9 mai

Å innfinne seg med sin skjebne

Gjennom livet opplever vi mye som setter varige spor. Det lutrer og fungerer som en slags veiviser for det videre livet. Folk som rammes ekstra hardt klarer også, i de fleste tilfellene, å innfinne seg med skjebnen. De legger kanskje om prioriteringene, og finner ny mening. Men det kan være tøft.

Store norske leksikon definerer skjebne slik: “Skjebnen, i et religiøst og spiritualistisk verdensbilde, den usynlige makt som råder for verdens og menneskelivets utvikling, og som mennesket ikke har noen innflytelse over.”

Det altomfattende religiøse eller spirituelle skal jeg la ligge, men vi omgås begrepet skjebne, som noe som rammer oss, noe vi ikke kan påvirke. Av en eller annen grunn rammer det oss.

Noe av det som rammer oss kunne vi helt klart ha avverget ved å innta en annen holdning til livsstil og helse, for det rammer ofte relativt sent i livet. Alle disse livsstilstilstandene og sykdommene. Jeg selv har lett for å bebreide meg selv for at jeg ikke lærte meg nok om diabetes før jeg fikk det selv. Min far hadde det, og hadde jeg lest meg opp på hvor arvelig det er, ville jeg kunnet avverge at jeg ble truffet av denne livsstilssykdommen, hvis jeg hadde tatt tak og levd mye sunnere og mer aktivt. Kanskje. Da jeg gikk ut av legekontoret i 1999 og hadde fått diagnosen var min første tanke at jeg var kjempeheldig, for min venninne hadde nettopp fått sin skjebne beseglet med en kreftdiagnose. Jeg lever i beste velgående fortsatt, med noen “småskrammer” her og der, mens min venninne døde i 2002.

Min far var en aktiv mann i alle år. Han var også veldig praktisk og hendig, og hadde mange timer som nødhjelper hos andre når de trengte å få laget en bokhylle, montere et kjøkken eller hva det skulle være. Sent i livet fikk han problemer med nervene nederst i ryggen, og klarte til slutt ikke å gå. Jeg har beundret ham for måten han innfant seg med sin skjebne. Han laget seg til en operasjonssentral ved siden av godstolen i stua. Der hadde han det han trengte i det daglige for sitt syssel. For han sluttet ikke. Han skiftet bare beite. Han gikk inn i pc-alderen da han rundet 80 år, og begynte å ta vare på gamle minner, blant annet. Det har jeg, som etterkommer, stor glede av den dag i dag. Far var kjent for sin nynning mens han arbeidet. Nynningen fortsatte selv om han ikke lenger var mobil. Vel, helt uten mobilitet var han ikke. Gjennom hjelpemiddelsentralen fikk han en “doning” som han kalte det. Med den kunne han tørrskodd ta seg rundt i noen få kilometers omkrets. Det gjorde mye for gleden og livskvaliteten i hverdagen.

Jeg har mistet min lillebror i selvmord. Han klarte ikke å forholde seg til sin skjebne, men tok den i egne hender. Det er altfor mange som dør i selvmord. Mange går under radaren, da de ikke er kjente “tilfeller” for hjelpeapparatet. Da er det en enkel sak å bare bli borte, når ingen våker over deg dag og natt. Spesielt når du har bestemt deg. Eller ikke ser andre utveier. Jeg klandrer ikke min bror, men jeg håper at alle som går og tenker på å avslutte livet tar kontakt med noen, samtaler og finner ut av krisen som gjør livet verdiløst.

Jeg kjenner en god del mennesker som altfor tidlig har mistet sin kjæreste ektefelle. Hvordan livet brått eller over litt tid blir stilt på hodet, og man må orientere seg på nytt for å gå videre. Det er usigelig trist å få livet snudd på hodet ved at det kjæreste du har blir revet bort. Det er umulig å forsikre seg mot at det skjer, for det eneste sikre vi vet er at vi skal dø en dag. Det beste rådet er å leve hverdagene godt og grundig, slik at det ikke er noe ulevd hvis skjebnen skulle ramme.

I nesten samme kategori kommer de som mister sin ektefelle to ganger. Først ved en demensdiagnose. Som kan vare og vare i årevis, der din kjære blir mer og mer fremmed. Hvor det man lovte foran alteret om å bli ved i gode og onde dager får en helt ny betydning. Der du også blir en fremmed og en person din aller kjæreste ikke kjenner igjen, og kanskje blir redd. Jeg må i denne sammenheng gi dere bloggen til Atle Lundhaug, som er midt i denne situasjonen. Han skriver om hverdagene, om tanker og håpløshet, men også om hvordan han praktisk kan gjøre det enklere for sitt Gullhjerte å bo hjemme lengst mulig. Mange av oss vil stifte bekjentskap med demens. Gå inn og les. Han er en klok mann fra landsbygda.

Livet er en reise med store og små gleder og motbører. Sørg for å ha gode mennesker rundt deg, som vil deg vel. Det tror jeg er det viktigste på sikt.

Takk for at du leste.

Del dette:
4 jun

Paradise Hotel er over – få nye tilskudd til mediestjernelageret

Jeg har fulgt Paradise Hotel denne sesongen. Ut fra et sosiologisk ståsted. Jeg ville se hvordan unge, ubeskrevede medieblad ter seg på TV. Hvordan de legger grobunn for sitt videre liv blant kjendisene. For det er det de drømmer om. Det har skint igjennom hos en del. Særlig på slutten. At Paradise Hotel skal være springbrettet fra en anonym tilværelse som bartender, student eller hva de nå enn er, til et glamorøst liv på TV. Han sa det selv, Niklas, som vant. Han drømmer om en jobb innen media.

Få er de som kommer seg videre. Gaute Grøtta Grav er en av dem. Første vinner av Farmen, deretter programleder. Christer Falk er en annen. Første vinner av Robinson, nå programleder. Noen flere har ikke trådd fram som spesielt lysende stjerner. Og nei, jeg har ikke glemt Petter Pilgaard.

Som medieforskeren i NRK sier i – Får ingen karriere med reality – er det ikke noe spesielt flatterende og tiltrekkende med unge, middels intelligente ungdommer som drikker seg dritings på TV. Det spiller ikke så stor rolle hvis de fra før er bartendere og make-up artister, men skulle du ha planer om en seriøs karriere, er det drepen.

Det sier litt når flere av deltakerne etter avsluttet serie uttrykker ønske om en videre karriere på TV. Hva har de i kofferten som gjør dem kvalifisert?

Det er betenkelig når søkingen til disse seriene blir større og større for hvert år. De som søker må da ha en urealistisk forventning? Det som også forundrer meg er hvor lett de tar på oppførselen sin på hotellet. De ler det vekk. Og sier “jaja”. Det er skummelt.

Jeg kan ikke få meg fra å tenke på en episode fra årets sesong, der deltakerne skulle prøves i allmenkunnskap og historie. De kunne svært lite. Av vanlig kunnskap. Og når man ser hvordan bloggene til deltakerne overflømmes av tenåringer (og yngre?) som er fra seg av beundring over deltakeren, blir jeg virkelig bekymret.

Forhåpentligvis finnes det klokere foreldre der ute… Skjønt jeg er litt i tvil…

Heldigvis er min Paradise-sesong over. For godt.

Del dette: