30 aug

Kaldhjertet avstand

Millioner av mennesker er på flukt fra krig, drap, voldtekt, utrygghet, sult og nød. I Norge diskuterer man om 8.000 flyktninger over tre år er for mange å motta, og Regjeringen har gjort dette til en kommunepolitisk sak.

978x

Bildet er lånt av Dagbladet, og viser syriske flyktninger i Jordan.

Mer enn halve Syria er på flukt. 12 av 20 millioner mennesker. Over dobbelt så mange som bor i Norge. De er enten på flukt i eget land, eller ut av landet. Bare noen få har nådd Europa. Nærmere bestemt 250.000, hvilket utgjør 20 prosent av flyktningene.

Mye av årsaken til at det går så ille for mange av flyktningene er at grensene inn til Europa er stengt. De har ingen adgang, og må risikere liv og lemmer for å gjøre et forsøk på å leve ut drømmen om et trygt liv. De siste dagene har fått rystende historier fra grenseovergangene inn til Europa. Tidligere i sommer har mye av fokus vært knyttet til alle som har tatt seg over Middelhavet i dårlige båter.

I kommunevalgkampen har innvandring vært et hett tema, som det bruker å være når det drar seg til. Man sammenligner dagens situasjon med innvandrere som kommer til Norge for å skaffe seg et bedre liv, uten at de er forfulgt i hjemlandet. De ønsker rett og slett en bedre tilværelse i landet som har vunnet i verdens lotto. Dette er jo to vidt forskjellige ting. Millionene som flykter fra Syria gjør det fordi de står i fare for å bli drept. Islamsk Stat (IS) kjeppjager folk fra skanse til skanse, og dreper og voldtar de som ikke føyer seg inn i rekken av hellige krigere.

Stortingspolitikere som er i mot vedtaket som stortinget selv har sagt ja til, nemlig å ta imot 8.000 flyktninger fra Syria de neste tre årene, er bekymret for hvordan de skal klare å finne boliger, skaffe arbeid og integrere dem i lokalmiljøet. Det er ikke det syrerne på flukt tenker på nå. De trenger trygghet, vann og tak over hodet. Valg av gardiner og tøy kan komme senere. Mye senere. Kanskje aldri. Hvis FN, som snart må få ut fingeren for alvor, kan organisere resten av verden til å bekjempe IS og frigjøre folk og land i  Midt-Østen der disse ekstreme islamistene herjer, ønsker nok de aller fleste av de som nå er på flukt, å vende tilbake til hjemlandet.

Er vi en nasjon som bare gir penger når nøden og elendigheten er på betryggende avstand? 

Dette handler ikke om bosetting og sosialhjelp til 8.000 syrere så lenge de lever. Dette handler om å bistå mennesker i den ytterste nød. Kan vi ikke ha to tanker i hodet samtidig?

Og i mens driver landets justisminister og lager propagandafilm om egen fortreffelighet i rene Kim Jon-Un stil. Med stilletiende applaus fra både egen partileder og landets statsminister. Det er kanskje klarsynet det står på i hele valgkampen og all verdens flyktningespørsmål? Det er jo tross alt lenge siden store mengder nordmenn var på flukt.

——————————————————————–

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på Facebook

 

Del dette:
19 apr

Forfengelighetens marked

 

NRK1 viste i går kveld Vanitiy Fair fra 2004, den siste av 7 spillerfilmer som er basert på romanen med samme navn, av William Makepiece Thackeray . Filmen er en satirisk studie av overklassen i England på starten av det 19. århundret. Hvor adelig tilhørenhet var langt viktigere en både utdanning og intelligens. Siden romanen Vanity Fair var pensum på gymnaset da jeg gikk der for snart 100 år siden, var det ekstra morsomt å stifte bekjentskap med Becky, Amalie og de andre rollefigurene igjen.

Forfengelighetens marked er ikke et fenomen som er et avsluttet kapittel i historien. Det råder den dag i dag. I noen land er sosiale klasseforskjeller fortsatt skremmende stor, og de nederste på stigen holdes velmenende, dog effektivt nede av kapitalistene med sine enorme formuer.

Moteverdenen med sine trender er et annet. I alle grupperinger i samfunnet finnes avarter av forfengelighetens marked. 

Og hva bidrar det til?

Sosial dumping, mobbing, utestengelse fra “det gode selskap” – hva nå enn det måtte være.

Det ligger i menneskets natur å bekjempe andre. Urkraften er sterk, og dyrkes systematisk av enkelte. Målet er ene og alene å være bedre enn andre. Egodriven er kjempemessig og langt overskredet et anbefalt nivå for folk flest.

Kombinert med at jeg har lyttet litt til partiprogramdebatten som pågår på Arbeiderpartiets landsmøte før jeg satte meg til bloggs, framkalte tanker om at solidaritet, fellesskap, inkludering på ingen måte ligger i menneskets natur. Selvfølgelig. Overlevelsesbehovet har vært det framtredende fra historiens opprinnelse. Den sterkestes rett, etc. Fyndordene om solidaritet og ansvar for fellesskapet er moderne. Men viktige. Mange ville bukke under i dag uten sikkerhetsnett som fanget dem opp. Mennesker som for tusenvis av år siden hadde klart seg utmerket, men som er ødelagt av historiens målestokk på hvem som får _lov_ til å være levedyktig.

The survival of the fittest er et kapittel vi er ferdige med. Rett og slett.

Del dette: