11 sep

Kongen befaler

Kongen inkluderte alle i sin lille tale på kongeparets hagefest i dronningparken sent i august i år.

– Kong Harald, fra Wikipedia
– Kong Harald, fra Wikipedia

Ikke at han nevnte mitt eller ditt navn. Ikke at han nevnte alle grupperinger i Norge som utgjør nordmenn. Ikke at han omfattet alle avskygninger. Ikke at han uttalte at Norge er perfekt.

Nei, kongen vår pekte på vesentlige punkter som skal til for at samfunnet Norge skal fungere optimalt. De vesentlige punktene har vi på plass, eller vi kan videreutvikle. At vi lever i en verden der det er om å gjøre å hegne om seg og sitt, for derigjennom å utstøte alle andre, hindrer veien fram mot det samfunnet kong Harald pekte på som det ideelle Norge.

At det går an å sutre og klage på den talen! Det var da faktisk noe av det mest optimistiske og hjertevarme som er skjedd i Norge, bortsett fra da Erna tok rotta på Facebook, da…

Kongen pekte på gode, solide verdier som vårt land er bygget på. Verdier som vi har holdt i hevd i århundrer. Samarbeid, inkludering, omsorg og arbeid. Som sammenfatter de aller fleste av verdiene han nevnte. Norge blir ikke det samme om vi skal fortsette å bygge murer ved landegrensen vår. Det som skjer i Finnmark i dag er jo helt horribelt! Hvordan er det mulig at en minister kan trumfe gjennom noe sånt? Som en avis skrev: «Trump snakker om det, Anundsen gjør det!» Det er ikke mye å skryte av – å bli sammenlignet med Trump, og til og med overgå ham.

Vi lekte en lek som het «Kongen befaler» i min barndom. Det betød at alle vi andre, som ikke var konge måtte adlyde og gjøre akkurat som han sa. Kongens tale anno 2016 er ingen befaling, men en sterk anmodning om å tenke seg godt om før en henger seg på trenden med å støte ut alle som lider og søker vern etter forfølgelse og fattigdom i sitt hjemland. De rømmer ikke fordi et land like ved Nordpolen gir dem så gode vilkår, eller er deres drømmereisemål. De aller fleste vil jo ikke til Norge en gang. Nå må de slutte å overdramatisere. 5000 asylsøkere kom det til Norge i fjor. Nå har strømmen stanset. Og Sylvi tar det til egen inntekt. Uten smålige bihensyn til grensekontroll i sør-Europa. Da hjelper det nok også godt å få en mur ved Storskog i Finnmark!

Nei, la oss heller lytte til den kloke kongen vår. Han er kanskje den siste kongen som kjenner folket sitt så godt, og klarer å ta nok avstand til å uttrykke seg slik han gjør.

 

Del dette:
21 nov

Avskaff frykten – for de ubetydelig ting

Jeg tror vi kvinner har et ekstra godt utviklet bekymringsgen. Vi omskriver det ofte til omsorg. Men når omsorgen går over alle støvleskaft går det ut over både den som viser og mottar omsorgen.

10406510_10152433292505950_1879619642170563838_n

Med årene blir kanskje mer fornuft blandet inn i bekymringene, og dermed blir det mer normale forhold. Det er slitsomt å leve med tanken på alt som kan gå galt. Det har jeg gjort mye av livet. Det er ikke måte på hva som kan ha skjedd når mannen ikke kommer hjem til forventet tid. Og det behøver ikke dreie seg om at middagen står på bordet. Det betyr ikke at han går glipp av noen ting egentlig, så det er ikke der det ligger. Det er hva som kan ha skjedd, som jeg ikke har kontroll over. Det skal ikke lange forsinkelser til før jeg maner fram indre bilder av stygge ulykker, overfall eller andre grusomheter.

Så kommer han, da. Blid og sliten. Han har bare gjort det og det, og det tok litt lengre tid… Muligheten for å ringe inn senere ankomst hadde ikke falt ham inn et øyeblikk. Jeg har begynt å slappe av mer i forhold til dette nå. Hva kan jeg egentlig gjøre i ulykkesøyeblikket uansett? Egentlig ingen ting. Annet enn å være der. Delta, på en måte. Jeg har begynt å tenke at det sikkert ikke er noe galt. Og jeg har det litt bedre med det. Samtidig som jeg blir veldig glad når Sørensen dukker opp. Uskadet.

 

Hvis alt skulle være overlatt mitt kontrollregime, ville det knapt eksistere avvik. Så kjedelig! Så nå skal jeg gå rundt og være glad og litt likegyldig til alt som ikke går helt som jeg hadde tenkt. På den måten får man noen overraskelser også. Positive, til og med! Dermed må jeg også altså trene på å like overraskelser…

God helg!

Del dette:
28 jul

Hvem skal stelle mor?

Ragnar Thorseth – eventyreren, vet du – har fått seg en ny kone. Hyggelig det! Etter å ha hatt en stygg ulykke og blitt helt arbeidsufør.

Kona er 28 år yngre, og kommer fra Thailand.

Thorseth anbefaler alle å gjøre det samme. Det finnes en grense for hvor unge disse konene kan være mener han, men 30 års aldersforskjell er helt greit.

Den gamle eventyreren slår et slag for fornuftsekteskapet. Der han, gamlefar, har en ung og sprek kone som kan ta seg av ham når han nå blir mindre og mindre sprek, og rett og slett gammel, etter hvert. Han er 65 år nå, men altså ganske preget av fallulykke for noen år siden.

Men hvem skal ta seg av henne, da? Når hun blir gammel? Når hun har pleiet ferdig Thorseth er hun vel strengt tatt for gammel til å bli tatt til hustru i et nytt, norsk ekteskap, der en gammel mann, som ikke kan greie å leve med en jevnaldrende, norsk kvinne, trenger en ny kone til å ta seg av ham.

Dette er mannssjåvinisme på høyt nivå. Og damene selv er med på det. De ønsker seg en rik mann som kan forsørge dem, og hele slekta, som er igjen i Thailand. Da er alder ingen hindring. Og de er jo ikke så godt vant, så om mannegrisen er både ekkel og slem, holder de likevel ut. Jeg mistenker ikke Thorseth for dette, men man har lest om mange slike forbindelser, der kvinnen angret bittert på de grønne skogene og gullet som ble lovet.

Jeg kan altså ikke forstå at norske menn skal adoptere kulturen fra Østen ved å behandle sin hustruer som hushjelp og omsorgsarbeider.

Del dette:
19 okt

Hvor er mine rike venner?

I dag har nettavisene vært fulle av dyneløfting. Det er DEN dagen i dag. Skattelistene er lagt ut, og offentlige for Hvermansen. Hvis du gidder, kan du logge deg inn hos Skatteetaten og få detaljerte opplysninger om naboen, ekser, gamle tanter og den nye sjefen din. I år gidder jeg ikke!

Jeg har pløyd meg igjennom listene som avisene har forbarmet oss med. Ikke en eneste en av dem kjenner jeg personlig. Jeg har faktisk ingen rike venner! Selv om jeg synes jeg kjenner både Fredrik Skavlan og Linni Meister, blir det ikke det samme. De har aldri vært her i casaen!

Så ble det til en refleksjon dette også. Mine venner eier en annen rikdom enn den som kommer fram på skattelistene i VG. De eier omsorg, varme og evne til å dele med seg. Av seg selv. Det er derfor de er mine venner.

Det er hva det koster å være mine venn.

Del dette:
30 sep

– Blir jeg liggende som en grønnsak, så skyt meg!

Debatten om aktiv dødshjelp blusser opp fra tid til annen. VGnett har i dag en artikkel der legene får komme til med sine synspunkt rundt aktiv dødshjelp.

Jeg har personlig hørt flere mennesker uttrykke ønske om hjelp til å dø hvis de blir lamme eller så syke at det ikke er noe håp om å bli frisk og rørlig igjen. Jeg har også en gang fått konkret spørsmål om å bidra til avslutning av livet til en god venninne, som ikke holdt ut livet som kreftsyk lenger.

Det er to aspekter, minst, ved denne debatten. Pleietrengende eldre vil føle et ytre press på seg for å avslutte livet før det skjer naturlig fordi de mener de er til byrde for familie og samfunn. Til dette er det bare å sitere overskriften på ovennevnte artikkel på VGnett: «Det er ikke uverdig å være hjelpetrengende». Med eldrebølgen som kommer skyllende inn over hele den vestlige delen av verden i løpet av få år, vil presset bli enda større på de eldre. Nettopp fordi de blir så mange, og fordi både politikere og helseadministrasjoner vil måtte klø seg i hodet for å finne ut hvordan de skal få til en verdig eldreomsorg og pleie. Det blir helt klart behov for at pårørende tar en større del av ansvaret for oppfølging og omsorg. Samfunnet alene kan ikke klare dette.

Mange føler uro ved tanken på å dø. Kanskje ikke så mye selve døden som det som man må igjennom på forhånd. Vil det bli smertefullt, vil det ta lang tid, vil jeg beholde verdigheten, vil jeg bli til byrde? Spørsmålene er mange. De som uttaler at de vil skytes hvis de blir liggende som en grønnsak har muligens dette i tankene. Dette er et samfunnsmessig ansvar først og fremst, men også et ansvar for pårørende. Nærhet og omsorg i alle livets faser hører naturlig til familien. Familien har de siste 30 årene blitt frarøvet ansvar, eller fraskrevet seg det. For mange flere oppgaver enn eldreomsorg.

Informasjon om hva man kan forvente under utviklingen av en sykdom, f.eks. bør være selvskreven informasjon som legen gir. Jeg er svært usikker på om det å skåne pasienten er det beste. Å vite, kunne forberede seg, er av det gode for det aller fleste.

Den andre siden av saken går på smertelindring og pleie. Min tidligere omtalte venninne gjorde om testamentet sitt i den perioden som gikk fra hun ba meg hjelpe henne til å dø og fram til hun døde et halvt år senere. Takket være henne ble det etablert et hospice i hjemkommunen hennes. En egen enhet for pleie ved livets slutt. Verdig pleie. Hospice-tanken er mye bredere enn vanlig sykepleie. Man har omsorg for hele mennesket i den fasen hvor det ikke lenger er mulig å være hjemme. Et flott tiltak som burde utvides til alle landets kommuner. Et tilbud til alle som er i livets siste fase.

De som er redde for å bli en grønnsak og dermed vil skytes, har ofte sett folk være utsatt for en ulykke. De blir lenket til rullestolen. For mange er det en helt utenkelig situasjon. Livet blir snudd på hodet. Jeg har snakket med såvidt mange som er blitt rammet av akkurat dette, at jeg er overbevist om at det går an å finne ny mening med livet, selv etter en drastisk ulykke, eller for den del sykdom, som snur livet opp ned.

Å velge døden framfor livet er ingen løsning. Vi er tross alt ikke herre over liv og død.

Debatten innehar mange flere aspekter, som jeg lar ligge i denne omgang.

Del dette: