25 feb

Hver gang vi møtes…

Tittelen henspeiler på den populære TV-serien som hedrer gamle, gode artister. Som vi får et nytt øye på. Som Unni Wilhelmsen eller Vinnie (for mange sesonger siden). Vi inviteres hver lørdag inn i deres artistliv og private liv. Ære være dem! Det er med ydmykhet jeg feller tårer hver eneste gang.

Alle burde investere i en bestevenn
Alle burde investere i en bestevenn

 

Tittelen henspeiler dessuten på hvordan vi alle møtes. For fire år og vel så det, begravde vi både min mor og min far i løpet av to måneder. Eldgamle, men kjære. Da traff vi mange av slekta som jeg ikke trodde jeg ville møte igjen. Og venner. Gamle naboer. Kjære naboer. Hver gang vi møtes blir det sannsynligvis mindre sjanse for å møtes igjen.

Nylig møttes vi igjen. Ny begravelse. Nytt, kjært møte med gamle venner, familie og bekjente. Midt i et trist farvel.

Blir det noen neste gang? Jeg minnes alle gode mennesker jeg har møtt på min veg. Blandet med nye mennesker og nye minner. Men de tar alle slutt en gang. Dette var kanskje siste gang? Blir det noen neste?

Kjære gode mennesker i historien min! Jeg liker å hente dere fram. I tide, og kanskje i utide. I min utlendighet, og kanskje spesielt derfor, er hvert minne om dere som det største smykket. En gulltråd i veven.

Neste gang? Vi vet jo ingen ting. Men årene går.

Ingen selvfølge at de vi kjente fra gamle dager er til stede. Til sommeren tar jeg et dypdykk i fortiden og oppsøker gamle trakter og mennesker fra min fortid. Jeg gleder meg!

 

Del dette:
29 aug

Der sletta jeg deg!

Flyktige bekjentskaper blir bare enda mer flyktige på Facebook. Vennskap in spe er umulig å opprettholde uten bankende hjerter. Ikke liker jeg å ha “venner” som snoker i mine private sfærer heller.

11709962_835724616513615_1131154460857368833_o

– Hjertelig sommertreff etter 40 år. Thank you, Facebook!

Jeg har fått kontakt med en del gamle venner fra barndoms- og ungdomstid gjennom Facebook. De fleste har jeg fått et sterkere bånd til gjennom denne virtuelle slarvekanalen. Det siste, gode eksemplet på at Facebook er god å ha i så måte, var i sommer da jeg besøkte min ultimate barndomsvenninne i Norge. På en biltur kontaktet vi en tredje barndomsvenninne, der vi fant kontaktopplysninger og meldingsmuligheter via Facebook, og vips, så fikk vi en fantastisk ettermiddag. Det må ha vært minst 40 år siden akkurat vi tre møttes sist. Herlig!

Har du bruk for leiebil for å besøke vennene dine? Klikk her.

Kanskje er det slik at når man bor i Spania så er det vanskelig å knytte vennskap. Dette har jeg vært inne på før også. Jeg har i hvert fall vanskelig for det. Derfor er det noen som kommer og går i livet. Noen trodde man på var et skikkelig venneemner, men så ble det aldri slik. Jeg synes det er vanskelig å bli ordentlig venner med noen i den alderen jeg er nå. Jeg er glad for funksjonen der jeg, uten å slette, kan poste ting og tang bare til glede (?) for de jeg ønsker skal se det. De som er utestengt der, er i faresonen. Men jeg tror ikke de bryr seg om det. Ved neste opprydding forsvinner de også. (Dette hørtes fryktelig ut). De aller fleste forblir, altså. Det er gode bekjentskaper. Gode mennesker å ha der ute i verdensveven.

Nå treffer jeg mange, ualminnelig kjekke mennesker på jobben min. Der er jeg privilegert. Det er et gode jeg setter pris på etter mange år som frilans på hjemmekontor. Mange vil kanskje allerede kalle det venner. Jeg kaller det gode kollegaer. Enn så lenge… Kanskje er det noen som kan bli noe mer? Men da vet jeg at jeg må gjøre en innsats selv.

Den forbaskede fjesboka innbiller oss at vi har så innmari mange venner. Vi har ikke det, vet du! Det tar tid og krefter å bygge vennskapsbånd. Den investeringen kommer man ikke utenom om man vil ha venner.

Bruk booking.com neste gang du trenger hotell ett eller annet sted i verden. Det lønner seg.

I mens er jeg også fornøyd med gode historier, flotte bilder, fantastiske sitater og hjelp til å fange opp gode avisartikler. Der synes jeg Facebook har en god misjon. For ikke å snakke om når ungene mine velsigner verdensveven med bilder fra hverdag og helg, da. De må jo det, når jeg ikke makter snapchat…

Er dine Facebookvenner flyktige eller varige?

——————————————————————

Les flere av spaniasols betrakninger her eller

følg meg på FacebookSpaniasol – Betraktninger

 

Del dette:
18 des

Kjære englene mine!

Jeg har noen i minne som jeg gjerne vil gi ekstra spalteplass her. Det kunne jo hende at de ellers gikk i glemmeboken? Måtte det aldri skje!

Engel154-37

Lisbeth – død 2002

Hun var min ledestjerne. Alltid våken for protester og kontradiksjoner når jeg følte trang til å utgyde min angst, min uro, min tro.

Hun utfordret meg på aktiv dødshjelp et halvt år før hun døde. Jeg forklarte hvorfor jeg ikke kunne drepe henne.

Hun døde fredfullt et halvt år senere. Jeg var der, som avtalt.

Ingebjørg – død 2011

Livsvenn og venninne siden tidlig på 70-tallet. Hadde levd med kreft i over 20 år. De siste årene sverget hun til naturmedisin. Fikk bedre livskvalitet, men døde til slutt. Jeg besøkte henne sist i august 2011. Da var hun sliten og tynn. Hun trodde enda at det var feilmedisinering som gjorde det. Det var det ikke… Hun døde senere på høsten. Etter plagsomt dødsleie.

Inger Marit – død 2011

Kusine

Vi var jevngamle. Lekte som barn, fikk barn omtrent samtidig, og hadde noe kontakt da. Hun ble tidlig syk. Det tok lang tid før de stilte diagnosen. Antakelig alt for lang tid.

Hun ble svekket gjennom årene. Kreften spredde seg til andre deler, og hun ble mindre til stede i verden. Hun døde etter uverdige måneder med smerter og lite forståelse for hennes situasjon.

Mor – død 2011

Rett etter dette døde mor. Hun var jo gammel, og lengtet etter døden. Det var greit. Hun sovnet inn uten at noen var der, faktisk. Jeg tror ikke at det gjorde noe.

Far – død 2012

Knappe to måneder etterpå var det far sin tur. Jeg hadde bestilt tur, for å besøke han og mor… Da jeg kom 18. januar var han svært dårlig. Det var liten kontakt å oppnå. At han kjente meg igjen den kvelden var helt fantastisk!

De siste to døgnene sov Tone og jeg der. Vi  var der hele tiden. Terje og Eivind var også der. Da far døde holdt vi ham i hendene alle fire. Vakkert! Men så trist.

Jeg strevde mange måneder med dette.

Nå er minnene gode, og livet går videre.

Nelson Mandela – død 2013

Den foreløpig siste av de beste – Nelson Mandela åndet ut i desember. Kanskje kan unge Malala bli hans etterfølger som et forbilde for verden?

Takk for tiden dere var her!

Del dette:
27 des

Hvordan har du det?

Når svarte du ærlig på det spørsmålet sist?

Engelskmennene har lagt seg til et svar på dette spørsmålet som ligger litt nærmere sannheten enn vi ellers vil ha det til:

– Not too bad.

Ikke så verst. Det kunne ha vært bedre, det kunne ha vært værre. Ja, sånn er det vel. Sjelden at det er helt fabelaktig, eller totalt på rævva.

Hvorfor spør du?

Hadde vært ganske ubehagelig å få stilt et slikt motspørsmål. For i grunnen betyr det lite for verdensfreden hvordan Hvermansen har det. Det er en talemåte. Skal vi være ærlige, og det lønner seg, har vi hørt.

Men er det egentlig noe bedre å få høre: “jeg har det bare fint!”?

Vi er like langt.

Like langt fra hverandre.

De uforbeholdne klemmene, sannhetsordene og de inderlige blikkene, midt i julefreden, er hva som gir meg mot til å gå på et nytt år. Jeg vet jeg er sterk med et slikt mannskap bak meg.

Godt nytt år!

382875_465045446864399_921416459_n

Del dette: