12 feb

Da verden mistet sin uskyld

For en overskrift! Verden har vel ikke vært uskyldig siden Adam og Eva befant seg i Edens hage. Vel å merke FØR de spiste det skjebnesvangre eplet. Men jeg skal holde meg til nær fortid.

Den arabiske våren! For en optimistisk tid! For et oppgjør med diktatorer og for en seier for folkerøsten og demokratiet!

«Startskuddet for Den arabiske våren blir som regel satt til 17. desember 2010, da en ung grønnsakhandler i Tunisia, Mohammed Bouazizi, brant seg selv til døde i protest mot styresmaktene. Mange tunisiere kjente seg igjen i Bouazizis livssituasjon. Hendelsen utløste derfor et opprør som spredte seg fra småbyen Sidi Bouzid til flere deler av landet, inkludert hovedstaden Tunis. Mange hundre mennesker mistet livet i urolighetene som fulgte demonstrasjonene.» (sitat: Globalis).

Så fulgte den ene staten etter den andre. Vi husker Gadhafi ble styrtet i Libya, Mubarak ble tvunget til å gå av i Egypt, og folket jublet. Og vi jublet med dem. Skulle dette bli starten på varig fred og demokrati for statene i Midt-Østen?

Nei – hvordan kunne vi være så blåøyde? Det er ikke bare å styrte en diktator og tro at resten går av seg selv. Militære trådte til flere steder, og i bakgrunnen begynte noen ekstreme islamister å organisere seg. De erklærte etter hvert en egen islamistisk stat IS. Samlingen hadde foregått i mange år allerede, og i årene etterpå har denne ekstreme organisasjonen skapt frykt over hele verden. De har erklært at de er et anerkjent kalifat som vil legge mer og mer av verden under seg. Deres suksess består i å legge mer og mere land under seg. Et kalifat regnes som den ypperste styringsform for en muslimsk stat.

Hadde vi ikke før begynt å fordøye alle opprørene og begeistringen i Nord-Afrika og Midt-Østen, fikk vi vår store nasjonale terror-katastrofe hjemme i Norge. 22. juli 2011 vil for alltid bli stående som den dagen Norge mistet uskylden. Da en av våre egne med kaldt blod drepte 79 mennesker.

Vi har senere hatt flere store terror-angrep i Europa og er noe av det som truer folk flest i deres hverdag. Selv om det statistisk sett er veldig få som dør i terrorangrep framfor trafikkulykker, hjerteinfarkt og kreft, for eksempel.

Været har vært et hyppig samtaleemne, med ekstreme variasjoner i den ene eller andre retningen som stadig oftere viser seg mange steder i verden.

I det vi gikk inn i 2017 har vi fått et nytt tema for frykt. Først Trump i USA, og høyrepopulister på framgang også i resten av den vestlige verden. Dette har på mange måter en parallell til den arabiske våren. Misnøyen mot det etablerte og lederne av landet. Derfor fikk vi Brexit, derfor kan vi oppleve at flere høyeekstreme blir statsministre og presidenter i Europa i den nærmeste framtiden.

Hvor skal dette ende?

Del dette:
22 mar

Glad vi kom hjem i går

Nok en gang har terrorister skapt frykt gjennom meningsløse handlinger. Denne gang i Brüssel. På en helt vanlig mandag. I går kom vi hjem etter en vellykket langhelg i London. Terror var innom tankene flere ganger, men tok ikke overhånd.

Nå kommer våren snart til å vinne over vinterens klamme hånd. La oss stå sammen om kampen mot terror!
Nå kommer våren snart til å vinne over vinterens klamme hånd. Kampen mot terror kan ikke sammenlignes med dette. Men la disse vakre vårblomstene fra Hyde Park symbolisere samhold og fred blant oss mennesker.

 

Terror er den mest meningsløse handlingen noen kan gjøre. I verdenssamfunnet har vi gjennom mange år nå, hele dette tusenåret, blitt kjent med denne nye, uforutsigbare faren for menigmann. Alle kontinenter blir rammet, og selv ikke den mest iherdige etterretning kan avdekke nye planer.

Det terroristene ønsker er å skape frykt og oppmerksomhet rundt sin sak. De oppnår dette gang på gang. Den beste måten å møte dette på, som samfunn, mener jeg fortsatt er å vise hverandre omtanke og leve som vanlig. Ikke la frykten få tak. Den lammer og er skadelig for både enkeltmennesker og hele samfunn.

Da terroren rammet Norge i juli 2011, ble den møtt med roser, demokrati og kjærlighet. Å innføre massestempling av hele etniske grupper eller religioner er en fullstendig gal vei å gå. «Vår» terrorist har vært så irritert på at han får for lite oppmerksomhet at han måtte gå til sak mot Staten. Ikke fordi han lider, men fordi han ville i nyhetsbildet igjen. De som har greie på dette hevder at han vil bli veldig farlig når det har gått mange år, og han er en glemt mann i verden. Da kan han igjen ty til vold. Skremmende perspektiv.

La oss prise våren, ta vare på hverandre og la livet gå videre, uansett om verden raser. Kampen mot terror er viktig, og trenger støtte. Din støtte. Min støtte. La oss stå sammen!

Del dette:
16 jun

Slik eldes du med ynde

Aviser og ukeblader er fulle av gode og velmente råd om ALT MULIG. Spesielt når det kommer til hvordan man skal gjøre det ytterste ut av hva man er blitt tildelt av naturen rent utseendemessig.

– Slik sminker du deg riktig for din alder, kunne man lese i en av nettavisene i dag. Riktognok tok de bare for seg 30- og 40-årene. Jeg leste ikke artikkelen, for det gjaldt jo ikke meg!

For min del har jeg mer enn nok med å i det hele tatt å få klattet på litt mascara en sjelden gang. Det kan jo ikke gjøres med briller på! For ikke å snakke om man skulle driste seg til litt andre typer makeup.

Det er forholdsvis ulekkert å se eldre damer med øyeskygge som har blandet seg med maskara og som til og med har kommet inn på øyeeplet og gjør det hvite aldeles rødt. Sånt kan skje når man skal stå på badet og sminke seg selv uten briller. Men vi har jo ikke råd til å tilkalle Jan Thomas heller!

– Slik blir du kvitt valkene!

Nyttig lesning. Det er bare det at det er så mange av dem. Man sukker og foretrekker  å fortsette planleggingen av vårt nye treningsregime som skal starte neste uke.

Har du bruk for leiebil? Uansett hvilket land du er i? Klikk her.

Hver uke…

Selv om vi er ytterst klar over at vår raskt tilsnikende alderdom vil kunne nytes på en mye bedre måte hvis man aktivt går inn for å holde kroppens deler samlet og effektive, blir det mest teoretiske øvelser.

Å leve med måte er en god regel. For mye av det gode, kan lett bli for mye av det gode, sier Sørensen. Og det har han rett i! Det gjelder både nytelse, trening og alt sammen.

Så får vi fortsette som vi stevner og finne oss i at det snart ikke er rom for mer visdom i vårt fullspekkede hode. Som sagt; for mye av det gode….

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell. Kanskje du skal delta på en treningsleir eller noe?

Strever du med for mange gode råd?

 

Del dette:
19 jan

Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv

Det meldes om fullt kaos og storm mot sentralbordet i TV2 etter at både Hotel Cæsar og Criminal Minds (!) ble tatt av lufta til fordel for nyhetssendinger om terroraksjonen i Algerie forleden.

Ytringene som ble presentert på Twitter og facebooksiden til såpeserien gir et tydelig bilde av en oppvoksende slekt (eller de kan faktisk være godt velvoksne) som aldri har kjent krise og alvor på kroppen.

Det er skremmende. Også i lys av 22. juli, som gjorde det meste med de fleste av oss. Trodde vi. Så er altså Juni og Jens August mye viktigere enn at et ukjent antall mennesker er tatt som gisler på et øde område i Algerie.

«Folk som er interessert i detta må kunne følge med på internett. Vi skal se Hotel Cæsar!»

Hvordan har vi kommet hit?

Jeg tror at den totale mangelen på nød og fare i Norge i lang, lang tid gjør noe med folk. Man blir suverene molboere i annerledeslandet Norge. Langt fra bomber og arbeidsløshet og resesjoner. De som leser overskrifter og knapt nok det får ikke med seg hva som foregår nedenfor Svinesund. Det blir for fjernt. Og hundrelappen ga vi jo ved siste TV-aksjon til ett-eller-annet… Det finnes fattige, ja! Men mange av de fattige er ikke egentlig fattige. Ikke hvis man ser på verdenssamfunnet.

Et knapt år etter rettssaken mot Norges største terrorist startet har man helt glemt hva det er å kjenne frykt. De færreste har jo kjent frykt direkte på kroppen. Voldsfilmer og dataspill med voldelige innslag fjerner virkeligheten. Det er bare å stoppe spillet, så er hverdagen der.

Av og til ser vi groteske konsekvenser av volden på TV og dataspill. Massakre i USA og andre steder er eksempler. Vår egen terrorsak rundt 22. juli handlet også om det samme. Antakelig.

Hvor lenge skal vi stå her og tåle?

Del dette:
28 nov

Bauta over uskyldigheten

NRKs Brennpunkt i dag tok oss tilbake til 22. jui 2011. Jeg var aldri helt med på den skrekkelige kvelden, fordi vi hadde barnebarn på besøk, og ville skåne dem.

I ettertid har jeg fulgt med på ett og annet. Brennpunkt i kveld dannet et verdig punktum for hendelsene. De som er opptatt av detaljene om de kritiske punkter må bare fortsette å være det – dette var et gripende gjensyn med de forferdelige minuttene og timene. Først i Regjeringskvartalet, deretter på Utøya.

De som kritiserer beredskapen kan ha rett i at den også har vært naiv. Men, hvem i all verden kunne tro at terroren skulle ramme Norge en fredags kveld i fellesferien på DENNE måten?

Lille Norge kunne ikke vært forberedt!

Nye beredskapsplaner må innebære risiki hele tiden, døgnet rundt, overalt. Det blir en tøffere hverdag, hvis de virkelig følger opp!

All ære til fotfolket som trådte til på alle fronter da det sto om liv 22. juli.

Og, for all del – la politikerne lære og bli mer oppdaterte på de daglige utfordringene. En vakker dag, nær oss, smeller det igjen!

Del dette:
13 apr

Tid for lutring

Mandag starter rettssaken. Saken som har opptatt en hel verden siden de fatale angrepene 22. juli 2011.

Noen mener at det må være på høy tid å bare få mannen bak lås og slå. La han brenne i så helveteslignende omgivelser som mulig. Det skal ikke særlig mer til. Han har gjort dette. Punktum. HVA skal man bruke ressurser på utover det? Jeg hører til blant de som uansett mener at gjerningsmannen skal få en rettferdig behandling. I følge Norges rettssystem.

Det finnes flere hundre mennesker som er direkte berørt av terrorhandlingene. Igjen finnes det tusenvis av nære venner og bekjente av direkte berørte. Som har tunge tanker om gjerningsmannen. Endelig finnes alle oss andre, som «bare» har sett og hørt. Jeg føler meg også sterkt berørt. På vegne av de drepte, de overlevende, pårørende og det norske folk. Verden blir ikke den samme etter 22. juli.

Nå skal det for en dag. Alt. Vi må høre på hva terroristen selv tenker om sine handlinger. Vi har fått noen forvarsler. Han angrer bare på at han ikke fikk gjort aksjonene mer omfattende…

Så er det spørsmålet om tilregnelighet som skal avgjøre hvordan vi skal se på ham for framtiden. Mener jeg. Er han syk, og ikke i stand til å kunne sone en straff for ugjerningene, blir det et overordnet mål å sørge for at han blir innestengt uten å bli så veldig mye bedre. Det framstår visst som det verste terroristen selv kan tenke seg.

Hvis ikke, og jeg vet ikke jeg, altså, blir han dømt til forvaring. Han kommer ikke ut da heller.

For meg, må jeg si, vil det være enklere å akseptere en syk terrorist. Da kan han plasseres der. Er han frisk og tilregnelig er han ond. Det er for meg mye verre å akseptere.

Uansett vil vi alle måtte forberede oss på uker vi aldri tidligere har opplevd. Lutring. En ny forståelse av menneskets sinn og tankemåte. Funksjon og virkemåte. Jeg gruer meg!

Del dette:
30 nov

Menigmannsdiagnostikk

Etter at de psykiatrisk sakkyndiges rapport om ABB ble lagt fram i går, kom reaksjonene umiddelbart. Selvfølgelig. Rapporten var ventet, og mange av oss ble overrasket.

Debatten har rast på Twitter i etterkant. Og i andre medier. Alt fra Justiskomiteens leders fantastiske oppfordring til Regjeringen om å be om ny ekspertvurdering, til  Elin Ørjasæters generelt lave tiltro til psykiatrien. Landet blir fattigere hvis man sykeliggjør terroristen.

I dette ligger frykten for en rask tilfriskning etter at terroristpasienten blir tvangsbehandlet på en lukket avdeling. At han om noen år skal være en fri mann og komme ut og gjøre nye, fryktelige ting. Bare fordi stempelet i panna ikke er der lenger.

Jeg forstår etterlatte over overlevendes reaksjoner når det gjelder oppstyr rundt den treårige vurderingen av fortsatt tungen psykiatrisk behandling. Spesielt i denne saken, som garantert vil være mat for media i mange år. Det er faktisk det eneste jeg forstår i protesthavet.

For: Hvem ble minst overrasket over diagnosen? Nemlig forsvarere og de som har hatt med ABB i perioden etter han ble pågrepet. De hadde forventet at han ble erklært strafferettslig utilregnelig.

Hvordan kan menigmann gå ut og mene noe om mannens psykiske helse i det hele tatt? Vi har ikke vekslet et ord med ham. Noen har møtt ham før terrorhandlingene. Ofrene møtte ham 22. juli. De kan si litt, men en så alvorlig diagnose er ikke bare lett å avsløre med en gang. Selv psykiaterne brukte mye tid før de ble sikre.

La nå ekspertgruppen vurdere rapporten. Er det den minste tvil, ja så skal han gjøres gjenstand for ytterligere observasjon og diagnostisering. Når rettssaken starter i april neste år skal det ikke være tvil.

ABB vil uansett aldri bli å se i det åpne rom. Til det er hans gjerninger for grusomme.

Del dette:
11 nov

22. juli – etterpåklokskap

Høringen i Stortinget 10. november har ført til ny debatt om alt som kunne ha blitt gjort bedre den skjebnesvangre dagen i juli.

Norge var overhodet ikke klar for terrorangrep. Det er kanskje det som ryster oss aller mest. Bortsett fra det, er det avdekket et varslings- og kommunikasjonssystem inne politiet som er helt bortreist.

De øvrige, politi, forsvar og private handlet over evne. Ut fra situasjonen. Vil jeg påstå. Det er så lett i ettertid å si at man burde ha gjort sånn eller sånn. Overfor de fakta man hadde, var det vanskelig å ha full kontroll.

Kommisjonen som skal ettergå alle bevegelser vil komme med fakta. Det er lenge til, spesielt for etterlatte. Men det er viktig at de får gjøre jobben grundig. For å se hva som var kritikkverdig, og hva man som fungerte.

Her kommer flere hensyn i konflikt. De pårørende og etterlatte trenger et vesen å henge ansvar på. Slik at de har noe å forholde seg til. Politikerne ble tatt på senga i sine systemer. Her er det utvilsomt også mange hensyn de ønsker å ivareta.

Orienteringen i Stortinget ga noen flere usikkerhetsmomenter, men få nye svar.

Det er krevende for et lite land å skulle være forberedt på terror. Vårt lille land, der frihet bor…

Ha tålmodighet og medlidenhet!

 

Del dette:
10 aug

Kjære Gud, jeg har det godt….

Etter 22.7. får den banale aftensangen en ny betydning. Ja, de fleste av oss har det godt. Jeg er en av dem som ikke kjenner noen som ble rammet av terrorhandlingene.

Likevel kjenner jeg en dyp og ekte sorg. Over de unge, uberørte. Kanskje politisk aktive, kanskje ikke. De var ikke et gjennomsnitt av Norges befolkning der de ble plaffet ned.

Ikke døde de på normalt vis heller. De ble drept. Plaffet ned. Man kunne sikkert funnet andre verb. Men er det nødvendig?

Unge, medmennesker som gjorde en forskjell der de var, ble drept.

Norge fikk en wake up call. INGEN TING fungerte. Som det skulle. Det må være en ekstra byrdre for de overlevende og pårørende.

Nå gjelder det å skjerpe seg!  (Gjelder både små og store)

Hvil i fred dere som tapte. La ingen gjøre politisk karriere på deres død!

Del dette:
1 mar

Hvor var jeg da Oddvar Brå brakk staven?

Historiske øyeblikk – men husker man dem?

Da Oddvar Brå brakk staven i Oslo i 1982 hadde jeg en datter som holdt på å ta knekken på meg. Hun var veldig aktiv, dag og natt. Hun var i ferd med å bli et år, litt senere på året.

Jeg kan rett og slett ikke rekonstruere hva jeg gjorde da denne staven kom på avveien… (???…hheee)

Det jeg KAN rekonstruere var hvor jeg var da Twin Towers gikk opp i røyk. Da var jeg på veg hjem fra jobb. Jeg satt og tenkte på hvordan jeg skulle takle sangprøven jeg skulle på senere på kvelden.

Sangprøven gitt skitt. Jeg visste at jeg ikke hadde «den» stemmen de var ute etter.

Men Twin Tower var ødelagt.

For ever.

Del dette: