17 apr

Forfall

Det synes av og til veldig godt hvordan mennesker har det med seg selv eller hverandre.

– vi vil vel ikke at livet skal bli seende ut som et takras, vil vi  vel?

En relasjon i forfall lar også sine omgivelser forfalle. Helt bokstavelig. Som denne spøkelsesaktige installasjonen. For noen år siden var dette et majestetisk partytelt, godt festet i solid betong, med kapper og dusker og hyggelig bord og sofaer med puter. Det ble mange hyggelige kvelder med familie og venner på terrassen den sommeren.

Så kom høsten, og vinden tok tak i både tak og vegger. Eierne viste ingen omsorg for partyteltet sitt, og lot de enkelte deler rives i stykker av vær og vind. Etter en sesong var det hele ødelagt. Og nå, flere år etterpå, ser det ut som et fraflyttet spøkelseshus.

Da jeg fortalte Sørensen om at jeg ville skrive et innlegg om forfall, spurte han om jeg skulle bruke en selfie som illustrasjon. Makan til frekkhet, ‘a?! Men det ligger noe i det. Vi forfaller også, Sørensen inklusive, om vi ikke tar vare på det vi har fått tildelt som vår utrustning for livet. Jeg har skrevet ganske mange ganger om kampen for helsa. Jeg er inne i en god vedlikeholdsperiode nå. Daglige turer og kolesterol som en ungfole! Det har en sammenheng, det er jeg overbevist om! Så er dette et evigvarende prosjekt. For hvis jeg ikke tar det på alvor, kan både mitt indre og ytre bli mer og mer lik det forfalne partyteltet.

Det kan Sørensen selv tenke på, tenker jeg! Hah!

For øvrig har vi hatt vårpuss og stelt med utemøblene våre. Selv om sola brenner i stykker litt for hvert år, kan vi redde mye med varsom og vennlig omtanke. Så også mellom Sørensen og meg. Og du med dine.

God vår!

Del dette:
28 jul

Hvem skal stelle mor?

Ragnar Thorseth – eventyreren, vet du – har fått seg en ny kone. Hyggelig det! Etter å ha hatt en stygg ulykke og blitt helt arbeidsufør.

Kona er 28 år yngre, og kommer fra Thailand.

Thorseth anbefaler alle å gjøre det samme. Det finnes en grense for hvor unge disse konene kan være mener han, men 30 års aldersforskjell er helt greit.

Den gamle eventyreren slår et slag for fornuftsekteskapet. Der han, gamlefar, har en ung og sprek kone som kan ta seg av ham når han nå blir mindre og mindre sprek, og rett og slett gammel, etter hvert. Han er 65 år nå, men altså ganske preget av fallulykke for noen år siden.

Men hvem skal ta seg av henne, da? Når hun blir gammel? Når hun har pleiet ferdig Thorseth er hun vel strengt tatt for gammel til å bli tatt til hustru i et nytt, norsk ekteskap, der en gammel mann, som ikke kan greie å leve med en jevnaldrende, norsk kvinne, trenger en ny kone til å ta seg av ham.

Dette er mannssjåvinisme på høyt nivå. Og damene selv er med på det. De ønsker seg en rik mann som kan forsørge dem, og hele slekta, som er igjen i Thailand. Da er alder ingen hindring. Og de er jo ikke så godt vant, så om mannegrisen er både ekkel og slem, holder de likevel ut. Jeg mistenker ikke Thorseth for dette, men man har lest om mange slike forbindelser, der kvinnen angret bittert på de grønne skogene og gullet som ble lovet.

Jeg kan altså ikke forstå at norske menn skal adoptere kulturen fra Østen ved å behandle sin hustruer som hushjelp og omsorgsarbeider.

Del dette: