12 jun

Den nakne sannheten

Juni er halvgått og maset om sommerkroppen har pågått i mange måneder allerede. Trenden i år er at flere gir blaffen i kalorier og utseende. Man har den kroppen man har! Punktum.

Sommerkropp på villspor
Sommerkropp på villspor… Fotoshoppet…

Sørensen og jeg har jobbet for sommerkroppen i dag. Vi tok et kvarter hver på romaskinen. Det gjør nok susen!

Det som imidlertid opptar meg i dag er at HVIS jeg skulle ha «jobbet med sommerkroppen» for alvor, ville det vært et håpløst prosjekt. I hvert fall foran denne sommeren. Guri malla, som kroppen forfaller! Det går med lynets hastighet etter jeg har passert 60! Som bildet viser er det nå kun ansikt og hals som kan godkjennes før man kommer nedenfor knærne. Leggene er helt greie, liksom. Og føttene med. Men resten? Ikke snakk!

Vi er ikke lathanser som stapper i oss potetgull og ligger på sofa’n hele kvelden. For det første har vi ikke sofa! For det andre går vi turer på mellom 30 og 60 minutter flere ganger i uka. Planen er at dette skal skje hver dag, men det er da alltid noe som kommer i veien. Vi er skjønt enige om at det må PRIORITERES, hvis vi skal få det til. Dessuten har vi investert i romaskin, altså. Og nå har jeg bestemt meg for å ta dette kvarteret på den HVER DAG! Fram til jeg drar på ferie om snaue 14 dager. Det skal nok gå fint. Hva som er verre blir å starte på’n igjen når jeg kommer tilbake…

I vår alder skal det være nok å gå 30 – 45 minutter om dagen, for å holde kroppen i sjakk. Men hvordan kan det da ha seg at vi begge to, om jeg må få lov til å si det, har økt i omfang i ganske stor grad i løpet av dette ekteskapet, som snart runder ti år?

For ordens skyld legger jeg til at potetgull er veldig sjelden kost her i huset. Nøtter spiser vi. Og så drikker vi vin. Det er nok mye kalorier i vin, da… Det har gått i bølger, men det er ganske lenge siden vi var på en topp nå.

Hva gjør du for å holde kroppen din i sjakk? Kanskje har du noen gode tips å dele?

Del dette:
22 jan

Diabetes – til å leve og dø med

– Det er ingen tvil. Du har diabetes! La oss sette i gang med medisiner!

Bildet er lånt fra hospitaria.com
Bildet er lånt fra hospitaria.com

 

Et morgenbesøk på legekontoret en aprildag i 1999 ble sånn passe nedslående. Diabetes, ja! Det var jo for ingen ting å regne mot venninnen min, som akkurat hadde fått beskjed om at hennes kreftdiagnose var uhelbredelig!

Jeg, for min del, konsentrerte all min oppmerksomhet om sukker. Jeg saumfarte alle varer i dagligvarebutikken før jeg la dem i handlevognen. Det skulle ikke være snev av sukker i mitt kosthold fra nå av!

Sammen med mitt regime på kjøkkenet og metformin (medikament) fikk jeg kontroll over diabetesen. Jeg fikk til de grader kontroll at jeg en vårdag i 2000 gikk i kortvarig koma to ganger på samme morgen. Påskeferie på Geilo. Første deis i bakken var under toalettbesøk etter den obligatoriske morgenrøyken på verandaen. Jeg skjønte at det måtte være føling da jeg våknet på badegulvet. Jeg visste at jeg måtte komme meg ned i det folketomme huset og få i meg raske karbohydrater. Jeg rakk å hente melkekartongen fra kjøleskapet før jeg svimte av igjen. Sønnen min fant meg. Hvor lenge jeg hadde ligget der vet jeg ikke. Hele den påsken var jeg sliten og utmattet. Skitur et par dager etterpå endte med påfyll av konjakk underveis! Det finnes energi og karbohydrater i den også, når det kniper. Jeg forsto at dette var ganske alvorlig.

Etter denne hendelsen ble min fastlege og jeg enige om at jeg kunne droppe medisiner. Jeg kontrollerte kostholdet godt. Og fysisk aktivitet. Jeg var blitt en regelmessig trener. På Sats. Det gikk bra i flere måneder om gangen. Så ble jeg syk. Og fikk langt opphold. Dette skyldtes ikke diabetesen.

Etter noen år måtte jeg begynne med medisiner igjen. Min kloke Dr. Ødegaard på legesenteret på Roa sa at det ikke hadde noe å gjøre med hvor flink eller ikke jeg var. Det var en naturlig utvikling. Han fortalte at jeg til og med måtte begynne med insulin en eller annen gang.

Etter den tid økte dosene innimellom. Jeg hadde symptomer som lignet på et «drypp» og ble satt på lett blodfortynnende. Etter noen år i Spania var det blodtrykket som ikke var som det skulle. Nye tabletter. Kolesterolet var for høyt. Nye tabletter. Jeg var fanget i en daglig medisinsk dans. Uten muligheter til å protestere. Fordi jeg ikke behersket spansk såååå godt.

2009 kom med forsøk på lavkarbo. Blodsukkeret ble kjempefint! Wow! Det ble sagt at man ble helt frisk av dette kostholdet, så jeg seponerte alle tablettene i tur og orden. Jeg kjørte på med fett og lite karbohydrater, og fant livet så lett å leve. Gikk ned et par kilo også, til tross for røykeslutt samtidig.

Blodprøver et halvt år etterpå viste nedslående resultater. På andre ting enn blodsukkeret. Jeg fikk århundrets kjeft (på spansk) for at jeg hadde sluttet med medisiner.

Vi begynte på’n igjen, økte noen doser her og der. Livet var noe tyngre på grunn av dette hormonet som steg og sank som sur melk i en kalv. Energien ble dårligere. Den fysiske fostringen avtok, kiloene kom på, og livet ble tyngre.

Ny lavkarboperiode. Gikk ned en kilo, og fikk blodsukkeret på plass. Lipidene var fortsatt på bærtur. Likedan kolesterol. Jeg fortsatte å ta tabletter.

Så gikk jeg inn i en negativ spiral. Alt var tungt. Blodtrykket økte. Blodsukkeret økte. Kreftene til et aktivt liv var borte.

Til slutt, tidlig januar 2015 erklærte min fastlege i Torrevieja at jeg måtte begynne på insulin.

– OK, men du skjønner, jeg flytter til Gran Canaria om to dager…

Det er umulig å starte med insulin da. Jeg får leve så sunt som mulig, og komme tilbake til sommeren. Men det ble et svært aktivt liv. Vi fikk stifte bekjentskap med de canariske fjell, og gikk turer både i helger og ellers.

Vi kom aldri tilbake den sommeren. Vi bestemte oss for å bli på Gran Canaria. Jeg bakset for å få fastlege, og klarte det til slutt.

– Ok. Vent litt, så får vi se. Vi prøver nye medisiner.

Ny kommune. Ny fastlege. Nye blodprøver.

– Dette ser ikke bra ut. Du får gå til dietetiker og blir slank! Etter en kjempetung høst. Vi bestemte oss for en aktiv juleferie. Bootcamp, med nye aktiviteter og fysisk fostring hver eneste dag!

Jeg skiftet fastlege!

Denne uken møtte jeg doctora Dulce! Hun er min nye fastlege. Jeg trodde jeg var blitt lovet at jeg skulle få en fastlege som snakket engelsk. Men, nei. Jeg må nemlig innrømme at jeg ikke har hele følelsesregistret i ord og toner samt forklaringer i detalj helt inne, på spansk. Men hvem kan motstå en doktor som heter Dulce? (Søt, på norsk). Jeg snakket og snakket på spansk og hun forsto og forsto. Jeg skulle på insulin prompte.

Og her kommer egentlig poenget. Som jeg tror jeg skal utsette til et annet innlegg. Det skal handle om hvor viktig det er å ta denne sykdommen på alvor.

 

Del dette:
15 nov

Om å vende vaner

Det tar omtrent tre uker å venne seg til noe nytt. Etter hva jeg har hørt. Vi står foran et eksperiment for å se om det er tilfellet. Vi lager Christmas Bootcamp!

– Går det oppover først, må man ned igjen!
– Går det oppover først, må man ned igjen!

 

Ingen skal beskylde verken Sørensen eller meg for å stresse i hverdagen. Vi er tvert i mot nokså bedagelig anlagt begge to, og lar oss lett lede inn i hvilen, for å si det slik. Det passer ikke så godt til alderen! Her må det kjempes for at hver muskel skal holdes i trim, og at forfallet ikke går over stokk og stein.

Siden jeg er velsignet med tre uker ferie rundt jul i år, og vi har bestemt oss for å være i ro her vi er, har vi kommet opp med JaSol Tableros Christmas Bootcamp. Nå tror jeg vanlige bootcamps vanligvis inneholder større utfordringer enn det vi har satt opp, men navnet er såpass tøft at vi lar det stå til!

Hva det består i?

Jo, du! Hver dag fra 21. desember til 10. januar skal vi ha en sportslig aktivitet. En dag hver uke er hviledag. Aktivitetene varierer i lengde og utholdenhet, men vi vil i hvert fall ikke komme ut for «hva skal vi finne på i dag?» Det står på lista, faktisk.

Eksempler er

  • tur dit eller hit
  • golf
  • tennis
  • spasertur etter en bestemt rute

Vi har ikke gitt oss ut på styrkeprogram. Kanskje det kommer naturlig?

Meningen er at vi etter tre uker skal mase på hverandre om å gå tur eller annet. Rett og slett ha fått i gang noen endorfiner som maser om å være mer aktive enn vi har vært denne høsten. Flere som lar seg utfordre?

Del dette:
17 jul

Hvor ble det av formen?

I dag ble jeg igjen minnet på at fysisk form er en ferskvare på linje med melk og ost. Etter flere uker uten turer i fjell og langs sjø ble dagens mini-etappe et rent slit. Hvorfor må det være sånn?

Trasking er rette ordbruken på hva man foretok seg i fjellet i dag
Trasking er rette ordbruken på hva man foretok seg i fjellet i dag

Dagene har vært fylt med mye annet den siste måneden. I dag var det tid for å ta en tur. Det så ut til å bli levelig temperatur for en runde i canarisk fjellheim. Siden vi ikke har lært oss noen turstier i nærheten av der vi nå bor, tok i en gammel, kjent rute. Første etappe er på vel tre kilometer, og vi hadde vel tenkt oss noe lenger, men vi stoppet altså der.

Ble du for sliten? Har du bruk for leiebil? Klikk her.

Mer en varmt nok! Da vi startet var det 26 grader, men ingen bris. Dessuten antar man at det var varmere til fjells. La oss si rundt 30 grader. Hjertet dunker og slår, og man tror lett på at dette umulig kan være bra for hjertet. Man har jo tross alt litt høyt blodtrykk og sånn.

Lege Christian Anker i Helsenett sier dog at mosjon og trim bare er sunt så lenge du ikke driver ekstremsport. Trasking med gode sko og lett tøy og staver i moderat motbakke kan nok ikke på noe vis kalles helsefarlig. Så vi har ikke bedrevet ekstremsport i dag heller.

Viktig med mye drikke. Vi drakk en liter hver i dag på disse 7 km. Hvorav halvparten var nedover bakker og flatt.

Agua con gas er bra - det inneholder mange mineraler som er bra i varmen
Agua con gas er bra – det inneholder mange mineraler som er bra i varmen

Hvor mye må jeg trimme da, for ikke å få opplevelsen av å begynne på nytt hver gang?

Forsker Loretta DiPietro ved George Washington University i USA hevder at hvis 60-åringer og oppover går et kvarters tur etter tre av dagens måltider, er vi berget. Akkurat! Den verste tiden du kan be meg ut på tur i hvert fall! Rett etter mat er jeg lat! Sikkert fordi jeg spiser altfor mye hvetemel og karbohydrater. Studien til forskeren omfattet personer med høyere insulinresistens enn andre. Men jeg tror på at dette kan være bra for alle.

Jeg leser om en 84-åring i Stavanger som er like sprek som dagens 30-åringer i USA. Idrettsforsker Leif Inge Tjelta påstår at du kan begynne når som helst i livet med å trene hardt og målrettet. Desto dårligere formen er, jo større framgang etter kort tid.

Jeg tror aldri jeg kommer til å bli en senete, gjennomtrent 80-åring. Jeg er rett og slett for bedagelig anlagt til det. Men å gå en skikkelig tur tre ganger i uka, eventuelt bytte ut en tur med en svømmerunde, eller golfrunde, da er jeg nok på det nivået jeg kan trives med.

IMG_2453

Turen vår i dag endte på Freya – en nydelig dansk restaurant ved havet. Vi mesket oss med god tapas, med den beste samvittighet. Det er ekte turglede!

——————————————————————–

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg henne på Facebook

 

Del dette: