11 jun

Min spanske overgang

Dette er et innlegg som jeg skrev i 2007, etter at vi hadde bodd i Spania i ett år. Det ble publisert i nettmagasinet overgang.no.

Livet består av valg. Noen valg er enklere enn andre. Etter fylte 50 gikk jeg helt klart inn i en ny ungdom. Barnebarn var på plass og måtte nytes og besøkes.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Ved å flytte utenlands får man nytt perspektiv på mange ting.
Sørensen dukket opp som troll av eske og ga med sitt blotte nærvær illusjoner om at det finnes en god måte å gå alderdommen i møte på. Sammen. Når sant skal sies var det kanskje ikke så mange flere ungdomstegn, men det holdt! Til å holde motet oppe, og gå på et nytt tiår i livskransen. Alternativet ville for øvrig vært uhørt.

Sørensen viste seg å ikke være en illusjon. Omtrent det første vi gjorde var å si opp abonnementet på selvangivelsen og medlemskapet i ligningskontoret. Ikke at vi begynte å jobbe svart, men vi meldte overgang til Syden. Nærmere bestemt Spania. I skrivende stund har vi passert halvannet år med botid ved Middelhavets bredd. Vi begynner så smått å snakke om sølvbryllup. Det er bare 24 år igjen, og med vårt livsmot og ungdommelige vesen, blir det en smal sak å oppnå, tenker vi.

For ved Middelhavet holder vi oss unge og slanke. Alt som var av stive skuldre, vonde hofter og snev av manglende kontroll på blodsukkeret, er nå i sin skjønneste orden.
– Muy bien, todo es muy bien, kunne min elskelige spanske fastlege konkludere etter halvårsprøver av både lever, nyrer og andre organer forleden dag. Ikke at jeg hadde trodd noe annet heller, jeg er i mitt livs form! Takket være golfen og treningen hos brødrene Ballisto, og Sørensen. 

Garanterer deg rimeligst og beste bil etter dine kriterier. Hvor som helst. Klikk her.

Vi kommuniserer ganske godt, legen min og jeg. På forhånd har jeg lest meg opp på nyttige spanske gloser. Dertil vet jeg at han har noen få engelske gloser på lur hvis vi skulle bli totalt opprådde. Og alt er gratis. Legebesøk, blodprøver, sårskift og det du trenger. Medisiner kan jeg enten kjøpe direkte på apoteket, eller få på resept. Sistnevnte gjør et ubetydelig inntrykk på lommeboka.

Vi kommuniserer godt Sørensen og jeg også. Særlig ved den hellige morgenstunden på frokostterrassen vår. Med te og kaffe. Ikke at vi sier så mye, bestandig, men vi sukker godt og lenge, og oppdaterer hverandre på dagens gjøremål. Samtalene om livet, døden og kjærligheten, er det som oftest jeg som bringer på bane, med tilsynelatende akklamasjon fra Sørensen. Helst om kvelden foregår dette. Ved det samme bordet. Da tenner vi levende lys, har cava i de høystettede glassene og lever godt. Vi lar ikke et eneste øyeblikk av nytelse unnslippe.
Hvordan kan det gå til, spør du kanskje. 

Jeg vet at vi fokuserer kraftig på vårt gode liv. Med ryggsekken full av minner og erfaringer, kan man alltids ta fram noen eksempler som ikke er til etterfølgelse. Og lære av dem. Det er heller ikke så vanskelig å fokusere positivt her nede. Nå i oktober teller vi stadig opp noenogtyve grader, har fortsatt shorts og t-skjorte som daglig antrekk, og hvis vi virkelig vil, kan vi kaste oss ut i Middelhavet og forfriske våre brune legemer. For brune er vi jo, året rundt. Ikke ferie-i-syden-brune, riktignok. Det passer seg ikke for oss som bor her. Vi tenker jo tross alt på rynker og andre aldringstegn fremskyndet av for mye sol. Men passe brune. Nok til at familie og venner blir tilstrekkelig misunnelige når de ser bilder, eller vi kommer på besøk midtvinters. 

Det er for øvrig de som oftest kommer hit. Vi er blitt utrolig populære etter at vi meldte overgang. Når de kommer anstigende med sine solbriller og nyinnkjøpte sommerantrekk, henviser vi dem til vår uavlatelig rengjorte og klargjorte gjesteavdeling. De oppfordres sogar til å delta i den hellige morgenstunden på frokostterrassen. I morgenkåpe. Som selvfølgelig er til utlån i gjesteavdelingen. Det er hyggelig med besøk!

Nordmenn i Norge har sine klare formeninger om oss som bor i Spania. Vi er trygdemisbrukere, alkoholikere og driver dank på den norske stats bekostning.
Sørensen og jeg er ikke sponset av noen, vi. Her driver vi vårt stadig voksende konsern og tilbyr tjenester til de som vil ha. Og det er det nok av etter hvert, heldigvis. Ikke jobber vi svart heller. Vi holder oss med en durkdreven forretningsfører som sørger for at vi betaler litt skatt og moms og avgifter som hører til et moderne forretningsliv. For selv om jeg snart kan begynne å si at jeg snakker litt spansk, ser jeg ikke for meg at jeg kommer til å studere spansk lov på noen år. Ei heller forstå det spanske byråkratiet fullt ut. Derfor er forretningsføreren et must.

På booking.com finner du gjestenes omtale av hotellet. Gull verdt ved din neste bestilling.

De fleste vi har snakket med etter at vi flyttet gir uttrykk for at vi har gjort det de drømmer om. Vi lot drømmen bli virkelighet. Det er bortimot en menneskerett å forfølge sine drømmer. Og dette livet medfører goder vi ikke ante så mye om: Vekkeklokke er et remedium vi nå kun har til pynt. Arbeidsdagen er innrettet etter hvordan det passer oss, og fritiden tilbringes for det meste ute. Vi golfer! Jeg begynte etter at vi kom hit, og er på ingen måte klar for de store, internasjonale turneringene. Det vil i praksis si at jeg aldri kommer til å spille sammen med Suzann Pettersen. Ikke Sørensen heller, men han er skrekkelig god da, sammenlignet med meg. Uansett har vi stor glede av det, på hvert vårt nivå.

Om vi savner lutefisk og lefse og alt dette? Nei. Vi har fått så mye annet, at lutefiskens skjelvende deilighet godt kan seile sin egen sjø.

Del dette:
19 jan

Å ikke se skogen for bare trær

De fleste av oss har vært i situasjoner der det meste virker kaotisk. Man får ingen sammenheng i problemstillingene, og finner slettes ingen løsning. Et folkelig begrep på fenomenet kan være at man ikke ser skogen for bare trær. Tenk deg at du står midt ute i en tett furuskog. Kanskje enda verre; en tett granskog. Det er ikke lett å finne veien ut, eller retningen du har tenkt å gå.

Jeg har vært metablikkets tilhenger i ganske mange år. Metablikket er det blikket du benytter når du trekker deg ut av skogen, av villnisset, av problemene du strever med, og setter deg på gjerdet, månen eller et annet sted der du ser det hele i et annet perpektiv. Det er å bruke metablikket.

Når du ser deg selv og det du holder på med utenfra, er det en viss sjanse for at du får en aha-opplevelse. I hvert fall er det ønskelig… Og da er veien til de gode løsningene kortere.

Noen ganger må du faktisk ha hjelp til å oppdage dette perspektivet. Det er ikke flaut en gang. Jeg fikk det en gang da det stormet fra alle kanter. Ikke skal jeg skryte på meg at jeg etter det har løst alle mine utfordringer på forbilledlig vis, men metablikket hjelper. Prøv det du også!

Hvilket perspektiv!Foto: Thomas Graversen
Hvilket perspektiv!
Foto: Thomas Graversen
Del dette:
12 des

Nettkommentatorer er ikke som andre kommentatorer

Jeg er storforbruker av nettaviser. Hver morgen følges ritualer og det er ikke likegyldig hvilken jeg tar først.

Det som jeg ikke slutter å undre meg over er hva slags folk vi er blitt. Hvilke iboende krefter som gir seg utslag i kommentarfeltene under artiklene. Avisredaktørene har for lengst stoppet muligheten for å kommentere under artikler som handler om utlendinger. Der ville det bare kommet oppgulp med rasistisk vri.

I dag leste jeg en artikkel i Dagbladet om Jens Stoltenberg som skal være med på 100-årsmarkeringen av Amundsens tur til Sydpolen. Jeg synes det er flott at vi har en sporty statsminister som viser seg rundt i verden. Nå er sikkert ikke denne markeringen av de største, men siden han allerede var på New Zealand var det jo ikke lange biten ned til polpunktet.

Men da kommer kommentarene haglende om AP’s milliard til PR, om all fattigdom og ugreier i Norge, om han ikke har noe bedre å ta seg til enn å fly rundt i verden.

Jeg er klar over at det ikke akkurat er eliten i landet som framfører disse kommentarene, men jeg blir likevel satt ut. Gang på gang. Hvor tar de alt hatet fra? Hva mener de Statsministeren skal gjøre? Sitte på fattighuset hver dag og dele ut mat?

Min oppfordring i dag går til oss alle. La oss ta i et tak der vi er, og deretter forsøke å se ting i perspektiv. Ikke bare ut fra vår lille, surmagede hule.

Ha en strålende mandag!

Del dette: