29 jul

Min sønn – den førstefødte

Jeg har to fabelaktige barn. Av to kjønn. De har skikket seg bra i livet, og har begge en hedersplass i hjertet mitt. Nå skulle det likevel handle om sønnen.

Det tok ualminnelig lang tid å føde ham. Så lang tid at jeg måtte legges i full narkose og la andre ta ansvaret. I full tåke oppfattet jeg på et vis at jeg hadde født en sønn, men det tok noen timer før alvoret gikk inn på meg.

Her er han unektelig litt større.
Her er han unektelig litt større.

Far dro hjem og spilte Mozarts Requiem på kasettspilleren etter fødselen. Den er jo fin, da…

De første seks ukene tilbragte jeg i sengen, studerende på dette nye mennesket som jeg hadde satt til verden. Ikke kunne jeg ligge, ikke kunne jeg stå. Derfor satt jeg. Oppstøttet av masse puter. Og det var et fantastisk skue. Blikkontakt, smil og alt var fullkomment.

Etter hvert klarte jeg å gå selv, og så gleden i å stelle gromgutten.

Men de første seks ukene satt jeg der, altså. Og ble veldig enig med faren om at vi aldri kom til å omtale sønnen i sint ordelag. Aldri i verden!

Vel, det skjedde. Før man kunne ane.

Barneårene var krevende, men med masse positive opplevelser også. Fulgt av skole og kamerater. Det ble en del flytting, og ikke alle steder ble det like naturlig å knytte bånd.

Som voksen har min sønn alltid tatt ansvar. Vært en god selger, og fulgt opp.

Framfor alt har det alltid vært en fest å diskutere med ham. Til å begynne med var det mest spørsmål fra den unge. Etter hvert har det vært vektige argumenter fra begge sider, og gode råd også fra den kanten. Nå hender det rett som det er at han tar ansvaret.

Etter noen kvelders samtale, ser jeg det.Han kan faktisk være framtidens rådgiver. Han har gode råd å komme med. Han har en tung CV å skilte med. Skal kanskje slipes litt i framførelsen, men er altså veldig god!

Og så er han praktisk også. Undres hvor han har det fra… Tre lampeprosjekter i Casa JaSol har han stått for. Praktfulle lamper som fyller sin rolle i det møblerte hjemmet vi tross alt besitter.

Nå har han vært her i flere uker, men snart er det slutt. Han drar hjem til spennende oppgaver.

Godt å ha besøk av sønnen, da! Alltid!

Prinsessene mine får gleden av ett kveldsbad med onkel Eivind før han drar. De gleder seg nok maksimalt til det!

Del dette:
8 mar

Jeg har et barn som baker

Ikke bare baker hun boller og brød, men hun lager også fårikål og kjøttkaker og andre godsaker.

Barnet mitt blir 30 år i år. Hun er verdens nydeligste jente, og har født to prinsesser som også liker å bake og lage mat.

Siden det nesten var et must i min ungdom at man måtte ha husmorskole for å klare seg gjennom livet som kvinne, trodde jeg at jeg skulle falle tvers gjennom.

Men jeg har altså fostret opp to barn. Hun som baker, og han som lager utrolig god pizza eller andre lekre retter. Han baker brød også, altså.

Hvordan kan det ha seg?

Jeg tror svaret ligger i at de fikk slippe til på kjøkkenet som barn. Uten forbehold. (Så vidt jeg husker…)

Så på Kvinnedagen 2011 er jeg glad for at ungene mine er blitt voksne, dugelige mennesker som klarer seg selv og betyr mye for andre.

Dette er også en hyllest til alle andre mødre som også har gjort det samme. Fedrene har sin egen helligdag i Spania, så her velger jeg å hedre mødrene på kvinnedagen i tillegg til morsdagen.

Del dette: