24 jan

Diabetes – en kronisk og alvorlig sykdom

 Diabetes, eller sukkersyke, som mange fortsatt kaller det, er en livsstilssykdom, som i tillegg er arvelig. I vår familie har vi som har litt ekstra på kroppen, arvet den. Og vi får den tidligere og tidligere. Det som før ble kalt en gammelmannssykdom, rammer i dag yngre og yngre mennesker.

Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.
Min viktigste utstyrspakke, som jeg bruker daglig.

 

De viktigste livsstilsfaktorene er

  • inaktivitet
  • for mange kilo på kroppen
  • dårlig kosthold

Alle disse henger jo nøye sammen, for øvrig. Det er faktisk bare å begynne i en ende, så løser de andre seg etter hvert. Om man mener alvor.

For det må man faktisk gjøre, om man skal ha et godt liv med diabetes. Det skumle med denne sykdommen er at man har ingen symptomer i hverdagen. Man merker ikke at blodsukkeret er høyt. Og måler man ikke, kan man leve i denne ulykkelige uvissheten lenge om gangen.

I Norge er det sånn at alle med diabetes blir omsluttet av spesielt god oppfølging. Jeg hadde en makeløst god fastlege på Roa i sin tid. Han samtalte, uten å belære. Han oppmuntret og utfordret uten å klandre. Det var for meg en god måte å bli møtt på.

Om du ikke vet så mye om diabetes, kan du lese mer her. Det handler altså om at hormonet insulin, som produseres i bukspyttkjertelen ikke lenger virker godt nok (type 2), eller ikke virker i det hele tatt (type 1). Dermed blir sukkerinnholdet i blodet for høyt, og sukkermolekylene virker ikke lenger energifremmende, som de egentlig skal. Da er du altså i trøbbel.

Når sukkerinnholdet i blodet er høyt, over tid, øker risikoen for andre følgetilstander. Som nyresykdommer, øyesykdommer som kan føre til blindhet, nevropati i føtter og hender, dårlig blodomløp i beina, noe som øker risikoen for at sår ikke gror. Snikende symptomer, som kommer over tid.

Det er den daglige innsatsen som avgjør om, eller når, du skal få noen av disse følgesykdommene.

Jeg har i det siste året møtt en del mennesker som har fått konstatert diabetes, men som ikke tar det så alvorlig. De lever som før, og passer på å spise mindre sjokolade før de skal til legen for kontroll.

Det de kanskje glemmer er at legen måler sukkernivået i blodet de siste seks ukene, langtidsblodsukkeret (HBA1c). Da kommer det for en dag…

Du lurer ingen andre enn deg selv ved å sluntre unna. Jeg selv er det beste eksemplet på at det er vanskelig å være flink hele tiden. Men skal du kunne skeie ut litt, er det viktig å ta det igjen på mosjonsfronten. Du forbrenner flere kalorier, og jevner sukkernivået med mosjon.

Det er heller ingen god idé å vente til du kjenner symptomene, får ubehag eller direkte plager, før du tar det alvorlig. Det er jeg selv som er min beste diabeteslege/sykepleier. Det er mitt hovedansvar å leve med diabetes. Ingen andre kan gjøre det for meg.

I mange år har jeg slitt med depressiv holdning til stikk i fingeren. Det som skal til for å ta den nødvendige blodprøven for å måle blodsukkernivået. I disse perioden har også blodsukkeret utviklet seg mest negativt. Måler man jevnlig er det enklere å ta seg inn. Det er ikke den sjokoladebiten på julaften som ødelegger bildet. Men sjokoladebiten til kaffen hver ettermiddag året rundt.

Nå har jeg kommet dithen at jeg har begynt på insulin. Hele det siste året har jeg gått med altfor høyt blodsukker. Men på grunn av flytting og bytte av legekontor, har hver ny lege utsatt oppstarten. Til slutt sa jeg så klart jeg kunne (på spansk) i fra at nå var det på tide å gå fra snakk til handling. I dag er tredje dagen med insulin. Jeg skal ikke påstå at trenden allerede er nedadgående, hva gjelder blodsukker, for i går hadde vi en særdeles aktiv dag i de canariske fjell. Jeg skal fortsette å gå turer, hver eneste dag, som vi har gjort den siste måneden. For nå kan blodsukkeret mitt, takket være en penn jeg stikker i bukfettet, eller andre steder, være med på å gjøre det slik at jeg får kontroll over mitt diabetes-liv igjen. At jeg får bedre overskudd og energi, at jeg sover bedre, at humørsvingningene uteblir. Dette blir jo fint for andre enn meg også…

Foreløpig har jeg «bare» fått nevropati. Det er ubehagelig nok! Til gjengjeld fikk jeg det altfor raskt, i følge min fastlege. Det gikk bare fem år. Jeg vil ikke ha flere sidesykdommer! Og jeg skal gjøre mitt for å unngå dem!

Be om at du sjekkes for diabetes neste gang du er hos legen. Det er en enkel blodprøve som skal tas i første omgang. Mange går med uoppdaget diabetes. I flere år. Så snikende er sykdommen.

Hvordan takler du din diabetes?

Del dette:
18 jun

Tikk takk, tikketi takk

Klokken tikker. Spesielt den biologiske.

Men rynkene mine får du aldri!

For ikke mange månedene siden forlot jeg de magiske 50-årene. En ny milepæl oppsto. Man er i kategorien som uten blygsel kan abonnere på «Vi over 60″, hvis det skulle være noe, liksom.

Har du bruk for leiebil? Klikk her.

La meg oppsummere 50-årene

  • Flott feiring av 50-årsdag med egen konsert og tapas. En dag man kunne nyte ovasjoner. Det var noe nytt. Uten hemninger mottok jeg hyldninger dagen lang.
  • Man stoppet å være fertil. Og overgangen ble nokså tydelig i form av nedsunken hud. Veldig merkelig. Alt ville nedover. Men håret holdt seg bra, uten nevneverdige gråtoner. Stolt av det, var jeg, som den eneste i søskenflokken uten tydelig grått hår.
  • Man brydde seg, om mulig, enda mindre om omgivelsene enn i 40-årene. Det var helt uaktuelt å gi etter for press fra verken den ene eller andre gruppen.
  • i mitt tilfelle tok man et kvantesprang og flyttet til Spania. Uten sikkerhetsnett. Fra en godt gasjert stilling hoppet man inn i en presumtivt utrygg økonomisk tilværelse. (Man har klart seg til dags dato, og ser ingen umiddelbar endring på det).
  • Formen blir dårligere. Spesielt etter 55 års alderen. Det man trodde man gjorde noe med da man fylte 50, i form av fysiske aktiviteter var egentlig ingen ting. Kroppen begynte også å si fra. Og man lyttet VELDIG til kroppen utover i 50-årene. Det kunne jo være noe dødelig på gang?
  • Man gledet seg sinnsykt til pensjonisttilværelsen. En tilværelse fri for jag etter daglige inntekter. En tilværelse der man igjen kunne hengi seg til sin lune veranda med et rent tastatur og en god story på gang. Jeg vet at den finnes. Den er allerede påbegynt…
  • Man hører om gjennomsnittlig medikamentbruk daglig, og vurderer å snike seg til apoteket neste gang man skal ha sin månedlige forsyning. Man har nemlig innsett at livsstilssykdommene har kommet for å bli. Overskuddet til å trene bort høyt blodtrykk og og snikende høye kolesterolverdier (om det nå egentlig er så farlig som de sier, da) er blitt borte. Det skal imidlertid på dagsplanen fra neste uke. I tillegg er alle diettene forsøkt.
  • Man innser at man må eldes med verdighet, siden man formedelst bosted i Spania ikke har råd til disse kremene som fjerner rynker og alt dets vesen i samme rekkefølge som de trenger seg på. Det er jo sjarmerende å ose av levd liv også da, ikke sant?
  • Man eier noen forestillinger om at velstelte negler gjør en yngre. Det er fullt mulig å leve med falske negler ved Middelhavet. Og det har man bestemt seg for at man skal til man ikke klarer å karre seg til neglestudioet lengre. Men andre inngrep, som man kun kjenner av omtale, blir aldri aktuelt.
  • Barnebarna blir større. De kan tillate seg å synes at mormor også er dum. Enda man har fortalt dem at de egentlig aldri skulle blitt eldre enn fem år. Fortsatt foreligger det en fortrolighet og gjensidig respekt som man forhåper vil vare langt inn i framtiden.
  • Egentlig er man mest redd for at hverdagene ikke skal fortsette som de er. At man skal bli mindre rørlig, at mannen skal bli rammet av noe, eller en selv, eller hva som helst som forstyrrer hverdagen og livet. Den følelsen kommer sterkere for hvert år.
  • Innimellom nyter man hverdagene og livet for øvrig.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Også om du er over 60.

Statistisk i vår familie lever vi skrekkelig lenge, og med god helse. Det betyr at man får sørge for at den helsen man har holder!

Tenker du noen ganger slik?

Del dette:
19 okt

På overtid?

I dag kom meldingen om at Lage Fossheim også er gått ut av tiden. Hans makker i Monroes, Eivind Rølles, led samme skjebne i mars i år.

Som 58-åring reflekterer jeg av og til over alle jeg faktisk har overlevd.

Aller først, min ledestjerne og livscoach, Lisbeth. Allerede i 2002 ble hun borte. 56 år gammel. Alt for tidlig. Etter seks års sykdom med til dels uverdig behandling fra diverse institusjoner. Hun ble godt ivaretatt de siste ukene på det som nå er blitt Austjord Hospice. Etter at Lisbeth testamenterte sine midler til en stiftelse som skulle jobbe med å støtte hospice-tanken i Ringerike. Stiftelsen fikk navnet Hospicestiftelsen Angelique. Oppkalt etter Lisbeth Angelique. Jeg var stolt styremedlem i stiftelsen fram til jeg flyttet til Spania i 2006. Jeg hadde kontakt med lederen, dr. Kandela, tidligere i år. Stiftelsen lever i beste velgående, og har klart å holde liv i hospice Austjord i alle disse årene. Takk til Lisbeth for hennes visdom. Hun ville at de som kom etter henne skulle få en verdig avslutning av livet. Et sted å være, få omsorg og omtanke i livets siste fase.

Så kom året 2011. Det ble et tungt år. Jeg kan bare nevne de jeg hadde en personlig relasjon til. Beate, brystkreftrammet døde i juli. Rundt 50 år Samme måned døde Signe, heller ikke fylt 60. Senere på høsten døde Ingebjørg, 57, etter mange års kamp. Hun hadde de siste to årene opplevd en betydelig bedring i livskvaliteten etter å ha forsøkt alternative behandlingsmetoder. Hun måtte likevel gi tapt. Min kusine, Inger Marit, døde i november, også hun etter årevis med sykdom. Kreft som spredde seg både hit og dit. Tragiske skjebner for alle tre kreftdamene. I sine beste aldre!

Midt i dette døde jo også mor, nær 94, og knappe to måneder senere far, 92 år.

Senere har det også vært flere. På min egen alder eller tett ved. Som jeg kjente, og som betød noe. Både Per, og ikke minst Kirsten.

Folk dør hele tiden. Alle går ikke like sterkt innpå en. Men 2011 ble et tøfft år. Nå har jeg levd lenger enn dem alle. Og føler meg privilegert. Føler trang til å takke livet. Gleden over å våkne og fungere godt hver dag er undervurdert.

Takk!

Del dette: