11 jan

Å tørre å miste fotfestet

Jeg har gjort det! Nå får det bære eller briste!

Det finnes mange ordtak som handler om å vise mot, tørre, oppfylle drømmer og sveve litt. De fleste dagene lar vi bare passere med våre vanlige sysler, både du og jeg, antar jeg, men av og til, altså. Av og til tar det skikkelig av. Nå har jeg gjort det jeg har drømt om i mange, mange år. Jeg har i hvert fall startet på drømmen. Det ble ingen suksessroman jeg leverte til forlaget i dag, men materiale til en novellesamling. Det er skummelt nok, det! Jeg har allerede bestemt meg for å ikke spørre folk mer hva de synes. I hvert fall de som ikke vil meg vel. Jeg skal slutte å lytte til negative eller likegyldige kommentarer. Heretter åpnes det kun for heiagjenger. Å utøve selvkritikk er jeg blitt god på i denne skriveprosessen

Det er litt over 12 år siden jeg satt på en lun veranda i Frankrike, så ut over Middelhavet og skrev på det som skulle bli min suksessroman. Av mange årsaker, blant annet det faktum at jeg flyttet til Spania et halvt år senere og har jobbet for føda i alle disse årene, har den blitt liggende. Jeg har fortsatt tro på den, men det er en annen roman jeg nå har startet på etter at jeg sendte av gårde materialet til en novellesamling til forlaget i dag. Det er vanskelig å vite om jeg skal tro på at de synes det er noe å gi ut, disse novellene. Noen av dem er jeg mye mer fornøyd med enn andre. Men jeg tror det er sånn at hvis man først får et forlag interessert, vil de også bidra som konstruktive konsulenter. Hvis det er noen med erfaring som forfattere som leser dette, kan dere avkrefte eller bekrefte i kommentarfeltet, please?

Det er skummelt å skrive fiksjon. Alle tror at det må være noe jeg bygger på som jeg har opplevd selv. Alle husker vel diskusjonen om romanen Arv og Miljø av Vigdis Hjorth, og tilsvaret i form av roman som kom noen måneder etterpå av hennes søster. I det jeg har skrevet finnes det små elementer av egne eller andres erfaringer, men det aller meste er ren fiksjon. Inspirasjonen er hentet fra virkeligheten, for å si det slik. Novelleformen er også litt krevende, da den skal gi leseren mulighet til å finne sin egen mening mellom linjene. Og så forskjellige som vi er, vil jo det kunne bli litt av hvert.

Leserne av denne bloggen har vendt seg til å tro at alt jeg skriver her handler om Spania. Men det gjør jeg ikke. Jeg forlater også mer og mer bloggformatet for å uttrykke meg i andre former. Men ikke bare det. Håper de av dere som er glad i litteratur vil støtte meg på vegen.

Det er både skummelt og deilig å ha jobbet seg ferdig med dette materialet. Nå krysser jeg fingre, og jeg må vel fortelle dere hvordan det går, uansett, kanskje. Selv om det nok ikke er like engasjerende for dere, pussig nok. 🙂

Del dette:
30 des

Full fart eller jevn bedagelighet

Godt nytt år, kjære leser!

Vi er kommet dit hen at det snart er på tide å bla om til et nytt kapittel i livsboka, eller en ny renning i livsveven, om du heller liker det uttrykket bedre.

Jeg har det siste året fulgt med på en rekke unge bloggere, fordi jeg fram til sommeren jobbet med ungdom, og det var greit å vite hva de var opptatt av. Dessuten har jeg med både interesse og forferdelse observert hvor vanskelig det er å være ung i dag. Ikke bare gjennom bloggere, men også gjennom ungdom jeg kjenner ellers. Denne generasjonen kalles “Generasjon Perfekt“. ALT skal være 100 prosent. Skole, klær, øyebryn, kropp, resultater, trening etc. Det er ikke rart at de blir utslitt!

Jeg tror jeg vil forsøke på min måte å bidra til å senke skuldrene til disse unge, perfekte i 2018. Hvordan er jeg ikke helt sikker på enda.

Siden 2006 har jeg blogget med ujevne mellomrom. Det er gjerne gjennom siste året at det har blitt så som så. Man skal ha noe å komme med for å tiltrekke seg lesere. Og det er ikke enkelt bestandig. Særlig når interessene beveger seg fra opplysningsvirksomhet til det å fortelle historier. I høst har jeg skrevet noveller, inspirert av mennesker og opplevelser jeg har møtt og hatt i livet. Det første halvåret neste år vil i hovedsak dreie seg om å få dette utgitt som en novellesamling. Uttrykket i en novelle er annerledes og mer allmengyldig når man sammenligner med blogginnlegg. I hvert fall min type blogginnlegg. Kontakt med forlag er opprettet, men veien fram er lang, Kanskje kommer jeg ikke i mål noen gang. (Skremmende tanke). Men jeg føler for å ta mitt skriftlige jeg inn i en mer seriøs bane enn hittil. Dette også fordi jeg ikke har lyst til å binde opp alle mine dager i et nytt nettmagasin, som kunne ha vært et alternativ.

Det vil i korte trekk si at jeg går inn i det nye året med full fart, og har mye på tapetet. Det blir nok noen blogginnlegg innimellom også. Kanskje til glede for noen, irritasjon og til og med vrede hos andre. Jeg har et innlegg om bloggenerasjonen på beddingen, så du hører mer fra meg om dette i løpet av kort tid.

I mellomtiden håper jeg du finner gode planer for ditt 2018 som gagner deg og de du har rundt deg.

Del dette: