16 jul

– Fordi jeg har fortjent det!

Jeg føler meg heldig og privilegert som kan bo i Spania.

Det er mange som omgir seg med ord som både hell og privilegier når de skal omtale sin eller andres feriebolig, eller heltidstilværelse ved Middelhavets bredd.

Kom framtid!
Kom framtid!

Nei, det handler verken om hell eller privilegier. Det er godt planlagt og gjennomført, fordi man har prioritert sånn i livet. Andre prioriterer annerledes. Ingen ting er bedre enn noe annet. Det er resultatet av egne valg.

Da Sørensen og jeg valgte å rykke oss opp med roten og flytte til Spania for over ni år siden, var det et resultat av en felles drøm om å gjøre noe helt annerledes resten av livet. Det skulle være slutt på vekkerklokke og skraping av is, bare for å nevne et par detaljer.

Man kan si det var modig, men skulle vi hoppe måtte vi gjøre det i ett hopp, ellers hadde det ikke blitt noe særlig til flytting.

Har du bruk for leiebil for flyttelass eller annet? Klikk her. Garantert beste tilbud for deg hvor som helst i verden.

Alle valg man tar, får konsekvenser. Vi har blant annet opparbeidet oss et svært hull i pensjonsopptjeningen. Men det var altså vårt valg. Vi har også prioritert bort hytter, båt og andre avvekslingsaktiviteter, inklusive gjeld. Hvem trenger egentlig ferie og avveksling når man bor midt i paradis?

Nei, jeg savner ikke den norske vinteren. Overhodet ikke. Av og til legger jeg inn et besøk til gamlelandet på våren. Våren i Norge er unik! Når det livnar i lundar og lauvast i li, kan ingen ting måle seg med Norge. Vi har jobbet for å ha mulighet til å reise. Vi har prioritert det slik det også. Og så ser jeg barnebarna mine mer her enn jeg ville ha gjort i Norge. Å besøke mormor i Hønefoss hadde nok ikke vært like attraktivt som å tilbringe noen uker om sommeren i Spania.

At jeg nå lever et liv som jeg er svært fornøyd med, er et resultat av de valg jeg har gjort. Det spiller ingen rolle for meg om du synes det er helt borti natta. Du har gjort dine valg. Og de respekterer jeg.

—————————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg henne på Facebook

Del dette:
19 okt

På overtid?

I dag kom meldingen om at Lage Fossheim også er gått ut av tiden. Hans makker i Monroes, Eivind Rølles, led samme skjebne i mars i år.

Som 58-åring reflekterer jeg av og til over alle jeg faktisk har overlevd.

Aller først, min ledestjerne og livscoach, Lisbeth. Allerede i 2002 ble hun borte. 56 år gammel. Alt for tidlig. Etter seks års sykdom med til dels uverdig behandling fra diverse institusjoner. Hun ble godt ivaretatt de siste ukene på det som nå er blitt Austjord Hospice. Etter at Lisbeth testamenterte sine midler til en stiftelse som skulle jobbe med å støtte hospice-tanken i Ringerike. Stiftelsen fikk navnet Hospicestiftelsen Angelique. Oppkalt etter Lisbeth Angelique. Jeg var stolt styremedlem i stiftelsen fram til jeg flyttet til Spania i 2006. Jeg hadde kontakt med lederen, dr. Kandela, tidligere i år. Stiftelsen lever i beste velgående, og har klart å holde liv i hospice Austjord i alle disse årene. Takk til Lisbeth for hennes visdom. Hun ville at de som kom etter henne skulle få en verdig avslutning av livet. Et sted å være, få omsorg og omtanke i livets siste fase.

Så kom året 2011. Det ble et tungt år. Jeg kan bare nevne de jeg hadde en personlig relasjon til. Beate, brystkreftrammet døde i juli. Rundt 50 år Samme måned døde Signe, heller ikke fylt 60. Senere på høsten døde Ingebjørg, 57, etter mange års kamp. Hun hadde de siste to årene opplevd en betydelig bedring i livskvaliteten etter å ha forsøkt alternative behandlingsmetoder. Hun måtte likevel gi tapt. Min kusine, Inger Marit, døde i november, også hun etter årevis med sykdom. Kreft som spredde seg både hit og dit. Tragiske skjebner for alle tre kreftdamene. I sine beste aldre!

Midt i dette døde jo også mor, nær 94, og knappe to måneder senere far, 92 år.

Senere har det også vært flere. På min egen alder eller tett ved. Som jeg kjente, og som betød noe. Både Per, og ikke minst Kirsten.

Folk dør hele tiden. Alle går ikke like sterkt innpå en. Men 2011 ble et tøfft år. Nå har jeg levd lenger enn dem alle. Og føler meg privilegert. Føler trang til å takke livet. Gleden over å våkne og fungere godt hver dag er undervurdert.

Takk!

Del dette:
1 mai

To måneder

De blir sammen med oss to måneder i sommer. Prinsessene. Hvilket privilegium! Dette kunne aldri ha skjedd om vi hadde bodd i Norge! Nei, da hadde mormor jobbet 8 timer pr dag og til sammen hatt fem uker ferie.

Men nå! Nå kommer de her! Ikke at jeg skal skrive lister over aktiviteter hver dag. Det gjorde jeg i fjor… Da hadde vi nemlig bare 10 dager til rådighet før vi skulle reise oppover.

Nå, derimot. Har vi et hav av tid! Herlig! Det skal bli gode hverdager!

Og jeg kan starte nedtellingen – det er snart bare en måned igjen…

Del dette: