30 sep

Om å beholde verdigheten

Helt fra før rettssaken mot tidligere overpolitibetjent Eirik Jensen startet, har jeg vært med i en støttegruppe for ham på Facebook.

Det har jeg vært rett og slett fordi jeg ikke tror han er verken korrupt eller har medvirket til hasjsmugling i store eller små mengder. Dette er jeg like sikker på selv etter at Tingrettens dommer, Kim Heger, framsa dom på 21 års fengsel nettopp på grunn av korrupsjon og medvirkning til smugling av hasj.

Hvordan kan jeg være så sikker på det? Jeg kan ikke være mer sikker enn det som taler for at han er uskyldig dømt. Det finnes ikke et eneste fellende bevis. Det begynner å bli en belastning for enkelte å gå ut og støtte Jensen etter at dommen falt. Den er ikke rettskraftig, da den skal ankes til Lagmannsretten. Men flokken begynner å tvile. Noen, i hvert fall.

Det pussige var at dommer Heger sa at de ikke tilla forklaringen til hasjbaron Gjermund Cappelen noen vekt, bortsett fra i de tilfeller hans forklaring var sammenfallende med det Spesialenheten hadde funnet ut av. Og hvordan hadde de funnet ut av sine ting? Jo, nettopp ved å lytte til den samme Cappelen.

I denne saken finnes mye skrik og mye ull, og vi kommer aldri til å få den hele og fulle sannhet. Til det sitter det for mange mæktige venna, som tidligere LO-leder Gerd Liv Valla truet med da det begynte å svi rundt ørene på henne. Menn i høye posisjoner både i embetsverket og kanskje også i politikken. Jeg vet ikke, men har en uggen følelse. Jeg velger å tro på full frifinnelse av Eirik Jensen til syvende og sist. Og det står jeg på, så lenge det går blod igjennom meg.

Det finnes også mange andre saker oppe i diverse debatter for tiden som vekker manges engasjement og man bruker sterke ord og uttrykk i kommentarfeltene. Det er utrolig hvor folk har gjort av folkeskikken sin. Voksne folk som hetser både ungdom og hverandre. For helt legale standpunkter. Nå gjelder det blant annet Krf. Skulle de gå inn i regjering eller ikke. Jeg mener at det var mest redelig for partiet som så vidt kravlet seg over sperregrensen, og som så tydelig på forhånd hadde sagt at det ikke ønsket å være i regjering med FrP, å gå i opposisjon. Det samme burde gjelde Venstre. Der er man ikke like tro mot velgerne, viser det seg. Det er rart hva en statsrådstittel har å si for sitt ettermæle i politikken.

Jeg kunne også nevne maktkamp som pågår til enhver tid, akkurat nå spesielt i Arbeiderpartiet. Man posisjonerer seg for neste gang man kan nå maktens tinde.

Alle disse skjulte kamper og strider finner nok også sted blant oss vanlige borgere. Vi er alle deltakere i små eller større samfunn. Den enkleste hersketeknikk er å snakke andre ned for å fremheve seg selv. Når gjorde du ikke det sistt? Jeg synes vi opplever en overopphopning av misunnelse, baksnakking og dårlig menneskelig klima. I tillegg til mye godt også, naturligvis. Bare så det er nevnt.

Jeg vil slå et slag for å beholde verdigheten i vårt samvær med våre medmennesker. Med dette diktet av Hans Olav Mørk, som jeg fant på Facebook i dag. Jada, det er ikke bare hets og krangel der heller…

Det er den du er
og det du gjør deg til
som gir deg verdighet
ikke tingeltangel
og dingeldangel
og kanapeer
i speilsaler
Det du gjorde
fordi det var viktig
ikke for å bli sett
men fordi det var
nødvendig
Tro det tro det
Hent din ryggrad
fra det du vet er sant
fordi hjertet sier det
ikke fordi noen
applauderer
Vit det vit det
Stå i vinternatten
alene om nødvendig
og hold omkring fuglen
du fant i snøen
Varmen du gir den
skal møte deg en vårdag
i sangen fra en løvkrone
over stien du går på
Slik er verdigheten
slik

 

Del dette:
11 des

Advent – jul – nyttår. Her kommer årets selvangivelse

I desember melder trangen seg til å oppsummere. Gjøre opp status. Vurdere året som er gått og minnes det som har skjedd.

I så måte har dette vært et begivenhetsrikt år. Det har vært mye død. Mange kjære er gått bort. Nå sist, mor. Som ville ha blitt 94 år i disse dager. Som Fabian Stang har sagt det – jeg savner henne ikke. Hun hadde et fullt liv. Et rikt liv. Hun betød mye for mange, og for oss som hun ga liv til. Det er vemodig å tenke på at far er alene, men han har gitt uttrykk for at han vil leve. Han er en hardhaus, og ikke bygd på følelser. Ikke slike følelser. Han finner glede av det livet byr ham nå. Faktisk. På sykehjemmet.

Året har vært preget av oppgjør. Oppgjør med mennesker som ikke har bidratt positivt i livet mitt. Oppgjør med gamle tanker, oppgjør med uvesentligheter. Og oppgjør med tanken på at jeg har så god tid til å gjøre alt mulig…

Så mange av mine gode venner døde i år. I en altfor tidlig alder. Det har preget meg, og vil prege meg.

Som jeg vet at mor ventet på og lengtet etter – en ny tilværelse etter døden, slik tror jeg man også kan oppleve i dette livet. Når året ebber ut kan jeg faktisk bare takke for det jeg har lært av fortiden. Og jeg ønsker framtiden velkommen!

I år skal vi feire jul i Spania. Det har vi også gjort et år før også. Som da, skal Geir være sammen med oss julaften. I år også med Rosa. Det blir koselig å gjøre i stand gjesterommet igjen. Etter at Stavanger-banden forlot oss i august, har anden etage stått tom. Bortsett fra de hete nettene jeg søkte tilflukt før temperaturene gjorde 1. etasjes soveromsherligheter attraktive igjen.

Selv om det har vært et år med mye sorg og negative opplevelser, har det også vært et godt år med familie og venner. Sommeren i år blir et særdeles godt minne.

Det var også dette året jeg overlot sønnen min som overhodet i min gren av familien. Med den største selvfølgelighet. Jeg er stolt og glad over begge mine barn.

Sørensen-min har stått last og brast også dette året. Nå går vi inn i vårt sjette år i Spania. Vi valgte rett den gangen. For oss. Så får det heller vært at andre har tatt feil i sine “kryssord”.

Vi går et nytt år i møte med større ydmykhet enn på lenge. Helsa er så god som man kan forvente. Jobbmulighetene ser bedre ut enn på lenge. Vi har venner, vi har familie og vi lever!

God jul til kjente og kjære. Og skulle du lese som ikke kjenner meg, så er du omringet du også!

Del dette:
13 jul

Spania vant

Det har pågått et stevne nede i Sør-Afrika. Over en måneds tid. Det hele ble avgjort i går. Da vant Spania. Etter ekstraomganger. Kom ikke å si at jeg ikke er orientert!

Spanjolene er lett antennelige. Enten det er det ene eller andre. I går var det det andre. Flagg, alle slags blåseinnretinger, biler og folk skapte et spetakkel som glatt overgikk hendelsen for to år siden da de ble Europamestere innen samme idrett.

I dag er spillerne selv mottatt som helter i Madrid. Det kjøres, tutes, veives med flagg etc etc. I dag også. Og det kommer til å fortsette i mange dager. Om ikke annet, så i overført betydning.

For seieren til Spania har en verdi som langt overstiger den overopphetede temperaturen i går kveld, da Nederland ble gjort til sutrende statister. Seieren innebærer en selvtillit og optimisme som vil være av langt større betydning enn at Zapatero hopper på TV.

Vi ønsker alt dette hjertelig velkommen. I et land, der håpløshet, depresjon og utilfredshet har vært ord man absolutt bør ha lært seg, trenger vi nå en saftig opptur. Psykologisk opptur. Så vil den økonomiske oppturen følge etter. Naturlig.

VIVA!

Del dette:
17 apr

Tarot, spådommer og andre okkulte temaer

bonifacio_bembo

Jeg innrømmer det gjerne; fra tid til annen har jeg vist ekstra interesse for miljøer som mener at de kan si noe om fremtiden. Veilede i forbindelse med valg etc.

Hver eneste gang er jeg blitt overbevist om at det er humbug. Fra ende til annen. De såkalt klarsynte jeg har oppsøkt, har vært så generelle i sin omtale av den aktuelle situasjonen at alle og enhver kunne kjent seg igjen i den. For mange år siden oppsøkte jeg en gammel islending, som visstnok skulle være fabelaktig. Jeg betalte 700 kroner og fikk meg presentert en masse vrøvl. Han snakket mest om mine tidligere liv. Hva skulle jeg med det? Dernest begynte han å forklare at jeg hadde spesielt healende evner og burde åpne en “salong” hjemme, for jeg hadde jo plass til det, “så” han. Dernest ville han ha bekreftende nikk fra meg om at min mann nettopp hadde kjøpt bil til meg. At jeg hadde lykke i arbeidslivet etc. etc. Akkurat på det tidspunktet var jeg så langt nede som jeg aldri har vært, verken før eller senere. Etter 6 måneders sykemelding forsøker man unektelig utradisjonelle veier…

Ved en senere anledning, hos en annen, som la tarot, fikk jeg så konkret beskjed om at jeg ville få et nytt jobbtilbud på en spesiell dato, at jeg så meg nødt til å skaffe meg laptop for å være tilgjengelig for den heldige arbeidsgiver mens jeg fartet Europa rundt. Kom det noe jobbtilbud? Nope. Overhodet ikke!

Hva har dette lært meg? 

Når “de alternative” snakker om affirmasjoner, handler det bare om å fokusere på mål jeg vil oppnå. Såpass uspennende er det. Når jeg mister troen på det jeg holder på med, uteblir fokuset, og dermed uteblir også resultatene.

Da Sørensen og jeg flyttet til Spania for tre år siden, hadde vi på forhånd lange samtaler om hva vi skulle holde på med her nede, jobbmessig. Vi har vært tro mot den grunnideen vi bygde på. Om det har vært skjær i sjøen har vi bygget hverandre opp til å tro på det vi holder på med. Derfor lykkes vi. Så enkelt, dog så vanskelig, er det. Av og til dukker det opp nye innspill. Er man moden og trygg, tar man de, vurderer dem, slipper dem, eller jobber videre med dem, alt ettersom.

Vi har mange guruer bare i Norge som forkynner enkle budskap som “det er meg det kommer an på” og lignende. De har skjønt det. De har til og med tjent penger på det. Det gjelder å holde hodet kaldt,  og ryggen rak. Det tror jeg på!

 

Hva tror du?

Del dette: