25 feb

For man skal ikke ta noe for gitt

Jeg har påstått en del år at data er blitt mer komplisert. Ingen har forsøkt å motsi meg. Altså er ALT mer komplisert!

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Jeg skulle i dag forsøke å ordne opp i mine lagre i skyene. Jeg synes ikke jeg har hatt behov for denslags. Jeg liker å ha kontroll her. På skjermen min her, lokalt! Der kjenner jeg igjen mor, far, søster, bror og alle andre.

Jeg mente jeg hadde betalt altfor mye for den sky-tjenesten. 3 Terrabyte, eller bit, eller noe sånt! Det betalte jeg for hver måned. Så jeg tenkte at det har jeg ikke bruk for, og skulle søke på HELE fordømrade nettet HVORDAN man endret det. Så kom det en mengde spørsmål. Jeg svarte så godt jeg kunne.

FOR Å GJØRE EN LANG HISTORIE KORT!!!!

ALT FORSVANT! Det vil si; ALT som jeg hadde gjemt på det datamessige skrivebordet. Bilder, dokumenter, og alt!

Heldigvis hadde den copycaten, eller backupen, som jeg tror vi har betalt en hel haug for, begynt å fungere dagen før.

Så i dag da, altså, satte jeg igang backup for noen timer tilbake. Og joda, ALT kom tilbake! Far som døde, og bror i sin  egen kiste og hele greia! Det var jo min historie! Jeg hadde ikke levd de timene mellom! Det var som om historien forsvant mellom tastene. Minnene var der, men dokumentasjonen var borte. Og hva er egentlig vi mennesker i dag uten dokumentasjon?

Jeg har grått og grått i hele kveld. Ved minnene. Som er her. Og som gjør meg til den jeg er. Ingen kan noen gang si at jeg ikke skal sørge. Ingen kan noen gang si at du ikke skal sørge. Selv om sorgen din tilhører en helt annen historie.

For å trekke det ned til et forståelig punkt. Skal man ha noe for evig – lagre det i skyen!

Er ikke alt blitt mer komplisert, synes du? Før kunne vi skrive og skrive. Sende meldinger og bilder. Dele dokumenter, om så var. I dag må man forholde seg til  minnet. Det går radt med noen Mb når man surfer hiten og diten. Jeg liker ikke sånt. Og i hvert fall ikke når jeg skal lese min favoritt. Min nettside av alle nettsider! OG nei, dere får ikke vite hva det er for en side. For den kommer senere i livet…. muhaaaa

Av og til vil jeg tilbake. Til der alt startet! Ha en god kveld!

Del dette:
6 mai

Ti år i utlendighet!!

Det er i disse dager ti år siden vi med freidig mot satte avtrykk på spansk jord for første gang. Etter lange prosesser og oppgjør av jordisk gods, belaget vi oss på et nytt, givende liv ved Middelhavet. I et land der solen alltid skinner.

Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca
Vakker solnedgang over Albir-åsen, nord på Costa Blanca

Det freidige motet burde vi kanskje ha tørket av oss, for det var på langt nær alle som syntes det passet seg å komme her og tru at du var noe til kær. Vi bommet. Og fikk så det smalt. Janteloven var minst like mye utbredt i Spania som i gamlelandet. Og kanskje enda mer, siden det norske miljøet var svært begrenset.

Hederlige unntak fantes. Og vi er glade for å ha blitt kjent med dyktige fagfolk, hyggelige mennesker og trivelige samarbeidspartnere. For de har vært der. Og er der.

Bortsett fra at det regnet omtrent sammenhengende i en uke rett etter ankomst, har ikke været gjort skam på seg i nevneverdig grad. Men det er først det siste året, hvor vi har bodd på Gran Canaria, at vi kan si vi savner det å kunne tillate seg en lat dag innendørs, mens det pøser ned. Det gjør det jo ikke her! Her må man ut i sola, dagstøtt. Som om det er noen plage…

Spansk byråkrati og bankvesen har vært en tålmodighetsprøve å forholde seg til. Helsevesenet har gått over all forventning å ha med å gjøre. Jeg synes jeg er blitt svært godt behandlet i alle ledd. Betryggende når man er avhengig av jevnlig besøk på legekontoret. Vel er det tungvint mye, men det er system.

Men at jeg skal måtte være uten bankkort i bortimot en måned, i beste fall, fordi bankfilialen på fastlandet ikke kommuniserer med filialen her på Gran Canaria, er ikke greit. Godt å ha Sørensen da!

Han er det for øvrig godt å ha uansett. Det står mer og mer klart for oss at vi må benytte tiden vi har sammen. Det fulgte ingen livstidsgaranti med Sørensen. Ikke i forhold til min livstid. Derfor vet ikke vi heller hvor lenge vi har hverandre. At vi til sommeren legger ut på hver vår tur i ukesvis må tilskrives midlertidig utilregnelighet i planleggingsøyeblikket. Jeg har allerede begynt å grue meg… På den annen side har vi samtaletemaer til langt utpå høsten. Mest om hans spennende reise til Østen, framfor min tur til min barndoms dal på Østlandet, men dog!

Det er enkelt å leve utendørs i Spania. Det har alle, uten unntak, fortalt meg som den fremste fordelen, når jeg i journalisttjeneste har spurt hva som er best med Spania. For mange ville vintrene blitt triste og ensomme, og helsa ville skrantet mer og mer. Her kan man bevege seg utendørs hver dag hele året. Og folk tar vare på hverandre.

Jeg ville ikke byttet bort disse ti årene, for den motgangen vi har møtt har bygget oss sterkere og mer solid i møte med mennesker. Det er også godt å finne tilbake til de som betyr noe når veiene krysses. I dette landet skjer det hele tiden. Det er nesten ingen ting som er konstant. I det norske miljøet, i hvert fall. Folk flytter til og fra. Og det er et fåtall som bor fast. Man må venne seg til å tåle at båndene blir annerledes med folk da.

Å få runde av yrkesårene i skoleverket er for meg helt fantastisk. Jeg ser fram til flere år med Norges framtid. Det er både spennende og fasinerende å få være med og peke på vegen for de som er i begynnelsen av livet.

Sørensens pensjonisttilværelse er ganske travel den også. Når jeg har en fridag, hadde jeg trodd vi kunne gjøre noe sammen. Men nei, da. Da har han sine programposter som må utføres. Og bra er det. Vi holder helsa i sjakk felles, da. Turgåing har vært middelet, men nå er vi også eiere av en romaskin, som skal brukes når dørstokkmila blir for lang. Dessuten har vi meldt oss inn i det kommunale treningssenteret. At kroppen har godt av det er det ingen tvil om. At man er blitt så voksen at man ikke bryr seg om hvem som ser de pustende og tildels mangelfullt utførte teknikkene er også bra. Det blåser man en lang mars i! Jeg skal leve lenge, og da må man gjøre noe for det! Det kommer ikke av seg selv.

Om ti år?

Vi planlegger å flytte tilbake til fastlandet i Spania om fire år. På et helt annet sted enn der vi bodde. Vi lytter til mulighetene som åpner seg, for det tror vi på.

Her er noen portretter fra disse ti årene. Det må vel kunne stadfestes at det har skjedd et visst forfall…

DSC_6561.JPG DSC_6564.JPG

DSC_7817.JPG DSC_5812.JPG DSC_8038.JPG DSC_4811

DSC_1556 IMG_1850 IMG_2039 DSC_5262 DSC_5257

Del dette:
25 feb

Hver gang vi møtes…

Tittelen henspeiler på den populære TV-serien som hedrer gamle, gode artister. Som vi får et nytt øye på. Som Unni Wilhelmsen eller Vinnie (for mange sesonger siden). Vi inviteres hver lørdag inn i deres artistliv og private liv. Ære være dem! Det er med ydmykhet jeg feller tårer hver eneste gang.

Alle burde investere i en bestevenn
Alle burde investere i en bestevenn

 

Tittelen henspeiler dessuten på hvordan vi alle møtes. For fire år og vel så det, begravde vi både min mor og min far i løpet av to måneder. Eldgamle, men kjære. Da traff vi mange av slekta som jeg ikke trodde jeg ville møte igjen. Og venner. Gamle naboer. Kjære naboer. Hver gang vi møtes blir det sannsynligvis mindre sjanse for å møtes igjen.

Nylig møttes vi igjen. Ny begravelse. Nytt, kjært møte med gamle venner, familie og bekjente. Midt i et trist farvel.

Blir det noen neste gang? Jeg minnes alle gode mennesker jeg har møtt på min veg. Blandet med nye mennesker og nye minner. Men de tar alle slutt en gang. Dette var kanskje siste gang? Blir det noen neste?

Kjære gode mennesker i historien min! Jeg liker å hente dere fram. I tide, og kanskje i utide. I min utlendighet, og kanskje spesielt derfor, er hvert minne om dere som det største smykket. En gulltråd i veven.

Neste gang? Vi vet jo ingen ting. Men årene går.

Ingen selvfølge at de vi kjente fra gamle dager er til stede. Til sommeren tar jeg et dypdykk i fortiden og oppsøker gamle trakter og mennesker fra min fortid. Jeg gleder meg!

 

Del dette:
18 des

Kjære englene mine!

Jeg har noen i minne som jeg gjerne vil gi ekstra spalteplass her. Det kunne jo hende at de ellers gikk i glemmeboken? Måtte det aldri skje!

Engel154-37

Lisbeth – død 2002

Hun var min ledestjerne. Alltid våken for protester og kontradiksjoner når jeg følte trang til å utgyde min angst, min uro, min tro.

Hun utfordret meg på aktiv dødshjelp et halvt år før hun døde. Jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne drepe henne.

Hun døde fredfullt et halvt år senere. Jeg var der, som avtalt.

Ingebjørg – død 2011

Livsvenn og venninne siden tidlig på 70-tallet. Hadde levd med kreft i over 20 år. De siste årene sverget hun til naturmedisin. Fikk bedre livskvalitet, men døde til slutt. Jeg besøkte henne sist i august 2011. Da var hun sliten og tynn. Hun trodde enda at det var feilmedisinering som gjorde det. Det var det ikke… Hun døde senere på høsten. Etter plagsomt dødsleie.

Inger Marit – død 2011

Kusine

Vi var jevngamle. Lekte som barn, fikk barn omtrent samtidig, og hadde noe kontakt da. Hun ble tidlig syk. Det tok lang tid før de stilte diagnosen. Antakelig alt for lang tid.

Hun ble svekket gjennom årene. Kreften spredde seg til andre deler, og hun ble mindre til stede i verden. Hun døde etter uverdige måneder med smerter og lite forståelse for hennes situasjon.

Mor – død 2011

Rett etter dette døde mor. Hun var jo gammel, og lengtet etter døden. Det var greit. Hun sovnet inn uten at noen var der, faktisk. Jeg tror ikke at det gjorde noe.

Far – død 2012

Knappe to måneder etterpå var det far sin tur. Jeg hadde bestilt tur, for å besøke han og mor… Da jeg kom 18. januar var han svært dårlig. Det var liten kontakt å oppnå. At han kjente meg igjen den kvelden var helt fantastisk!

De siste to døgnene sov Tone og jeg der. Vi  var der hele tiden. Terje og Eivind var også der. Da far døde holdt vi ham i hendene alle fire. Vakkert! Men så trist.

Jeg strevde mange måneder med dette.

Nå er minnene gode, og livet går videre.

Nelson Mandela – død 2013

Den foreløpig siste av de beste – Nelson Mandela åndet ut i desember. Kanskje kan unge Malala bli hans etterfølger som et forbilde for verden?

Takk for tiden dere var her!

Del dette:
12 jan

Minner med gyldent snitt

Mange av mine beste minner er knyttet til sang og musikk. I den siste tiden har vennlige sjeler fra den gamle musikklassen på lærerskolen på Hamar lagt ut himmelske klipp fra vår felles sangkunst på slutten av 70-tallet.

Sanger vi strevde med, som satt til slutt, og som vi forhåpentlig gledet et ganske mangetallig publikum med på reisen vår.

Senere ble det egne kordireksjonsminner. Jevnaker Korforening var strålende til tider. Det var øyeblikk da tiden sto stille og tonene fløy gjennom rom og vegg og tok oss til nivåer som vi senere kanskje aldri har opplevd.

Den siste gangen jeg opptrådte med sang var da jeg inviterte venner og familie til feringen av min 50-årsdag. For snart åtte år siden…

Jeg hadde flere ganger snakket med søsteren min om at jeg gjerne ville at vi skulle gi en konsert sammen. Og det gjorde vi. I Fengselet i Hønefoss. Det var sikkert ikke det vakreste folk hadde hørt, men det var en så strålende opplevelse, som jeg aldri glemmer. Et verdig punktum.

Senere har jeg blitt spurt om jeg vil dirigere, eller bli med å synge.

Nei, jeg er ferdig med det.

Dels fordi jeg har prioritert røyking i altfor mange år. Sangstemmen har fast sordin, og kommer ut delvis tostemt. Ikke noe vakkert. Kanskje hvis jeg øvde…

Men jeg er mer fornøyd med å ha sluttet å røyke og glede meg over andres suksess på sangfronten.

Akkurat nå skulle jeg så gjerne ha invitert Anita Skorgan. Gjennom Hver gang i møtes blir jeg så følelsesmessig engasjert i enkeltpersoner. Foreløpig leder Anita an. Jeg tror Lene Marlin blir en god nummer to. Men det er egentlig et helt annet innlegg.

Jeg lever godt på gode minner.

Sisters

Del dette:
12 des

Barndommens juleminner

I år har jeg mer enn noen gang tenkt tilbake på førjuls- og juleminner fra barndommen. Det har selvfølgelig med at nå er både mor og far borte, men når man selv blir eldre, kommer barneårene tydeligere fram.

Allerede i oktober/november startet juleforberedelsene. Vi bodde ikke på gård, men fikk likevel slakt til gards. Eller, fikk og fikk… Da var det mange dager som var det reneste eventyr å få bivåne for store barneøyne. Spesielt husker jeg Margit, som ofte ble benyttet som hjelp både til dette og hint. Hun var veldig liten av vekst. For å røre i den store kjelen der grisehodene til sylta ble kokt, måtte hun stå på en stol. Et utrolig syn, den dag i dag!

Det var slaktesmaker å få både av hjemmelagede medisterpølser og andre godbiter. Med slaktingen hørte også flere middager med blodpudding og blodpannekaker. Det var sannelig godt det også. Kanskje det var fra den tiden min solide blodprosent ble bygget?

Så ble det kakebaking. Og vasking. Og pynting. De nydelige englende og lysene, som aldri ble tent for da ville de ikke være så nydelige lenger. Det tok lang tid før vi fikk være med på smultringene. Det var direkte farlig. Men jeg kan heller ikke huske at jeg personlig deltok i så mye av den andre bakingen – berlinerkranser, goro, fingerkrem, sandkaker og hva det nå var alt sammen. Med en ivrig og dyktig storesøster, var jeg nok ofte henvist til tilskuerplass. (Jeg bakte dog selv alt dette og mer til da jeg som ung husmor skulle bære tradisjonene videre.)

Julepresangene var et kapittel for seg. Som andre unger var vi også nysgjerrige på hva som ventet oss. Spesielt ett år hadde vi full oversikt. I det ene skapet på soverommet til mor og far fant vi både fullt utstyrte barbiedukker og Merlin togsett til lillebror. Vi gjorde selvfølgelig gode miner til slett spill da dagen opprant… Dette er en innebygget ferdighet som alle barn bare har, tror jeg.

Foruten den nevnte barbiedukken, kan jeg best huske et par hvite polvotter jeg fikk. Dessuten en lyse blå nylonanorakk. Med selvheklet hjelmlue med kjempedusk i rosa, var antrekket fullkomment den vinteren. Sannsynligvis var det sorte strekkbukser sydd av skredder Pedersen i tillegg.

De siste dagene før julaften hadde spesielle tradisjoner. Vi ungene var med far rundt i bygda og delte ut konfektesker til diverse institusjoner – telefondamene på sentralen, posthuset etc. Det var spennende å få komme inn på sentralen med alle ledningene. Den gang alt foregikk manuelt, og telefondamene var rene opplysningssentralen. De visste nøyaktig hvor den og den var. Det var bare å spørre før de «satte over».

Bitte lille julaften var det grøt med mandel på menyen. Den tradisjonelle marsipangrisen ventet på en heldig vinner. Vi glemmer vel aldri det ene året(?) far fikk mandelen. I stedet for å gjemme den bort i innerste kroken i munnen til alle hadde spist opp, tok han den ut.

– Hm, hva er dette for noe, da?

Vår far var ikke skapt for scenen…

Lille julaften ble det servert lutefisk. Den hadde far lutet selv. Møysommelig og med stor kjærlighet kunne den serveres helt perfekt passe når lille julaften opprant. Hos oss var det lutefisk på lefse, smurt med godt smør, og overdrysset med salt og pepper. Kjempegodt! Selv om jeg i voksen alder har lært meg å like lutefisk servert på mange andre vis også.

Selvfølgelig var det hjemmebrygget øl til. Ikke tomtebrygg, men ordentlig hjemmebrygget, enten på vørterøl eller bayer. Langt ute i januar kunne vi av og til høre korker som smalt i været etter at overskuddsølet fra jul gjæret videre og videre.

Selve julaften foregikk alt i sakte tempo. Det ble jul i huset når surkålen begynte å koke. Vellysten fra denne duften sitter i, og jeg har alltid i voksen alder satt på surkålen så tidlig det lar seg gjøre, for å få denne duften i huset.

Ribba til mor var alltid perfekt. Endog før både Ingrid Espelid og alle andre ga sine velmente råd om hvordan svoren skulle bli sprø. Vi spiste sakte og mye.

Etterpå skulle til og med mor og far HVILE når oppvasken var tatt. Har du hørt på makan? Vi fant oss i det også.

Og så var det pakker.

Juledagene var like koselige. Nye klær skulle prøves. Eventuelt også ski og kjelker. Det skulle gås tur og vi skulle i juleselskaper. Gode barndomsminner. Trygge barndomsminner.

I år skal vi samles hos min datter og hennes familie, som akkurat har flyttet inn i nytt hus. De har allerede skapt sine tradisjoner, og jeg tipper på at det blir noen nye også.

Vi skaper rammer og tradisjoner, som vi selv liker. Og minnes de gamle. Deilige jul!

DSC_1949

 

Del dette:
30 okt

Når taket forsvinner

Jeg er  godt voksen. Langt oppi 50-årene. Jeg står for det livet jeg har bygget opp. Grunnmur og vegger er på plass. Men nå er taket forsvunnet. Jeg er blitt foreldreløs.

Det var en god hjelper som pekte på faktaene for meg. Rent filosofisk. Det er taket som forsvinner. Når foreldrene blir borte. Uansett når det skjer.

At taket forsvinner adstedkommer mye bekymring, sorg og endret syn på framtiden. Det er vel de fasene jeg har vært gjennom siden mor og far begynte å dø for snart et år siden. Det tok litt over to måneder før begge var borte. Helt borte! Borte vekk!

Jeg er derfor foreldreløs. Sårene som jeg ikke visste var der, er i ferd med å gro. Savnet er der. Hver dag. Men det er de gode minnene, det gode savnet. De fikk gå inn i evigheten, mor og far, fordi de fortjente det.

63 års samliv bandt dem sammen for evigheten.
Del dette:
12 okt

Ny engasjerende rettssak

Vi lærte mye juss under terroristrettssaken i vår. Så mye at vi var godt forberedt når høstens «gysare» startet på Lillehammer denne uka.

Den tiltalte ordføreren har hatt sjumilsstøvler på når det gjelder pressedekning og støtte fra miljøer «som betyr noe» i dal’n, og ellers.

Jeg har ingen kjennskap til verken den fornærmede eller tiltalte i denne saken. Likevel vet jeg hvem jeg tror på. Det vet jeg fordi jeg var i tvil en gang før. En gang da dette var mye viktigere for meg, fordi det gjaldt mine nærmeste.  At jeg egentlig aldri var i tvil ble jeg klar over først senere. I slike saker hersker intuisjonen. Det gjelder å få den til å spille sammen med jussen.

Den gangen ble spetakkelet stanset og avverget før det kom så langt som det tilsynelatende har gjort i denne saken. Uten at sårene av den grunn ble mindre. Eller blir mindre. De rives nemlig opp jevnlig, gjennom søvnløse og sårbare netter.

DET skulle ordføreren i Vågå og alle de tusenvis av voksne menn som har begått samme synd ha visst. Der de trodde de var jevnbyrdige og «koselige» og bare mente å oppdra jenta i den voksne verdens vidunderligheter av noen opplevelser. LENGE før tiden. LENGE før de var modne for det, og når de ble modne for det, slett IKKE med en gammel gris på 5o år!

Rettssaken på Lillehammer kommer til å stå om troverdighet. Om da ikke påtalemyndighetene har såpass fellende indisier at det holder til dom. Det kommer til å bli omkamp mellom David og Goliat.

For en som kun kan forholde seg til det som framkommer i media, skal det ikke sies mer i denne omgang. Men, jeg kjenner lusa på gangen…

Del dette: