17 apr

Forfall

Det synes av og til veldig godt hvordan mennesker har det med seg selv eller hverandre.

– vi vil vel ikke at livet skal bli seende ut som et takras, vil vi  vel?

En relasjon i forfall lar også sine omgivelser forfalle. Helt bokstavelig. Som denne spøkelsesaktige installasjonen. For noen år siden var dette et majestetisk partytelt, godt festet i solid betong, med kapper og dusker og hyggelig bord og sofaer med puter. Det ble mange hyggelige kvelder med familie og venner på terrassen den sommeren.

Så kom høsten, og vinden tok tak i både tak og vegger. Eierne viste ingen omsorg for partyteltet sitt, og lot de enkelte deler rives i stykker av vær og vind. Etter en sesong var det hele ødelagt. Og nå, flere år etterpå, ser det ut som et fraflyttet spøkelseshus.

Da jeg fortalte Sørensen om at jeg ville skrive et innlegg om forfall, spurte han om jeg skulle bruke en selfie som illustrasjon. Makan til frekkhet, ‘a?! Men det ligger noe i det. Vi forfaller også, Sørensen inklusive, om vi ikke tar vare på det vi har fått tildelt som vår utrustning for livet. Jeg har skrevet ganske mange ganger om kampen for helsa. Jeg er inne i en god vedlikeholdsperiode nå. Daglige turer og kolesterol som en ungfole! Det har en sammenheng, det er jeg overbevist om! Så er dette et evigvarende prosjekt. For hvis jeg ikke tar det på alvor, kan både mitt indre og ytre bli mer og mer lik det forfalne partyteltet.

Det kan Sørensen selv tenke på, tenker jeg! Hah!

For øvrig har vi hatt vårpuss og stelt med utemøblene våre. Selv om sola brenner i stykker litt for hvert år, kan vi redde mye med varsom og vennlig omtanke. Så også mellom Sørensen og meg. Og du med dine.

God vår!

Del dette:
12 jun

Den nakne sannheten

Juni er halvgått og maset om sommerkroppen har pågått i mange måneder allerede. Trenden i år er at flere gir blaffen i kalorier og utseende. Man har den kroppen man har! Punktum.

Sommerkropp på villspor
Sommerkropp på villspor… Fotoshoppet…

Sørensen og jeg har jobbet for sommerkroppen i dag. Vi tok et kvarter hver på romaskinen. Det gjør nok susen!

Det som imidlertid opptar meg i dag er at HVIS jeg skulle ha “jobbet med sommerkroppen” for alvor, ville det vært et håpløst prosjekt. I hvert fall foran denne sommeren. Guri malla, som kroppen forfaller! Det går med lynets hastighet etter jeg har passert 60! Som bildet viser er det nå kun ansikt og hals som kan godkjennes før man kommer nedenfor knærne. Leggene er helt greie, liksom. Og føttene med. Men resten? Ikke snakk!

Vi er ikke lathanser som stapper i oss potetgull og ligger på sofa’n hele kvelden. For det første har vi ikke sofa! For det andre går vi turer på mellom 30 og 60 minutter flere ganger i uka. Planen er at dette skal skje hver dag, men det er da alltid noe som kommer i veien. Vi er skjønt enige om at det må PRIORITERES, hvis vi skal få det til. Dessuten har vi investert i romaskin, altså. Og nå har jeg bestemt meg for å ta dette kvarteret på den HVER DAG! Fram til jeg drar på ferie om snaue 14 dager. Det skal nok gå fint. Hva som er verre blir å starte på’n igjen når jeg kommer tilbake…

I vår alder skal det være nok å gå 30 – 45 minutter om dagen, for å holde kroppen i sjakk. Men hvordan kan det da ha seg at vi begge to, om jeg må få lov til å si det, har økt i omfang i ganske stor grad i løpet av dette ekteskapet, som snart runder ti år?

For ordens skyld legger jeg til at potetgull er veldig sjelden kost her i huset. Nøtter spiser vi. Og så drikker vi vin. Det er nok mye kalorier i vin, da… Det har gått i bølger, men det er ganske lenge siden vi var på en topp nå.

Hva gjør du for å holde kroppen din i sjakk? Kanskje har du noen gode tips å dele?

Del dette: