På mange måter i livet er jeg ganske tøff og uredd. Gi meg et menneske, en forsamling, en pøbel, og jeg tar oppgaven på strak arm, uansett. Men når det kommer til fysiske utfordringer er jeg en regelrett pingle.
– På et bilde ser det jo svært så greit ut, men når vinden river og sliter i deg, er det ikke moro!
Sørensen har kjøpt seg schwær motorsykkel. En 650 kubikk. Riktignok en scooter, men den brummer og går fort! Jeg er liksom eksosrype jeg, da. Blir kjørt til og fra jobb av min skyssengel. Første turen holdt jeg på å få apoplektisk anfall. (Selvfølgelig er dette bare en talemåte, men jeg synes a p o p l e k t i s k er et deilig ord å uttale. Derfor slenger jeg rundt med det. Prøv du også!)
Turen, ja. Siden vi må kjøre på en motorveg, er fartsgrensen mellom 90 og 120. Sørensen dro til opp i 90. Jeg satt stiv og glemte nesten å puste. Det var en svært ubehagelig opplevelse. Det virket som først hodet, alene, og deretter hele kroppen bare skulle flagre av gårde utover åkrene. Såpass fysikk skjønner jeg, at det ville vært kul umulig, og samtidig overleve for å skrive dette. Men vi snakker altså om følelser og opplevelser. De er helt uimotståelige. Husk det til neste gang du får behov for noe uimotståelig i en samtale.
Da vi kom fram til bestemmelsesstedet for prøveturen, var jeg helt ferdig, og uttrykte min frykt for at dette aldri verden ville gå. Deretter forsøkte jeg å innprente noen pedagogiske prinsipper innenfor hjelmen til Sørensen:
– Når man har med litt redde og nervøse passasjerer å gjøre, må man senke farten til et nivå der passasjeren føler seg bekvem.
Sørensen så gjorde på hjemturen. Vi tøffet nedover motorveien i mellom 50 og 60 km/timen. En helt annerledes opplevelse.
Har du bruk for leiebil når det blåser for mye til å kjøre motorsykkel? Klikk her.
Etter to uker kan han nå være oppi 75 uten at jeg kaster meg av.
MEN i går skulle vi liksom på en lørdagstur. Bilen er på verksted, så motorsykkelen var eneste mulighet. Sørensen hadde så lyst på en sånn stor pepperkvern. Vi fant ut at vi måtte til Vecindario, på kjøpesenteret der, for å finne det. Siden de siste to ukene hadde gått så bra, tenkte jeg at dette også måtte gå bra, selv om jeg VISSTE GODT at i Vecindario, der blåser det. Kraftig. Alltid.
Bruk booking.com neste gang du trenger hotell for å vente til vinden har løyet, ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.
Vi kom litt forbi San Augustin før det ble så ille at jeg skrek rett ut. Jeg turte ikke mer! Dette var langt fra forsvarlig ut fra min målestokk. Sørensen, som ALLTID er en gentleman, svingte av på nærmeste veg, og tøffet en landevei tilbake til utgangspunktet, i et langt lavere og leveligere tempo.
Vel hjemme måtte han si seg enig i at det ikke hadde vært noen behagelig tur for ham heller. Særlig ikke med et hylende kvinnfolk bakpå… Så vet vi det altså, at skal vi til Vecindario, eller forsåvidt, forbi der, så blir det bil heretter!
———————————————————
Les flere av spaniasols betrakninger her eller
følg meg på Facebook
