Nå er tiden kommet. Det kvesses klør og spisses formuleringer. Velgere skal tas med storm og bringes til valgurnene for politiske vinninger.
– Erna og Jonas får mange anledninger til å krangle i høst. Foto: Audun Braastad / NTB scanpix (hentet fra dagbladet.no 8.8.15)
Man ser det hele på avstand når man bor på Gran Canaria og skal snakke om kommunevalget i Norge. Men det er flere steder det også er valg. Ikke minst i Spania. Og jammen har de begynt å bruse med fjøra de ulike kandidatene som skal kjempe om å bli republikanernes presidentkandidat i USA om to år, også. Sirkus Trump!
Norge først
Erna og Jonas har møtt hverandre til første dyst. Durkdrevne Erna, som er vant til å turnere motstandere i debatter med høy temperatur valset over Jonas, som mest har talt til sine egne, og fått stående applaus. Dessuten har de ikke så mye å krangle om. Høyre og Ap er ganske like på mange områder. Det er først når Siv starter sitt maskingevær at man ser forskjellene. For jammen vil hun ikke fortsette å gi skattelette til de privilegerte nå når norsk økonomi sliter med arbeidsplasser som legges ned. Tør vi heller foreslå å se på lettelser for små og mellomstore bedrifter? Det er her verdiene har størst mulighet for å skapes. De kveles av forskrifter og retningslinjer og avgifter og skatter. Det er ikke sånn man stimulerer til økt satsning.
Så får vi se hvorvidt de største profilene makter å trekke denne valgkampen ned til kommunenivå. Det er tross alt her det skal velges. Samarbeidskonstellasjoner er helt forskjellige fra kommune til kommune. Heldigvis. Så får vi kanskje se noe til hva flere mener om kommunesammenslåing?
Jeg tror temperaturen blir høy, og så håper jeg at kommunepolitikerne vinner dette valget. 14. september.
Spania
I november er det fire år siden Mariano Rajoy gikk seirende ut av den politiske nasjonale maktkampen. Det var en regjeringslei Zapatero (PSOE) som gladelig overlot styrepinnen, tilsynelatende. Landet var midt inne i sin verste krise på mange år. Tallenes tale ble mer negative for hver dag som gikk, og folket ville ha endringer. Det fikk de. Og Rajoy med sitt Partido Popular skulle redde landet. Han fikk ikke mye spillerom. Det meste av den økonomiske politikken de siste årene er et resultat av EUs føringer. Det skal Rajoy ha, han har tatt signalene fra EU-eliten i Brüssel, og Spania har gjennom hestekuren snudd skuta og seiler nå opp som en økonomisk trygg havn i Europa. Ikke uten at noen har tatt skade, selvfølgelig. Det har gått hardt utover både undervisning og helse. Mange spanjoler har slitt. Store folkemengder fra Sør-Amerika har forlatt landet. Like så nordafrikanerne. Spanjoler med høy utdanning har også flyktet landet for å få jobb. Blant annet i Norge. Ungdomsledigheten er fortsatt på over 50 prosent. Man får en hel generasjon uten tilknytning til arbeidslivet. Når kompetansen også har forsvunnet, vil det bli store utfordringer i kjølvannet av den langvarige krisen. Og da innbefatter jeg dyktige håndverkere av både søramerikansk og nordafrikansk opprinnelse.
Hva skjer så til høsten? Det har poppet opp nye politiske partier de senere årene, som kommer til å utfordre de tradisjonelt sterke. Podemos er det partiet som har overrasket mest. Ved EU-valget i 2014 fikk de åtte prosent av de spanske stemmene. Podemos (= vi kan) er et venstreorientert protestparti, som kjemper mot korrupsjon og sosiale forskjeller. Det blir spennende å se om de har tyngde nok når det kommer til stykket.
Regjeringspartiet PP har forberedt seg godt, blant annet ved å innføre en ny lov der man slår hardt ned på protestaksjoner mot den politiske ledelsen i landet. Det ligner mer på rester fra Francos regime enn noe annet. Det kan godt hende at Rajoy må pakke snippesken og gå ved årets valg i Spania. For oss som bor her er det spennende å følge med.
USA
Det er lenge før man skal gå til valg på ny president i USA. To år. Men nå er tiden inne for å posisjonere seg i forhold til eget parti, og hvem som skal bli partiets presidentkandidat. Det ser ikke ut til at Hillary Clinton har noen alvorlig konkurrent fra det demokratiske partiet. På den andre fløyen foregår det derimot diverse. Finans- og golfkongen Donald Trump har kastet seg inn i kampen for sitt kandidatur. Og det på en så uortodoks måte at det virker utrolig at noen kan ta ham seriøst. Uten erfaring overhodet fra politisk arbeid, spesielt utenrikspolitisk, framstår han som en klovn i glasshus. Dette ligner på en tidligere president, hvis bakgrunn var fra Hollywood, og hvis fornavn rimer godt på Donald. Han har sagt at han ikke uten videre vil støtte noen annen republikansk kandidat hvis han blir forkastet. Han kan tenke seg å stille som uavhengig kandidat. Det morsomme er at han ikke har noen sjanse selv, republikanerne får dermed heller ingen sjanse, siden noen tross alt vil stemme på den uavhengige. Dermed seiler Hillary opp som favoritt til å vinne plassen i det hvite hus. Kanskje er det økonomisk best også? Kanskje hun har et lager av gamle klær og kjøkkenutstyr stående i et kott i det hvite hus fra forrige gang hun bodde der.
Jeg bør kanskje nevne Hellas. Det har vært stille derfra en uke nå. Statsminister Tsipras har vært i utrolig hardt vær. Hadde han tatt en litt annen holdning fra han startet i januar 2015, ville kanskje ikke alt ha kommet så brått på nå. Men vi får se. Om Hellas får ettergitt gjeld, var kanskje strategien riktig likevel?
Det blir ingen kjedelig høst og vinter. Og tenk, alt dette i et år det ikke er OL!
————————————————————-
Les flere av spaniasols betrakninger her eller
følg meg på Facebook
