9 apr

Uvaner kommer gjerne for å bli

Vi har gjennom årene lagt oss til en uvane. Vi spiser middag foran TV’n. 

Tenk, noe så koselig som å sitte rundt et bord med kandelaber og servietter...
Tenk, noe så koselig som å sitte rundt et bord med kandelaber og servietter…

Dette var en uvane vi tenkte å kvitte oss med da vi flyttet inn i ny leilighet i fjor sommer. Den var umøblert, bortsett fra hvitevarer, en seng, og et gedigent spisebord. Et sånt bord som virkelig innbyr til koselige måltider, både for to og flere. På kjøkkenet, der maten kan tilberedes samtidig som gjestene koser seg med småprat.

Vi har hatt 10 gjester rundt det bordet. Og vi har vært fire, og to. Og det blir en høytidsstemning bare av å sitte ved et bord med duk. Og servietter. Riktignok ikke tøyservietter, som vi faktisk hadde den første tiden i Spania. Det var før vi begynte å sitte foran TV’n og spise middag.

Men altså; den uvanen skulle vi kvitte oss med. Vi kjøpte århundrets minste stuebord da vi handlet inn til leiligheten på IKEA. Dette ble i hvert fall alt for lite til at vi kunne sitte og spise middag der. Det var helt utelukket!

Men se på oss nå….

Det går altså fint an med kyllingsalat... Ellers kan man jo bare forsyne seg ved komfyren, ikke sant? ;-)
Det går altså fint an med kyllingsalat… Ellers kan man jo bare forsyne seg ved komfyren, ikke sant? 😉

Har du slike uvaner?

Del dette:
27 jan

Hva er det med “Hver gang vi møtes”?

Høydepunktet på lørdagskveldene i januar har for mange vært en ny sesong med Hver gang vi møtes. Jeg var usikker på om jeg skulle se på i år. Jeg trodde det kom til å bli kleint i forhold til fjoråret.

Men, nei da! Selv om jeg ikke har hatt/har noe nært forhold til flere av artistene, tar programmet meg. Stemningen, tolkningene, mottakelsen og samtalene. Disse regisserte sommerdagene på et landsens hotell i Moss står i skarp kontrast til absolutt alt annet du ser på TV nå for tiden.

  • Ikke er det drap, slossing eller annen form for vold.
  • Ikke er det konkurranse, der noen blir stemt ut hver uke.
  • Ikke skal de prestere noe de ikke kan fra før.

Det er rett og slett bare godlynt. Deilig frisone fra alle bekymringer i verden. Det er deilig å skru av, og glede seg til Ole Paus’ tolkning av dagens artist. Ja, for det er han som er årets Vinni for min del. Den som rører mitt hjerte mest med tolkningene sine. Men hjertelig er også gjensynet med Anita Skorgan. Hun er jammen blitt gammel hun også, enda jeg er eldre…

Jeg forstår ikke kritikerne som surmuler om at programmet er oppkonstruert gråte-TV. Det er gode samtaler mellom mennesker som respekterer hverandre, det er det jeg ser i hvert fall.

Vi trenger dette! Og at Dorte Skappel i tillegg hadde blitt med Vinni til Tanzania en hel time etterpå, har gjort TV-lørdagen min helt fin-fin!

Del dette:
17 des

Derfor er Farmen en vinner

Alle reality-serier er bygget over samme lest. Man skal gjøre noe i isolasjon sammen med andre, bli stemt ut, og til slutt skal en vinne.

Selv har jeg fulgt Paradise Hotel et par sesonger, og blir stadig flauere på deltakernes vegne. De avslører et tankesett og intellekt som er veldig langt under gjennomsnittet (håper jeg). 71 grader nord inviterer til ekstreme fysiske utfordringer, likeså Robinson (det lille jeg har sett). Andre slike serier har vel ikke overlevd særlig lenge? Foruten Farmen da. Dette konseptet skiller seg kraftig ut, fordi deltakerne på kjenne på urmennesket i seg. For å overleve, og klare oppholdet. Det er de som klarer å lukte vondt, utholde havregrøt og skittent tøy som klarer seg. Etter det jeg har klart å finne ut varer Farmen mye lengre enn de øvrige. Robinson i 8 uker, og 71 grader nord i 14 dager. Farmen vare i 10,5 uker.

Det de nevner alle sammen etterpå, er måten de ble kjent med seg selv på. At de, utenfor dagens kjas og mas, fant verdier de ellers aldri hadde sett ved livet.

Det kan bli redningen det, for mange av dem.

Mer Farmen og mindre voldsfilmer!

Del dette:
4 jun

Paradise Hotel er over – få nye tilskudd til mediestjernelageret

Jeg har fulgt Paradise Hotel denne sesongen. Ut fra et sosiologisk ståsted. Jeg ville se hvordan unge, ubeskrevede medieblad ter seg på TV. Hvordan de legger grobunn for sitt videre liv blant kjendisene. For det er det de drømmer om. Det har skint igjennom hos en del. Særlig på slutten. At Paradise Hotel skal være springbrettet fra en anonym tilværelse som bartender, student eller hva de nå enn er, til et glamorøst liv på TV. Han sa det selv, Niklas, som vant. Han drømmer om en jobb innen media.

Få er de som kommer seg videre. Gaute Grøtta Grav er en av dem. Første vinner av Farmen, deretter programleder. Christer Falk er en annen. Første vinner av Robinson, nå programleder. Noen flere har ikke trådd fram som spesielt lysende stjerner. Og nei, jeg har ikke glemt Petter Pilgaard.

Som medieforskeren i NRK sier i – Får ingen karriere med reality – er det ikke noe spesielt flatterende og tiltrekkende med unge, middels intelligente ungdommer som drikker seg dritings på TV. Det spiller ikke så stor rolle hvis de fra før er bartendere og make-up artister, men skulle du ha planer om en seriøs karriere, er det drepen.

Det sier litt når flere av deltakerne etter avsluttet serie uttrykker ønske om en videre karriere på TV. Hva har de i kofferten som gjør dem kvalifisert?

Det er betenkelig når søkingen til disse seriene blir større og større for hvert år. De som søker må da ha en urealistisk forventning? Det som også forundrer meg er hvor lett de tar på oppførselen sin på hotellet. De ler det vekk. Og sier “jaja”. Det er skummelt.

Jeg kan ikke få meg fra å tenke på en episode fra årets sesong, der deltakerne skulle prøves i allmenkunnskap og historie. De kunne svært lite. Av vanlig kunnskap. Og når man ser hvordan bloggene til deltakerne overflømmes av tenåringer (og yngre?) som er fra seg av beundring over deltakeren, blir jeg virkelig bekymret.

Forhåpentligvis finnes det klokere foreldre der ute… Skjønt jeg er litt i tvil…

Heldigvis er min Paradise-sesong over. For godt.

Del dette: