, var det lengre kø enn å komme inn i det sixtinske kapellet i Roma, så vi ga opp det prosjektet.

Sevilla har hatt verdensutstillinger to ganger. Første gang i 1929. Da ble Plaza de Espana bygget. Det er et eventyr av en bygning med en vakker park. Her er det så stille! Fjernt fra storbyens larm kan du ro i kanalene eller ta en sykkeltur. Eller rett og slett vandre. Et betagende sted!

Plaza de Espana var vakkert! Ferdig til verdensutstillingen i 1929
Plaza de Espana var vakkert! Ferdig til verdensutstillingen i 1929

Siste gang, i 1992 ble det påbegynt mange flotte byggverk som i dag ser øde og forlatte ut. Det er ikke tatt vare på i det hele tatt. Temaet for utstillingen var infrastruktur. Tja, hvor ble det av den?

Å spise og kose seg hører med til en skikkelig ferie i Sevilla. Det kryr av steder, som nesten alle er anbefalte i følge TripAdviser. Man skal kanskje ta de anbefalingene med en klype salt, men faktum er at det er så mange restauranter i gamlebyen at de trenger å skjerpe seg for å henge med.

Sangria er et godt følge i varmen
Sangria er et godt følge i varmen

Vår elskelige hotellfamile kunne også fortelle at det popper opp nye hoteller stadig vekk i gamlebyen.

Det er ikke mange steder du kan sitte ned i salongen og spille på flygel eller piano mens du nipper til en sherry on the house, tror vi! Og takterrassen var betagnende også om kvelden.

 

Del dette:
29 mar

Hotellet over alle hoteller?

Vi benytter alltid Booking.com når vi bestiller våre hoteller. Det er fordi bestillingene går smertefritt, og man på forhånd har orientert seg om hva vi kan forvente av hotellet.

Nylig var vi i Roma, og vi bestilte hotell på denne siten. Giulio Cesare. Fantastisk navn med historisk sus. Hotellet ble da også beskrevet som et nesten autentisk bygg fra 1800 og den tid da det bodde grever der. Med lysekroner på rommene, marmor og det ene etter det andre.

Italienske hotellrom er muligens enda kleinere enn spanske, når det gjelder stjerner. Vårt 4 stjerners hotell var stort. Det skal dem ha! Badet var velutstyrt og funksjonelt La oss med en gang nevne varme i håndkleholderne. OG store badehåndklær! Deilig!

Man hadde kanskje forventet noe større lysekroner i et ekte hertug-hjem...
Man hadde kanskje forventet noe større lysekroner i et ekte hertug-hjem…

Rommet ellers var ok, men ikke mer enn ok. Stort, men hva skal mann med 20 kvadratmeter når man bare er der for å sove? Sengen var stor, men madrassen var steinhard. Det fikk man ordnet via resepsjonen. En overmadrass reddet oppholdet!

Frokosten var veldig hausset opp. Det var i utgangspunktet en grei frokost. Men de fikk det ikke til. Vi møtte tomme fat og dårlig pådekkede bord. Da hjalp det ikke at hovmesterene hadde hvit jakke og lignet Poirot.

kdfMx0wDC1a3PN4Q_2z_XWswjeIc6r_m-jgecQk942o
Lite til frokost i dag, ja!

Hotellvalg er vanskelig. Jeg bruker å lene meg til gjestenes uttalelser på Booking.com. Men man må avklare sine forventninger først. Det er mitt råd.

Del dette: