16 jun

Verdien av bekjentskaper – en idiots bekjennelser

Lukeparkering er et eget kapittel i kjøreopplæringen. Noen ganger behersker jeg det til det fullkomne, andre ganger går det helt i stå.

Her om dagen skulle jeg lukeparkere for å haste inn på jobb etter et ærend. Jeg kjører fram parallelt ned bilen jeg skal stå bak, svinger til jeg ser fortauskanten, og skal rette opp bilen for å få til en perfekt parkering. Nuvel! Jeg syntes den ble litt tung på rattet, merca, og parkeringssensorene ulte i veg, men jeg mente jeg hadde grei klaring.

Det hadde jeg ikke. Bilen foran hadde sånn kufanger av noe slag, som jeg ikke så fra min posisjon. Den stikker jo litt ut, da vet du. I hvert fall skrapte jeg kraftig borti den. Jeg ga meg ikke før bilen rundet «hjørnet». Resultatet var at en av sensorene forsvant, og noen ubetydelige (etter mitt skjønn) riper i lakken. Kufangeren var totalt skadefri. Heldigvis!

– Pytt, dette er ikke noe å nevne når jeg kommer hjem, tenkte jeg.

Det er nemlig ikke alt som behøver å legges på bordet… Men jeg skjønte at jeg likevel måtte bekjenne mine synder da jeg skulle starte på hjemveien. Det ulte over en lav sko, og den lyden er meget vanskelig å bortforklare.

Sørensen tok det hele pent. Dro av gårde til Mercedes-verkstedet. Hans kompis der sa at yndlingsreparatøren hans ikke var til stede den dagen, men han kunne dra til Emilio på verkstedet et par hundre meter unna og hilse fra ham. Joda, Emilio var vennligheten selv, og ordnet opp med sensoren uten å ville ha noe for det. Dekkene la fra en ubetydelig risting i dekkene etter at vi hadde skiftet girkasse for noen uker siden, men det kunne ikke Emilio gjøre noe med. Han henviste imidlertid til sin gode venn José, som drev med denslags i San Fernando. Så bar det dit, og slik gikk det til at vi nå har en tipp topp bil uten risting etter balansering av dekkene, og med sensorer på alle bauger og kanter i behold. Alt til den nette pris av 33 euro.

Sørensen er mer tvilsom til at jeg skal parkere noe sted mer. Det vil jo si at jeg blir fritatt for det aller meste av kjøring også… Det har jeg ingen ting i mot. Susa, sjæl!

Bekjentskaper skal man ikke kimse av! Ikke gode bekjentskaper i hvert fall! 😉

Del dette:
25 aug

Wenn Mann eine Reise tut – a Notebook for future trips

Tidligere på sommeren satt vi her en sen kveld. Skaltet og valtet med stjerner på hoteller og bestemte oss for at i år skulle vi ha en kvalitetsferie, rent bomessig. Det skulle være slutt på de harde madrasser og de lumre rom uten klimaanlegg, men dårlig frokost.

I år skulle vi bo fire-stjerners! Det koster å vara kar, men vi kunne uansett ikke være borte i ukevis.

Et eksempel på hvordan vi IKKE ville ha det.

Hotellbildene ble studert grundig. Det vi la aller mest vekt på var at det var gratis WiFi, siden jeg skulle jobbe underveis. Noe så irriterende da, som dårlig internettlinje! Slik at du må bruke tre ganger så lang tid på å publisere en sak. Nei, internett av første klasse først og fremst. Dette var jo Sørensen helt enig i. Han liker internettet svært godt selv…

Dessuten ville vi ha en god frokost, som skulle være inkludert.

Vi leste litt om parkering og sånn, men fant ut at det sikkert ordnet seg. Note to self: studer parkeringsmulighetene NØYE før neste bestilling. Dessuten sjekk med hotellet at adressen deres lar seg spore av GPS.

Første hotelleier sa faktisk fra at deres gateadresse ikke var digitalisert. Vi fikk en forholdsvis grei forklaring på kjøreveg, og fant fram. De bildene vi hadde sett fra hotellet på forhånd stemte, men alle trapper og bakker inne på området hadde vi ikke fått med oss. Sørensen bar og bar! Note to self: Sjekk at framkommeligheten er god på hotellområdet!

Vi opplevde hard madrass til tross for 4 stjerner. Frokost spiste vi ikke, fordi vi hadde smurt altfor mye niste dagen før. Man kaster ikke mat! Sørensen var og tagg til seg en kopp kaffe. Den hadde, i følge ham, bare gått forbi en pose kaffe. Totalt smakløs. Vi var glad for at vi ikke hadde bestilt frokost.

Dessuten måtte vi krangle til oss fjernkontrollen for AC. Det var så mange som stjal slike,  sa Fritz, som vi kalte ham. Han bestyrte sitt eget Ørnerede der oppe i åsen.

Vi takket for oss og var glade for at vi ikke skulle være der mer enn en natt. Neste hotell, også 4-stjerners, hadde en håpløs beliggenhet i forhold til bilkjøring. Vi måtte til slutt gå til fots for å spørre hvor vi skulle kjøre. De var utrolig hjelpsomme da, men kanskje kunne de allerede da vi booket ha sagt noe om dette?

Vi byttet rom tre ganger for å få noenlunde internettforbindelse… Her viste Sørensen seg fra en fantastisk side, da han klemte til og forlangte flere bites for sin hard arbeidende redaktørkone. Til slutt fant jeg ut at det var best forhold på do…

Dosetet ble løsningen til slutt

Rommet var ok. MEN det var stikklaken av PLAST! Hjelp! Det ble svettehelvete med AC på toppen, og svært lite søvn også natt nummer to. Så langt var 4-stjernersplanen veldig lite vellykket!

Men så! Så kom vi til Portugal og Lisboa. Her tok vi også inn på et 4-stjerners. La Corinthia. Jeg nevner navn, for her var vi svært begeistret for det meste. Litt dårlig internett her også, men alt det andre var så fantastisk bra, at det veiet opp. Her kjørte vi bare rett inn i kjelleren og tok heisen opp til rommet vårt i 20. etasje. Joda, parkeringen kostet masse, men det var den verdt! I Portugals hovedstad!

Sånn skal det være!

Vi nikoste oss i fire dager her. Eget kontor til og med!

Siste stopp var Córdoba. Nytt 4-stjerners. Rommet var helt annerledes, for å si det mildt. Men nettet var strålende, og senga var ikke så aller verst. AC fungerte ikke helt tipp topp, men ok. Her var det igjen helt håpløst å finne fram med bil. De visste om at det var gatereparasjoner som gjorde fremkommeligheten til hotellet umulig. HVORFOR SIER DE DA IKKE FRA?

Neste gang: Fortsatt 4 stjerner, hvis ikke 5… Sjekk hva andre sier om hotellet. Det er like viktig som hvordan de presenterer seg selv. Sjekke parkering, snakke med hotellet om våre ønsker PÅ FORHÅND. Og dra i veg på tur! Aldri sur!

Vi bruker for øvrig alltid Booking.com. Der kan man også lese masse om hva gjestene har opplevd. Nyttig!

Del dette:
4 sep

Terrorbalanse i nabolaget

Hver august er det generalforsamling i sameierforeningen. I august er mange av huseierne her i sine sommerresidenser. Vi fastboende, i hvert fall vi, er her ikke. Vi rømmer landet når august kommer. Da overflømmes den hvite kysten av breiale spanjoler som tror de eier verden. De breier seg i urbanisasjonen også. Kommer her og kommer her. Og skravler og støyer til langt på natt, enda det bare er juli og vi andre skal jobbe dagen etterpå.

Nå skriver vi september, og høsten er i ferd med å legge sin eim av valium over tilværelsen. Alt går tilbake til det normale. Man behøver ikke lenger beregne dobbel tid for å ta seg inn til byen. Man kan regne med å finne parkeringsplass i løpet av 15 minutter og det er mulig å gå på butikken uten at det tar en halv dag.

Men altså. Tilbake til generalforsamlingen. Som vi aldri er med på. Fordi vi rømmer åstedet i august. Som tidligere nevnt. Det kommer alltid noen direktiver og nye forordninger etter en slik generalforsamling. I fjor var det slik at vi ikke lenger kunne parkere bilen utenfor porten vår. I gaten inne i urbanisasjonen. Fordi ambulanser og brannbiler og alle viktige skulle kunne komme fram. Alle biler kommer fram, selv om vi parkerer! Men altså, sånn ble det bestemt. Og vi ryddet plass i garasjen vår, som egentlig bare er blitt et slags ekstra rom, fordi vi som bor her hele året har litt flere ting enn de som bare er her om sommeren. En åpen carport, som huser sykler, overskuddspotter til feilslåtte plantedyrkinger etc etc.

Utpå høsten begynte alle å parkere ute i gata igjen. Vi også. Det har vi gjort helt til nå.

Nå er det kommet opp skilt. Og presidentfrua snakket til meg i ti minutter om hvor viktig dette var, fordi gata skulle kunne rengjøres, og kommunen hadde bestemt det, og gjerne politiet også. Sludder og vås! Dette er privat eiendom! Men vi er ikke vanskelig heller. Så vi parkerer i carporten igjen. Jeg har kastet sykkelen min siden sist, så det er bedre plass der. Men Sørensen har vært ute og fotografert alle bilene som står i veien, han. Og vi er enige om at hvis det fremdeles står biler i gata etter en uke (vi er da humane også), tar vi oss til rette vi også! Terrorbalansen gjenopprettes!

Del dette: