8 des

2017 – hva ble det til?

Når desember kommer får jeg alltid trang til å oppsummere, evaluere og vurdere hva som var riktig bra, og hva jeg vil gjøre annerledes neste år. Desember 2017 er ikke noe unntak, selv om disse tilbakeblikkene oftest bruker å komme en av de aller siste dagene i året. Det blir det ikke tid til i år, så derfor tar vi det nå.

MILEPÆLER

Det var dette året jeg takket for meg i arbeidslivet. En ny sjekk på pensjonskalkulatoren ga meg svar på at jeg faktisk kunne få utbetalt pensjon fra Folketrygden fra 62 år. Tidligere var jeg bombesikker på at jeg måtte bli 65 først. Jeg brukte noen dager på å bestemme meg, men fant ut at et liv med total selvbestemmelsesrett innen rimelighetens grenser var å foretrekke framfor å forholde seg til andre som legger rammer for en. I ettertid har jeg oppdaget hvor sliten jeg egentlig var etter disse årene som lærer i videregående skole på Gran Canaria. Jeg var antakelig mye mer nervøs enn elevene mine hver gang de skulle vurderes. Spesielt de som trengte noen ekstra puff lå jeg våken for mang en natt. Nå kjenner jeg at det er utrolig deilig å slippe dette presset. Selv om det var verdens mest fantastiske ungdom jeg fikk lov å gå løs på helt på egenhånd.

Det var også dette året at mitt eldste barnebarn ble konfirmert. Det sier noe om at hun snart er voksen, men du verden, det betyr at også jeg er blitt 15 år eldre enn den gnistrende kalde februarnatta da hun halvannen måned for tidlig måtte ut da hun ikke lenger hadde det noe særlig komfortabelt i magen til mammaen sin. Hun var et under den gang, og bekreftet sin væremåte blant annet med en rørende tale under middagen der spesielt “bonuspaps” fikk sin honnør for at han har spilt en viktig rolle i livet der pappaen sviktet.

REISER

Den viktigste reisen ble foretatt fra Gran Canaria og tilbake til huset vårt på fastlands-spania i slutten av juli. Det var godt å komme hjem! Før det startet vi året i Berlin, en by som gjorde stort inntrykk, og som jeg har lyst til å besøke flere ganger, på en litt annen årstid. Det var beinkaldt! Vi tok også turen til Stockholm i vinterferien, bare fordi det gikk direkte fly dit fra Gran Canaria. Det var en av grunnene til at vi ville flytte fra øya – det var så utrolig krøkkete å komme seg noe sted. Stockholm var også en flott opplevelse, men både der og i Berlin ankom vi kort tid etter terroranslag mot de to byene. Det er ikke trygt noe sted mer!

På sommeren hadde vi først med oss den nybeslåtte konfirmanten og en venninne til Roma, på en såkalt dannelsesreise. De var nok ikke så interessert i Romas historie og fantastiske arkitektur som shopping og flotte lokasjoner for selfies, men de var imponert over både Colloseum, Petersplassen og Fontana di Trevi. Turen var svært vellykket. Deretter ble det flere uker i Norge med både hyggelig familietreff inklusiv søskenbarn samt gode møter med gode, gamle venner. Gamle i den forstand at vi har kjent dem i mange år! Det er gørrvarmt på Costa Blanca i august, så da stakk vi av til Galicia. Der var det imidlertid nesten like varmt, men ikke fullt så fuktig. Vi tok også med oss Porto og Douro-dalen. 14 flotte dager!

– Borgheseparken med ungpikene

– Vigo i Galicia er anbefalelsesverdig. Her en liten stille bekk nesten midt i byen.

HVERDAG

Pensjonisttilværelsen som jeg hadde sett sånn fram til, har ikke hatt en helt ukomplisert start. Det er rart med det. Fra å gå fra en tilværelse der noen etterspurte mine oppgaver og tjenester daglig, til å være en som egentlig ingen bryr seg om, ble ganske forbløffende. Det var til stor trøst at den før omtalte konfirmanten, som nå var blitt 10.klassing, spurte mormor om hjelp til en nynorsk oppgave. Du verden! Selv om mormor var i strengeste laget, gikk det bra til slutt, og i dag kunne hun melde om en svært god karakter på nynorsktentamen. Morosamt! Dessuten ble datter høyskolestudent i høst, og trengte noe veiledning i akademisk språkføring til sin første hjemmeeksamen. Joda, så dette hjelp litt på selvfølelsen.

Det har vært lite blogging denne høsten. Det har vært med hensikt. Jeg har på ingen måte sluttet å skrive, men jeg har holdt på med å komme meg litt videre og har nå skrevet ferdig 13 noveller, som jeg skal gjøre et forsøk på å få gitt ut som en novellesamling. Det er jo ikke sikkert det går bra i første omgang, men liker forlaget noe av dette, er det kanskje hjelp å få til å komme seg videre. Jeg liker det, og føler jeg får ut mye av min indre uro gjennom dette. At jeg har fått flere positive reaksjoner gir meg også pågangsmot. Jeg skriver ikke for alle. Det har jeg aldri gjort.

Og så går jeg tur da. En halv time hver dag. Men etter at jeg har fått betablokkere synes jeg det er utrolig tungt. Jeg kan ikke tro at det skal være slik. Må tas opp med doctora i januar. Åtte år siden røykeslutt og snart to måneder siden jeg la alkoholen på hylla. Nå er det bare maten igjen… Slutter jeg med den trenger jeg vel ikke så mange tabletter heller?

Jeg kan jo i samme slengen ønske dere, mine trofaste lesere en riktig gledelig jul. Det har økt på dette året, og det er jo svært hyggelig. Sørensen har jo også bidratt med innslag slik at det har skjedd litt her på bloggen. Vi nærmer oss 5.000 følgere nå. Så vi når ut til mange. Takk for engasjement og tilbakemeldinger. Fortsett gjerne med det! Vi høres før du vet ordet av det. Kanskje blir det en video eller podcast, eller noe annet sprøtt.

Og ta med dette rådet på veien inn i et nytt år:

Det enkleste flytskjemaet jeg vet om!
Del dette:
25 mar

Nytt kamera! Nytt liv!

Etter 11 år med mitt Nikon D50, var tiden inne for utskifting.

Spørsmålet var: til hva? (Bildet er kun til illustrasjon)

Jeg sverger til NIKON. Jeg har jo tross alt lært meg disse forskjellige kodene på “hjulet” man bruker for å velge lys, lyd, mørke, natt, etc. Altså autofunksjonen… Den er den viktigste av alt. Skulle jeg liksom begynne å forholde meg til Canon sine særegenheter? Enn si Sony? De er jo helt gærne! Nei! NIKON har det vært, og NIKON  skal det værra! Dessuten hadde jeg et fabelaktiv objektiv, som går fra 18 til 200 mm (zoom).

Så ble det NIKON. D5300. Ikke det nyeste. Ikke det hippeste. Men det står jo i stil til eieren, ikke sant? Vi kan bli gamle sammen, om vi passer på hverandre ordentlig! Dessuten var det adskillig rimeligere enn det nyeste de reklamerer for, som kun kan betjenes av ingeniører.

Nå skal det sies at mitt nye også har vært innom ingeniørbransjen. Det var skrekkelig mange knapper man ikke behøver for å ta bilder. Selv for nettmagasiner, hovedstadsaviser, glansede magasiner og alt man tenker at man kan ha bruk for de kommende sesonger. Min ilske personlighet kommer fram. “MÅ DET VÆRE SÅ VANSKELIG”?

Da er det Sørensen trer fram fra intet og forsøker å løse flokene. Beundringsverdig nok, løser han de fleste. (Det er jo egentlig skrekkelig irriterende. Da har man ingen gode argumenter til neste fight).

For andre gang i mitt liv skjønte jeg brått grunnen til at jeg ikke ble fotograf. Første gang var da jeg deltok på fotokurs hos Simen Myrberget i Oslo i 2007, eller 2008. Jeg husker ikke. Jeg husker at jeg overnattet hos min nevø i Urtegata under kurset. Kanskje han kan minne meg på årstallet.

Ikke at det er så viktig å huske nederlagene. Men…

Hva skal jeg med dette, da?

Fra høsten er jeg fri fra alle åk. I form av arbeidsavtaler. Da skal jeg tilbake til det frie liv, som jeg tross alt har levd i Spania i ni år før jeg dro fluksens til Gran Canaria for 2,5 år siden. Jeg tar sjansen på en sponsoravtale med NAV. Selv om den ikke er noe å snakke om. I hvert fall om jeg hadde flyttet tilbake til Norge. I Spania klarer jeg meg godt. Og sammen med Sørensen blir det jo enda bedre. Og sånn skal det fortsette!

Så skal jeg ta bilder som tar pusten fra deg og andre. Det kan være at investeringen var verdt det! —-

Del dette:
1 mar

En ny tid (for alt)

Jeg har lagt et løp mot pensjonsalderen. Lenge før pensjonsalderen egentlig inntreffer. Hva tenker jeg på?

Fra sommeren av takker jeg av i det offisielle arbeidslivet og takker ja til en livslang sponsorkontrakt fra NAV. Vel! Den har jeg egentlig betalt selv, men, la gå. Hyggelig å tenke at man er sponset…. haha!!

Grunnen til jeg gjør det er at jeg i mange år (10 år) bodde i Spania og måtte leve av det jeg til enhver tid fant på å tjene penger av. For det meste var det skriving. Til norske medier, til Vikingposten, til Spaniaposten, til Spaniajournalen, men etterhvert fant jeg ut at jeg ville ha det bedre med å bestemme alt selv. Da ble det Mitt Spania. Dette nettstedet eksisterer dessverre ikke mer. (Jeg er ikke tilhenger av døde nettsteder. Det opplevde jeg mange av før jeg flyttet tiul Spania i 2006). Jeg begynte å jobbe som lærer på Gran Canaria, og klarte ikke å følge opp det nettmagasinet i det lange løp.

Det hører med til historien at jeg i alle år før jeg flyttet til Spania har levd med en fast lønn. Betjent min gjeld, levert innsats og bidratt til samfunnet. Det var det jeg var vant til. Så flyttet jeg fullstendig inn i det ukjente og tok sats på livet. Og kjente at jeg levde. Jeg har opplevd masse, både positivt og negativt disse årene i Spania. Men jeg har vokst som menneske. Ferden brakte oss til Gran Canaria etter hvert. Til jobb på Colegio Noruego. I 2,5 år nå snart.

Nå nærmer det seg slutten på lærerjobben. Sirkelen er sluttet. Jeg begynte som lærer for snart 40 år siden, og jeg slutter som lærer. Men nå begynner min leketid igjen. Ikke en passiv pensjonisttilværelse, men et engasjement som en aktiv ‘eldre’.

Nå står verden åpen på mange måter! Jeg akter ikke å innta solstolen for godt. Jeg skal skrive, oppleve og formidle i mange år framover. Jeg håper du kan være med å inspirere meg. Jeg skal ta deg med på rotfyllinger (måtte Gud forby), fysikalsk institutt, treningssentre, sykkelturer, SPA-opplevelser, reiser til fjerne og nære strøk, og mye mer. Egentlig. Jeg tror jeg har mange historier å fortelle enda.

Del dette:
8 aug

16 fakta om meg som du kanskje aldri har lurt på

Jeg følger med på en del yngre bloggere. De leker seg med temaer som jeg aldri ville finne det naturlig å skrive om. Som de siste innkjøpene av merkevesker, eller mine ti beste trenings-låter.

IMG_2413

– Den beste halvdelen ved meg er  Sørensen

Her skal jeg likevel dra i gang noe, som du kanskje synes du ikke behøver å vite, men som kan jevne praten en tirsdag…

1. Når jeg våkner er jeg ganske fortumlet, og trenger en lang start. Som regel. Dette er ikke tiden for lange samtaler, kjærlige små ord eller fysiske “greier”.

2. Tre ord som beskriver meg: ordentlig, humoristisk, overkjørende.

3. Jeg gleder meg til: Å begynne å jobbe igjen på mandag.

4. Jeg føler meg skikkelig bra når jeg har gått en lang tur i fjellet uten å bli solbrent, uten å ha fått vondt i kroppen, men at hele turen har vært en flott opplevelse.

5. Til lunsj bestiller jeg ensaladilla rusa, (det er en salat med tunfisk, erter, gulerøtter, egg, litt poteter og majones, mmmmm) om de har… Ellers blir det litt kleint egentlig. Jeg er så fryktelig kresen blitt!

6. I baren bestiller jeg et glass hvitvin, eller en Jameson whisky on the rocks.

7. Til middag foretrekker jeg entrecote, hvis vi spiser ute. Ellers kan jeg få tårer i øynene av fiskeboller i hvit saus. Eller en skikkelig norsk fjellørret, eller….

8. I familien er jeg mormor, først og fremst. Dernest kone, søster og mamma.

IMG_1435

– Aldri har jeg hatt en flottere tittel i livet enn mormor!

9. Trening er en tur i fjellet, eller langs sjøen, eller en golfrunde, og det må jo være grenser for hvor lenge den kettlebellen skal stå der uten å blir brukt! Dessuten skal jeg teste ut svømming i det kommunale svømmeanlegget her. Trur eg…

10. I vesken har jeg lommebok, mobil, nøkler, tabletter, og alltid noe rot, som ikke hører hjemme der. Hvis jeg er heldig er leppepomaden der.

11. Jeg er best til å sette alle kluter til og gjøre det jeg har bestemt meg for. Innen tidsfristen jeg, eller andre har satt.

12. Jeg er dårligst til å akseptere at andre må gjøre det i sitt eget tempo.

13. Lørdagen er lat. Da sover jeg lenge, og lar det meste skure. Så fremt vi har vaska og rengjort heimen før det, da…

14. Livet er på ingen måte blitt slik jeg drømte om som tenåring. Men det betyr ikke at det er dårligere. Jeg er fornøyd der jeg er i dag. Ferdig med karrierejaget jeg hadde før jeg brøt av og flyttet til Spania for over ni år siden.

15. Om fem år er jeg pensjonist. Da starter den utrolige reisen man kan oppleve uten daglige forpliktelser. Men jeg er ikke så blåøyd at jeg tar det som en selvfølge at jeg opplever det. Derfor lever jeg godt her og nå.

16. Det er lov å lyve om det ville være en tragedie å fortelle sannheten der og da.

————————————————————–

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

Del dette:
16 nov

Gammel gretten gubbe

Carl I Hagen er sint og sur. Føler seg forbigått og forlatt av partiet han har ledet i 28 år. Han blir omtalt som kongen som nekter å abdisere.

Hagen har i de siste månedene vist seg fra en enda mindre flatterende side enn han tidligere har gjort. Kjempet for sine personlige mål i stedet for partiets. Gjennom valgkampen der hans fremste mål var å bli ordfører i Oslo. Som kronen på hans politiske karriere.

Man skal være forsiktig med å analysere en person ut fra omtaler i media. Men han virker temmelig gretten og utgått på dato. Basert på utsagnene sine i media i dag.

Han er mannen som har svingt opp et brunt parti fra et eggelikørnivå til å sitte med et betydelig antall mandater på Stortinget. Det hersker ingen tvil om at Hagen var en god retoriker og taler i mange år. Da han ga fra seg stafettpinnen til Siv Jensen i 2006 var det nok ikke med lett hjerte. Men et klokt valg hvis man ønsket at partiet skulle bli såpass stuerent at det kunne komme i betraktning i et regjeringssamarbeid.

Hagen har vært klovn i rikspolitikken i en menneskealder. Ingen med stor oversikt og integritet tok ham vel helt på alvor. Han har levd på spissen.

Til tider har det vært langt mellom liv og lære. Det er grumsete i fotsporene til Hagen. Ingen bauta å beundre for ettertiden. Annet enn at han skapte en folkebevegelse for egoistiske nordmenn som alle hadde det til felles at de hadde nok med seg selv.

Nå har han fått dolkestøtet. Han ble aldri Stortingspresident. Bare vara. Han får heller ikke et Nobelkomité-medlemskap å putte på cv-en. Heldigvis.

Sinnet jeg følte

Ta deg en pause, Carl I! Ta på deg metablikket og kikk på deg selv. Lenge og grundig. Deretter stikker du fingeren i jorda og finner ut hvor du er hen.

Godt otium!

Foto: FrP Media.

Del dette: