29 aug

Om å være et nav

(Bloggposten er skrevet for over tre år siden, men ikke tidligere publisert)

I kveld hadde vi gleden av å huse en del av mine kollegaer fra året på den norske skolen i Rojales. Jeg hoppet av etter seks måneder. For å sikre meg at jeg forblir i deres minnekrets, inviterte vi dem hit på en terrassefest i solnedgang.

– Et godt utdrag av disse kollegaene!
– Et godt utdrag av disse kollegaene!

 

Gode mennesker med humør, livsvisdom og framtidsutsikter troppet opp.

Det som gjorde mest inntrykk var talen en av kollegaene holdt. Det var for det første overraskende at det i det hele tatt ble holdt tale (fra andre enn meg). For det andre ble jeg helt satt ut av innholdet.

Han snakket om hva et nav egentlig er. (En allegori til NAV, som mange har som hovedsponsor her i Spania.)

Men navet presenterte han som et samlingspunkt, et drivverk for aktivitet, for noe som vi, JaSol, i dette tilfellet, har gått foran og satt i gang.

Det var rørende!

Men egentlig er det jo sant. Vi har igangsatt en del gjennom disse åtte årene vi har bodd her. La meg mimre og ramse opp:

  • Quiz på La Luna
  • Servering av selvlaget rett på La Luna på fredagskvelder to ganger (Gyros første gang, og Chili con carne andre gang)
  • Allsangkveld, også på La Luna
  • Grilling på vårarrangement på La Luna
  • Golfturneringer av ymse slag
  • Quiz i Quesada
  • Mitt Spania – nettmagasinet for alle som er glad i Spania
  • Golfleksjoner
  • PC-hjelp og kurs i heimen
  • Sykebesøk
  • ivaretakelse av medmennesker i nød
  • medvirkning til nye venner

Hvis vi gjennom noe av dette har gjort en forskjell for folk, er det fantastisk. Da blir klaging, syting og misunnelse av null interesse.

Da vi flyttet fra alt har vi ikke lenger peiling på hva som skjer. Haha. Og det er jo kanskje like greit.

Her vi havnet? Her lever vi et mye mer anonymt liv. Deilig!

 

Del dette:
5 jan

Forventninger til livet

Jeg husker ikke hva jeg hadde av forventninger til livet da jeg var 10 år. Da jeg var 14 ville jeg redde verden. Inspirert av Sally Trench ville jeg tråle gatene i New York og være en reddende engel på byens skyggeside. Kusine Berit var også et ideal den gangen. Hun hadde faktisk gjort det.

I store deler av mitt voksne liv har jeg vært en slags Sally Trench eller en moderne Florence Nightengale. Vært til stede for andre. Selv om jeg ikke dro til New York. Det har vært meningsfullt. Jeg har gjort en forskjell for enkeltmennesker. Både privat og profesjonelt.

Nå er mye av det kruttet blåst av. De kreftene er brukt opp.

Man skal være god og snill og forøvrig gjøre som man vil, jfr. Kardemommeloven. Men jeg ble vekket av et sitat fra Paulo Coehlo i dag.

Arrene man har fått gjennom livet er å forstå som medaljer. Men så står man heller ikke lenger og henger med armene når man blir angrepet. Man er da ikke helgen! Sier Coehlo. Jeg skal øve meg. Hver dag skal jeg øve meg. Jeg har hatt et velutviklet ego på andres vegne. Nå trener jeg på mitt eget.

Ikke at jeg er blitt hard og umenneskelig. Men jeg skal ikke lenger finne meg i hva som helst. Selv ikke jeg. Som egentlig er ganske bestemt. Det ligger på helt andre plan enn man vanligvis vil tolke det…

Så er kanskje det mitt nyttårsforsett i år.

Del dette: