13 jan

La ingen forakte deg for din alderdom

Dette kunne blitt et fint innlegg om hvor viktig det er å la seniorer få innpass i maktens korridorer. Hvor mye vi har å tilføre samfunnet sammen med den yngre garde.

– Det er ikke feil å ha møkk på fingra, men det spørs hva slags møkk…

Men, nei. Dette handler om gjennomsnittsalderen på Trump-administrasjonen. I hvert fall deler av den. Jeg tror ikke de jeg ikke har fått med meg trekker gjennomsnittsalderen vesentlig ned. For den er altså 61 år. Det er to som klart trekker gjennomsnittet ned; FN-ambassadør Nick B Haley (44) og stabssjefen i Det hvite hus; Renee Priebus (også 44). Den eldste er 78 år! Det er handelsminister Wilbur Ross. Stakkars arme mann! Han skal få litt å streve med!

Verre enn alt dette er Trumps nepotisme-tilsnikelse ved å la sin svigersønn få en betydelig rolle. Det er strenge regler for sånt! Hittil er alle ministre velberget gjennom sine syretester i Kongressen. De har vel vært på kurs for å lære hva de skal svare?

Jeg høres sikkert negativ ut. Men jeg må innrømme at jeg etter måneder med Trump i daglige doser ikke levner han mye verdi. I betydningen hva jeg mener verdi er. Og jeg tenker med gru på hva han kan stelle i stand. Han er en forfører i ulveklær!

– Det er ikke feil å ha møkk på fingra, men det spørs hva slags møkk…

Jeg tror at langtidsplaner om reiser til både USA, Asia og Russland bør legges på is. Her kan det bli utrygt. Europa ser ikke veldig trygt ut heller med sin Marie le Pen som stormer fram på meningsmålinger for presidentvalg i Frankrike neste år.

Det står om menneskeverd nå! Det står om hvorvidt vi skal tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv. Det står om historien. Skal vi stille oss historieløse eller ta opp kampen for alle menneskers rett til menneskeverd?

Del dette:
29 aug

Om å være et nav

(Bloggposten er skrevet for over tre år siden, men ikke tidligere publisert)

I kveld hadde vi gleden av å huse en del av mine kollegaer fra året på den norske skolen i Rojales. Jeg hoppet av etter seks måneder. For å sikre meg at jeg forblir i deres minnekrets, inviterte vi dem hit på en terrassefest i solnedgang.

– Et godt utdrag av disse kollegaene!
– Et godt utdrag av disse kollegaene!

 

Gode mennesker med humør, livsvisdom og framtidsutsikter troppet opp.

Det som gjorde mest inntrykk var talen en av kollegaene holdt. Det var for det første overraskende at det i det hele tatt ble holdt tale (fra andre enn meg). For det andre ble jeg helt satt ut av innholdet.

Han snakket om hva et nav egentlig er. (En allegori til NAV, som mange har som hovedsponsor her i Spania.)

Men navet presenterte han som et samlingspunkt, et drivverk for aktivitet, for noe som vi, JaSol, i dette tilfellet, har gått foran og satt i gang.

Det var rørende!

Men egentlig er det jo sant. Vi har igangsatt en del gjennom disse åtte årene vi har bodd her. La meg mimre og ramse opp:

  • Quiz på La Luna
  • Servering av selvlaget rett på La Luna på fredagskvelder to ganger (Gyros første gang, og Chili con carne andre gang)
  • Allsangkveld, også på La Luna
  • Grilling på vårarrangement på La Luna
  • Golfturneringer av ymse slag
  • Quiz i Quesada
  • Mitt Spania – nettmagasinet for alle som er glad i Spania
  • Golfleksjoner
  • PC-hjelp og kurs i heimen
  • Sykebesøk
  • ivaretakelse av medmennesker i nød
  • medvirkning til nye venner

Hvis vi gjennom noe av dette har gjort en forskjell for folk, er det fantastisk. Da blir klaging, syting og misunnelse av null interesse.

Da vi flyttet fra alt har vi ikke lenger peiling på hva som skjer. Haha. Og det er jo kanskje like greit.

Her vi havnet? Her lever vi et mye mer anonymt liv. Deilig!

 

Del dette:
25 feb

Hver gang vi møtes…

Tittelen henspeiler på den populære TV-serien som hedrer gamle, gode artister. Som vi får et nytt øye på. Som Unni Wilhelmsen eller Vinnie (for mange sesonger siden). Vi inviteres hver lørdag inn i deres artistliv og private liv. Ære være dem! Det er med ydmykhet jeg feller tårer hver eneste gang.

Alle burde investere i en bestevenn
Alle burde investere i en bestevenn

 

Tittelen henspeiler dessuten på hvordan vi alle møtes. For fire år og vel så det, begravde vi både min mor og min far i løpet av to måneder. Eldgamle, men kjære. Da traff vi mange av slekta som jeg ikke trodde jeg ville møte igjen. Og venner. Gamle naboer. Kjære naboer. Hver gang vi møtes blir det sannsynligvis mindre sjanse for å møtes igjen.

Nylig møttes vi igjen. Ny begravelse. Nytt, kjært møte med gamle venner, familie og bekjente. Midt i et trist farvel.

Blir det noen neste gang? Jeg minnes alle gode mennesker jeg har møtt på min veg. Blandet med nye mennesker og nye minner. Men de tar alle slutt en gang. Dette var kanskje siste gang? Blir det noen neste?

Kjære gode mennesker i historien min! Jeg liker å hente dere fram. I tide, og kanskje i utide. I min utlendighet, og kanskje spesielt derfor, er hvert minne om dere som det største smykket. En gulltråd i veven.

Neste gang? Vi vet jo ingen ting. Men årene går.

Ingen selvfølge at de vi kjente fra gamle dager er til stede. Til sommeren tar jeg et dypdykk i fortiden og oppsøker gamle trakter og mennesker fra min fortid. Jeg gleder meg!

 

Del dette:
28 nov

Morsomt å trene hjernen

Det er ikke til å komme i fra – det sviver tregere og tregere der oppe i huet! Ergerlig, men sant! Hva kan vi gjøre for å motvirke tendensen?

– Quiz er helsebringende!
– Quiz er helsebringende!

 

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Nå har vi funnet ett svar. Ett svar, blant mange. Noen sverger til kryssord. Utmerket! Andre sverger til sudoku, eller bridge. Også utmerket. Vi har valgt å kombinere trimmen med det sosiale. Hver torsdag kveld møter vi med skjerpede blyanter til quiz.

Tidligere har Sørensen og jeg holdt quiz i en årrekke. Sørensen brukte timevis på å finne spørsmål og svar, jeg brukte et par timer på å dempe nivået… Det gjelder jo helst å finne ut hva folk kan, og ikke hva de ikke kan, ikke sant? Nå er rollene byttet om. Det er virkelig mye morsommere å være deltaker selv! Da slipper du all poengberegninga og klagingen på dømminga… Og all jobben med å finne spørsmål.

Tre ganger på rad nå har jeg funnet svar på spørsmål på quizen ved å måtte grave langt nedi kambrium silur. Det er utrolig hva som har gjemt seg der! Sist var det for eksempel spørsmål om hva krimhelten til Georges Simenon het. Han, vet du. På fredagen, på 60- eller 70-tallet. Det var helt blankt. I lang tid. Plutselig steg han fram fra intet: Maigret! Jeg skjønner ikke at det er mulig med slik gravekompetanse. Men morsomt er det! Gangene før der var det snakk om hjemmeklubben til Marit Bjørgen, som om sider kom til overflaten, og ikke minst hvilken bok som ble tildelt en helt serie med sakte-tv i fjor. Ja, riktig, salmeboka!

Vi ble invitert av en av mine elever, faktisk. De hadde et lag – Criminal Minds – med litt for få deltakere. Jeg elsker selskapsleker, og quiz er absolutt en ekte selskapslek. Selvfølgelig hadde det vært aller best om vi vant… Hver gang… Men når det kommer til stykket er det fryktelig morsomt å delta også!

Skulle du lese dette og befinne deg sør på Gran Canaria, kan jeg opplyse at det er quiz på Buster Bar hver torsdag klokken 20:00.

Hva gjør du i hjernetrimmens tjeneste?

 

Del dette:
2 jul

Nytt, ukjent kapittel – det går sikkert bra!

Da var Mitt Spania et avsluttet kapittel. Jeg har brukt utrolig mye tid på det. Nå venter nye utfordringer. Jeg skal fortsatt skrive, gjennom bloggen min, så dere blir ikke kvitt meg så lett! Jeg håper du vil følge med på bloggeriene også!

Viktig å vite hvilket fokus man skal ha!
Viktig å vite hvilket fokus man skal ha!

Å gå solo, kaste loss uten sikkerhetsnett, er ganske tøft. Jeg har gjort det minst to ganger i mitt liv. Første gang var da Sørensen og jeg bestemte oss for å flytte til Spania. Vi hadde planene klare. Sørensen skulle jobbe med data, holde kurs og tøffe hjem til folk på scooter. Jeg hadde bare bestemt meg for å skrive.

Så ankom vi Spania da. Blåøyde og optimistiske. Vi ante ikke at de norske miljøene var gjort opp av 5 x bygdedyr. Det ble en tøff start. Det ble anklager og anmeldelser. Det ble utrolig behandling fra såkalte «seriøse» aviser på Costa Blanca. Vi fikk vel hakeslepp både Sørensen og jeg. Etter forholdsvis få år innså vi at det var best å gjøre seg uavhengig av andre. «Redaktører» i diverse publikasjoner var ikke annet enn resirkulerte tomsinger fra gamlelandet. Når de skulle regjere og kjempe seg i mellom, måtte det bli mye rart.

Man forsøkte seg med egne publikasjoner i det små, og fikk pepper. I det norske miljøet på Costa Blanca finnes det ikke noe slikt som en fri presse….

Jakter du dårlige redaktører, eller annet? Lei deg bil, gitt! Klikk her.

Ikke desto mindre startet man omsider sitt eget. Mitt Spania. Som følge av at man selv som nyankommet til Spania savnet troverdig og korrekt informasjon om hva man sto ovenfor. Hva man kunne oppleve, hvordan man skulle finne seriøse meglere etc etc. Det har gått godt i over tre år. Ikke minst takket være trofaste sponsorer som har holdt meg flytende.

Men så fikk man jammen på sine gamle dager tilbud om jobb innen faget man faktisk i opprinnelsen er utdannet i. Så nå er det og blir det lærergjerning på den norske skolen på Gran Canaria. Blant annet i mediefag. Det er jo helt utrolig!

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Kanskje på Gran Canaria for å sjekke den norske skolen? Det lønner seg. Å bruke denne linken til å booke hotell, altså

Denne våren har gått bra. Så går man på et nytt år, med ydmykhet og krumme tær! Det er så morsomt! Og videregående elever er både spennende og flinke. Derfor tok jeg farvel med Mitt Spania. Jeg makter ikke jakte gode, troverdige artikler samtidig med at jeg skal bidra til at norsk ungdom blir dugelige mennesker etter å ha vært på Gran Canaria et år, eller flere.

 

Del dette:
2 jan

Nytt år – nye løsninger

De aller fleste blir vel litt ettertenksomme når et gammelt år legges bak oss, og et nytt står ubrukt og innbydende.

It's a new dawn
It’s a new dawn

I år fikk årsskiftet en nydelig ramme for meg. Bare godhet, stillhet og fred. Sammen med noen av de jeg er glad i.

I dagene før nyttår ble jeg mer og mer klar over hva jeg ønsker å fokusere på i 2015. Det er, som mange sier, at det du fokuserer på og gir fra deg, det får du tilbake. Er min innstilling mistenksomhet, sinne og bitterhet, er det nettopp dette jeg kommer til å høste selv.

Mitt sinn skal være fylt av takknemmelighet, omtanke og tro på mennesker. Jeg vil gjerne være med og gjøre en forskjell, som statsministeren var inne på i sin nyttårstale. Være en som man kan stole på. Det betyr at jeg også vil omgi meg med mennesker som stimulerer meg. Legge fra meg prosjekter som suger krefter til ingen nytte. Prosjekter uten verdi.

Nytt år og nye muligheter! Jeg gleder meg!

Har du noe nytt på gang?

Del dette:
18 des

Kjære englene mine!

Jeg har noen i minne som jeg gjerne vil gi ekstra spalteplass her. Det kunne jo hende at de ellers gikk i glemmeboken? Måtte det aldri skje!

Engel154-37

Lisbeth – død 2002

Hun var min ledestjerne. Alltid våken for protester og kontradiksjoner når jeg følte trang til å utgyde min angst, min uro, min tro.

Hun utfordret meg på aktiv dødshjelp et halvt år før hun døde. Jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne drepe henne.

Hun døde fredfullt et halvt år senere. Jeg var der, som avtalt.

Ingebjørg – død 2011

Livsvenn og venninne siden tidlig på 70-tallet. Hadde levd med kreft i over 20 år. De siste årene sverget hun til naturmedisin. Fikk bedre livskvalitet, men døde til slutt. Jeg besøkte henne sist i august 2011. Da var hun sliten og tynn. Hun trodde enda at det var feilmedisinering som gjorde det. Det var det ikke… Hun døde senere på høsten. Etter plagsomt dødsleie.

Inger Marit – død 2011

Kusine

Vi var jevngamle. Lekte som barn, fikk barn omtrent samtidig, og hadde noe kontakt da. Hun ble tidlig syk. Det tok lang tid før de stilte diagnosen. Antakelig alt for lang tid.

Hun ble svekket gjennom årene. Kreften spredde seg til andre deler, og hun ble mindre til stede i verden. Hun døde etter uverdige måneder med smerter og lite forståelse for hennes situasjon.

Mor – død 2011

Rett etter dette døde mor. Hun var jo gammel, og lengtet etter døden. Det var greit. Hun sovnet inn uten at noen var der, faktisk. Jeg tror ikke at det gjorde noe.

Far – død 2012

Knappe to måneder etterpå var det far sin tur. Jeg hadde bestilt tur, for å besøke han og mor… Da jeg kom 18. januar var han svært dårlig. Det var liten kontakt å oppnå. At han kjente meg igjen den kvelden var helt fantastisk!

De siste to døgnene sov Tone og jeg der. Vi  var der hele tiden. Terje og Eivind var også der. Da far døde holdt vi ham i hendene alle fire. Vakkert! Men så trist.

Jeg strevde mange måneder med dette.

Nå er minnene gode, og livet går videre.

Nelson Mandela – død 2013

Den foreløpig siste av de beste – Nelson Mandela åndet ut i desember. Kanskje kan unge Malala bli hans etterfølger som et forbilde for verden?

Takk for tiden dere var her!

Del dette:
1 sep

Dødssyk Hollywood-stjerne fraktet til sykehuset

Hun har levd med media Zsa Zsa Gabor. Derfor måtte kun kanskje regne med at media var til stede på hennes dødsleie.

Jeg har ikke vært blant paparazzianes favoritter. Samtidig ønsker jeg faktisk å leve inkognito. Hva media gjelder.

Er det mulig? Kan vi melde oss ut av deler av verden mens vi dør i den andre delen av verden?

Å leve for eller med media er et sjansespill. Kanskje holder jeg meg godt nok til å være attraktiv i noen uker, måneder eller år? WOW! Da må jeg i så fall ha skaffet meg en kvinnlig eller mannlig partner som er litt mer spennende enn meg.

Snur jeg det på hodet – når jeg er journalist, vil jeg gjerne treffe akkurat DEG litt på nært hold. Særlig hvis fotografren min er i nærheten…

Del dette:
29 jun

– Jeg angrer dypt og inderlig!

Hvor dypt sitter angeren egentlig, hvis man ikke blir oppdaget?

I de siste dagene er det blitt avslørt en del utrolige historier innen norsk helsevesen. Påståtte eksamener og ukontrollert fjerning av organer i stor stil I selveste, lille Norge!

Ikke at det spiller noen rolle, men bare i en bisetning, da jeg var barn ble det begått ett drap i døgnet i Chicago. Hvor langt unna er vi den statistikken i Norge i dag?

Men det var altså anger vi skulle drøfte i dag. Når angrer man virkelig? Jeg vil tro, som med meg, at man angrer når man har gjort noe(n) urett. Det stikker litt i det vi vil kalle samvittigheten. For de fleste av oss.

For andre trer angeren først fram når de blir tatt. Avslørt. Da er det ikke måte på anger. Hvordan er egentlig disse menneskene sammensatt?

Del dette: